Utroskap på universitetet, dansing i skyggen, årvåken Hudkreft og eks-Hjerteslagere: Dette hører vi på nå

Det er høst og dette snurrer i skallen.

TSHA ft. Clementine Douglas – Dancing In the Shadows

Hun har vært på utallige «one to watch»-lister, og fått mye ros fra internasjonale musikkpresse og radio. Produksjonene hennes live har dessuten tiltrukket seg en svært entusiastisk og hodenikkende Ye (tidligere Kanye West) under en dj-gig for Burberry. 

Med sitt etterlengta debutalbum via Ninja Tune, manifiserer den Londonske dj-en og produsenten TSHA, aka Teisha Matthews endelig sin teft for å skape spennende og dynamiske arrangementer. Capricorn Sun er et album skapt på egne premisser, og ladd med en sånn energi og instensitet, at det er til å få hjernekatarr av. Det uimotståelige universet med melankolsk klangbunn kom til under Korona-lockdown, og speiler en lengsel etter menneskelig kontakt.

Man kan trekke frem samtlige spor, men særlig samarbeidene med vokalist Clementine Douglas på Dancing In The Shadows og Anxious Mind er to höydare for undertegnede. Kanskje fordi Douglas’ vokalharmonier i symmetri med låtenes tonalitet oppleves forsterkende idet de treffer på både et emosjonelt plan, samtidig som det rykker i groove-muskelen. Samtidig er det noe som minner om en viss legendarisk britpopgruppe ved navn Sugababes – uten at det på noen måte virker som det er det man prøver på. Det her er bare flere hakk opp i tempo. Og med det sendes herved ut et ønske om flere klubbversjoner av nevnte gruppe.

Kristi Brud – Spiller ingen rolle

Ja, de heter Kristi Brud, og består av de resterende musikere som ikke lenger utgjør Bergensbandet Hjerteslag, som har fått med seg Per Elling Kobberstad fra Egge. Kristi Brud klinger godt og ertende i undertegnedes ører, og man blir nysgjerrig på hvor denne bandnavn-ideen kom fra. Men nok om det.

Deres duggferske singel, Spiller ingen rolle, preges av en herlog poprock-oppskrift med rå energi og som oser av bitterhet. Og bitterhet, det er jo kanskje den mest interessante følelsen å spille på, fordi den er så skambelagt, at nordmenn flest ikke vil vedkjenne seg det.

«Så fuck deg og dine stygge venner/ Fuck deg og alle du kjenner/ De pillene du tok/ Når livet ble for stort/ Personlighet fra en selvhjelpsbok»

Sårheten i røsten i møtet med den direkte teksten, røper et sinne og en frustrasjon som resonnerer sterkt. For det handler om svik på flere plan. Tunnellsyn. Egoisme. Om en relasjon som adresseres fra et perspektiv som er litt underkommunisert, og uten å si så mye mer, eller insistere på å peke oss i noen retning. Men så effektivt ordlagt, og orkestrert, i sin tragikomiske tonalitet: Et spor du både kan danse og tute til – en trøst og en oppkvikker. Et befriende hjertesukk fra et gammelt Hjerteslag.

Shygirl – Firefly

Det selvtitulerte debutalbumet kom ut fredag, og jeg synes det er veldig spennende og eksperimenterende lek mellom ulike klubbuttrykk, elektronika, rnb, hiphop. Shygirls Nymph strekker seg over 12 dynamiske spor som fusjonerer myk rnb/soul og pop med klubbsjangre, og mer lydlek som utfordrer øregangene.

Så er det også litt av et interessant stjernelag bak musikken med kred-produsentnavn som Mura Masa, Sega Bodega, Danny L Harle og selveste Arca er blant bidragyterne på låtskriversiden, men også Michael Tucker/BloodPop (Lady Gaga, Justin Bieber etc). 

Her er det mange interessante godbiter å trekke frem, deriblant Firefly med sitt melodiske håpefulle uttrykk men med dunkel klangbunn, og opphakket sample av strengeinstrument.

Blaqbonez ft. Jae5 – Back In Uni

Denne ukas sterkeste kandidatene til en afrobeats-«banger» er signert et samarbeid jeg ønsker mer av: Mellom den eksentriske artisten Blaqbonez og kredprodusent Jae5 (hjernen bak det estetiske universet til J Hus, og flere produksoner for blant andre Dave og Burna Boy).

Med sin distinkte og selvironiske stil og framtoning, har Blaqbonez aka Emeka Akumefule, blitt godt lagt merke til – og av New York Times blitt trukket fram som en av de nye vokterne av nigeriansk musikk. Soloalbumet Sex over love kom i fjor og i samme stil som med denne låta, harseleres det med raptroper og macho idealer på en forfriskende og snål måte.

Sjekk ut videoen her:

Hudkreft – Årvåken 

Det Akks-skapte bandet Hudkreft skriver snart sitt andre album. Den nyeste singelen herfra, kommer kanskje som en naturlig/direkte reaksjon til debutplatas tittel, som er lånt av en låt av en viss kjent rapper: Nevemagnet.

Med Årvåken fortsetter Hudkreft i samme stil: Med ironiske tekster og attitude, sinne og kraft som bekrefter og speiler Hudkrefts befriende og lite selvhøytidelige persona, skråblikk og adressering av samfunnets kronikker og diskusjoner:

«Jeg skal gi deg scenenekt/ Transideologi og nesaknekt/ Jeg skal gi deg alt du krever mest/ Holde deg i nakkeskinnet, gi deg kjeft» ropes det på repeat av vokalist og gitarist Leah Røkke.

Jeg kan gjerne dra fram enda noen latterfremkallende linjer: «Det er mye rart på byen om dagen/ Beskytt JK Rowling, jeg gir faen/ Best å holde kjeft? Kanskje det/ Før jeg gir deg huden full, og du går rett ned».

De friske verbene kles kledelig opp i en catchy og lystig produksjon, signert Røkke og Roksana Niebrzegowska på gitar, Johannes Granaas Danielsen på bass, og hardsltående trommer av Stella Oter Lindeberg. Årvåken er en sånn låt som du trenger uansett om du er tilfreds eller forbanna på verden og rikinger.

LES OGSÅ: Lars von Triers Riket Exodus: Temaer som metoo, likestilling, kjønn og betente identitetspolitiske debatter adresseres på et vis som virkelig fungerer med sin komiske lekenhet.

Oter – 1993

I disse tider der vi stadig leser mediesaker om provoserende låttekster i pop- og hiphop-segmentet, med spørsmål om man skal sensurere, kommer driver Tromsø-rapper Oter aka Stian Ottesen, inn som et frisk pust fra siden med et ganske motsatt prosjekt.

Trippel-eposet Young Hoel er gjort i samarbeid med produsent, filmskaper, og altmulig-fyr Carl Christian Lein Størmer (CRTCL). Det handler om spytting på de fleste folk som tror de er mer verdt enn andre, og på rimelig grovt vis. Folk som viser seg frem på kafe på Løkka «og prat om kæm i hævette dokker kjenner». Eller generelt vanlige folk, og fra et outsiderperspektiv.

Les mer om arbeidet med prosjektet og musikkvideoen til Hestehoven fra del én her.

Nylig kom Young Hoel ll. På eksemplarisk vis demonstrerer duoen hvordan man gjør et verk hundre prosent stedsspesifikt inn til beinet, på en selvsagt, sjarmerende og autentisk måte. Det meste av sample-materialet – som i troskap til prosjektet er utelukkende av nordnorske artister – er visstnok så obskurt at nordlendinger selv ikke har noen anelse om hvorvidt originalartistene har eksistert. Lydopptak er henta fra kassetter hjemme hos besteforeldre, og fra NRK-arkiver.

Flere av de nordnorske kulturskattene som pryder det upolerte og eksperimentelle lydbildet er trolig eldre enn coverfotoet, som er tatt på den smått legendariske klubben Boccaccio en gang på 80-tallet. Men vi nøyer oss med å reise til 90-tallet også, vi! Med jovialt, plystrende refreng, og syrete lydeffekter over en laidback og vuggende deilig beat som er like oppløftende på en fredag morgen som en fredagskveld. Og med nevnte treffende tekster om at vi er alle hyklere og en del forbudte ord.

Black Sherif – Konongo Zongo

Den vakre, klokkeklare stemmen fra Ghana har kommet med debutalbum. The Villain I Never Was går stort sett i at Sherif deminstrerer sin vokalspenn og unike sound, og med inspirasjoner fra hiphop, reggeae og afrobeats.

Konongo Zongo er en av sporene der Sherif får vist mye av sitt følelsesregister i vokalen, også innafor et gitt rammeverk bestående av en trap-tung beat badet i en melankolsk tonalitet.

Ikke minst kom denne musikkvideoen nylig, fra en viss britisk rapper som også annonserer at hans neste album kommer 25.november. Jeg snakker selvfølgelig om :

Stormzy – Mel Made Me Do It

Sjekk ut resten av spillelista og følg den her:

Liker du det du leser? Støtt oss gjerne på Patreon.

For flere lange intervjuer og skriverier, følg oss på Insta, Twittah og Fjesboka.