Anmeldelse Ary: Engelen i Marmorkuben

Med en vokal som skjærer inn i sjelens indre og den etterlengtede rave-festen vi har forspeilet oss, gir Ary en sterk oppvisning i hvordan rom, lyd og lys kan formidle sorg og glede om hverandre.

9/10

Konsert: Ary

Marmorsalen, Sentralen, Oslo, 11. mars

Det er en spent, avventende atmosfære i salen mens folkehorden trekker lengre og lengre inn mot kveldens hovedattraksjon: kuben i midten av rommet. Marmorsalen på Sentralen i Oslo er utsmykket som en del av Ariadne Loinsworth Jenssen, alias Arys auditive og visuelle univers. Det er første gang 28-åringen fremfører deler av debutalbumet For Evig i Oslo.

Fra høyttalerne runger det som høres ut som gregorianske munkesalmer. Vi har også fått utdelt brosjyrer som minner om begravelsesprogram der kveldens setliste og noen instrukser til publikum fremkommer i gotisk stil.

Kirkebjellene ringer. Fra en luke i gulvet kommer kveldens protagonist opp, omgitt av kubens lysrør. Den danner et trygt rom for Ary for å navigere sin historie, foran rundt 400 ivrige publikummere.

Etter en rimelig plate-identisk fremføring av albumets åpningsspor The Sky Was Forever, fylles salen med en øredøvende stillhet, mens vi serveres en nedstrippet versjon av Hurt You (dessverre uten Emilie Nicolas). Trommene i låta kommer inn på slutten, mens hun markerer med sin stødige vokal at det er ingen tvil om hvem som er i kontroll i kveld. Hun har allerede publikum i sin hule hånd.

Introduksjonen til Birthday er kledd veldig annerledes for anledningen. Den langt mer drivende og basstunge trommefokuserte versjonen gjør seg bra live.

Det er ikke mye (tid til) prat mellom låtene. Ary er direkte, fri for jåleri og banaliteter. Moth To A Flame framføres svært luftig – selv om undertegnede skulle ønske at denne hadde en mer vokalmessig tyngde i seg. Selv beskriver hun denne låta som å våkne og innse at det du har drømt om egentlig ikke eksisterer. Desto mer passende at dette partiet endte med Lord of The Isles og Ellen Rentons Inheritance, som blir fremført i diktform og handler om å våkne til soloppgang.

Kontrasten blir større til neste låt: Clouds Before Rain. Den er like hjerteskjærende live som på plate, og smykkes med et lydspor av hennes mor, Sonia Loinsworths Varja Guru. Den glir over til å bli en intro til For Evig, som blir et spesielt sterkt øyeblikk når den framføres foran moren hennes som er tilstede. Dette er en versjon som absolutt skulle vært på plate.

LES OGSÅ: Salmalaks i Karpedammen

I sjelens indre

Kuben og salen lyses opp av hundrevis av mobiler når Ary innleder For Years ved å si at det blir den siste balladen på en stund. Her skilter artisten med en stor vokalprestasjon, og med en klang som skjærer inn i sjelens indre. For Years er også albumets siste spor, og i dette skiftet fra sorgen til det dansbare markeres også at livet går videre.

Programposten Kakofoni symboliserer en ny begynnelse for Ary, og fremføres a capella, før My Awe Sustains som synges med en sårbar sensualitet. «Æ e så happy!» bryter hun ut over applausen som har begynt å fylle Marmorsalen. 

Der Stargazing kanskje er litt flat og ikke helt greier å skille seg ut fra de andre låtene rent dynamisk, starter Angels med Arys bestemors råd på telefonen om hvordan sorgen best kan håndteres og forstås. Låta presenteres i en nedstrippet versjon med gitarene til tvillingbror Andreas i fokus, og med en gripende ensom fiolin som gjør mye av det emosjonelle arbeidet. Det er bemerkelsesverdig hvor stille det er i salen under denne låta.

New Low gir oss omsider rave-festen vi har forespeilet oss, og en dansende Ary som oppleves frigjort, og begynner å bli vant til å skape sin egen lykke. Til sistenummeret for kvelden, mektige La Vie Est Un Rose, vaskes det og tømmes cava over en lav sko. Ary skåler fra kuben. Hun har gjort en sterk oppvisning i hvordan rom, lyd og lys kan formidle sorg og glede om hverandre.

That moment, is forever. That second, is forever.