Årets beste album 2024
I et hav av musikkutgivelser, er dette albumene som gjorde inntrykk og satte avtrykk.
Det pumpes ut uendelig med musikk i en industri som ikke akkurat har blitt noe som helst mer oversiktlig med åra.
Vi har forsøkt å lytte oss igjennom det meste av det vi har merket oss, og samlet et knippe utgivelser vi mener har stått seg seg ut i år, og/ eller som vi mener fortjener flere ører.
Dette er årets album, i tilfeldig rekkefølge:
Nia Archives – Silence Is Loud
Ambisjonene er ikke akkurat lave når produsent og artist Nia Archives albumdebuterer. Fra det urmenneskelig og pikselerte skriket fra start, til den umettelige rastløsheten i de viltre trommemaskinene som bor i produksjonene, kan du formelig kjenne stayerevnen i den rufsete teksturen og den gritty energien som preger lydbildet.
En sonisk kampånd balanseres av tilbakelent og sjelfull vokal med islett av sårhet og oppriktighet, avtrykk som vitner om levd liv.
Silence Is Loud er en mangefasettert reise, takket være en åpen og nysgjerrig tilnærming til klubbmusikk, med inspirasjon fra britpop/rock.
– Ida Madsen Hestman
Tems – Born In The Wild
I 2024 kom det ifølge The Music Radar ut mer musikk per dag, enn hele året 1989 til sammen.
Tems derimot, er ikke en særlig produktiv artist. I en periode på over seks år har hun bare såvidt gitt ut et dusin singler, en rekke gjesteoptredener på låter av artister som Wizkid og Future, to EP-er, og nå i år: sitt første album. Det å holde tilbake er dermed en del av hennes kunststykke.
Born In The Wild er et album det er vanskelig å bli lei av, fordi du hører nye nyanser for hvert lytt.
Tems’ sang minner om tidligere musikalske forelskelser, som Stevie Wonder og Frank Ocean. Sistnevntes frodige og surrealistiske historiefortellinger er en av hennes viktigste musikalske utdanninger, og du hører DNA-et hans i musikken hennes.
Det er så mye dybde og delikatesse i stemmen hennes, visdom og poesi i tekstene hennes, og hun produserer mange av afrobeats- og R&B-hybridene selv. Så tiltalende er det at vi krever å høre mer, mer, mer.
– Endre Dalen
Tyla – Tyla
Det selvtitulerte debutalbumet oser av stemningsfulle vibrasjoner, med spesialdesignede spor tilpasset voklen til den 22-årige nykommeren. På gjestelista er navn i verdensklassen, likevel risikerer ikke Tyla å havne ut på sidelinja.
I stedet får vi en helhetlig forseggjort reise, der alle gjester bidrar til å danne en større helhet som oppleves organisk og velprodusert, med Sammy SoSo (Pa Salieu, Wizkid og J Hus) som en sentral produsent på de fleste av sporene.
Det er utvilsomt noe med arrangementenes originale detaljer, og hvor det legges trykk og timing, som gjør at låtene står seg ut.
– Ida Madsen Hestman
LaRussell + P-Lo – Majorly Independent
Egentlig burde Bay Area-rapperen LaRussell hatt fire av topp 10-plassene for makan til total kreativ tømming som han har hatt i år. Over sju album og en haug med singler, samt en SoMe-tilstedeværelse som ville gitt Oskar Westerlin magesår.
LaRussell kommer fra Vallejo, som har gitt oss innovatører som E 40 og Mac Dre, og kan sees som en videreføring av begges arv, der han sjonglerer hustler-tips, motivasjons-bars, dansrelatert moro og galskap i like solide doser.
Hvorfor ingen i Europa har plukket dette opp er helt uforståelig, og på denne klassikeren, hvor han danser lekent over P-Lo-beats, og egenhendig fikk laget en renessanse for karrieren til legenden Richie Rich, er han i sitt ess!
– Jørgen Nordeng
Kim Gordon – The Collective
Sprek plate fra den 71 år gamle indie-dronningen, med vellykket inspirasjon fra gammel Memphis-rap og nyere trap, der hennes feministiske «edge» er ivaretatt og samtidig formidlet på (enda!) en ny måte.
– Sveinung Wålengen
Mach-Hommy – #RICHAXXHAITIAN
Den haitiske New Jersey-rapperen har levert en av årets mest kompromissløse og fengende utgivelser med #Ricxxhaitian.
Her beveger han seg fra fjetrende soul, via gummistrikk-aktige produksjoner, obskure, men fete samples hentet fra syrete estlandsk 70-talls animasjonsfilm, til Katyna Ranieri. Mens røsten vinger mellom vers på haitisk kreyòl, til mer meditative, nesten åndelige sekvenser.
Trolig er det Mach-Hommys mest mangefasetterte prosjekt til nå, der han virkelig får manet fram alle sine musikalske personligheter.
– Ida Madsen Hestman
Rema – HEIS
Rema’s Heis er et vendeskifte i nigeriansk pop – fordi albumet henvender seg til mennesker som fra før gjerne ikke er interessert i kommersiell afrobeats: Enten de har afrikansk, europeisk eller hvilken som helst bakgrunn.
Med et høyere rytmisk tempo, eksperientell tilnærming til afrobeats, og samtidig dype yoruba-tradisjoner i bunn – er dette selve manifestasjonen av afro-rave. I tillegg er albumet signert artisten med Afrikas mest strømmede låt.
– Endre Dalen
Mk.gee – Two Star & The Dream Police
Multiartisten Mike Gordon fra New Jersey har fått mye positiv respons for sitt debutalbum.
Two Star & The Dream Police-albumet er som et gigantisk nikk tilbake til 80-tallets dunkle og melankolske pop/rock, á la Phil Collins og The Police, og Prince.
Men hos 26-åringen Mk (som forresten uttales «ma-ghee»), er inspirasjonene fortolket på en drømmende, surrealistisk måte, med uvanlige tilnærmingsmetoder, teksturer og detaljrike arrangementer – og en røst som iler seg gjennom marg og bein.
– Ida Madsen Hestman & Sondre Åkervik
Kendrick Lamar – GNX
Frem til det nye albumet brått ble sluppet 22. november, var 2024 et Kendrick-år som kretset rundt den bitre krangelen med Drake: en storm i vannglass som utartet til en serie stygge (men også morsomme) angrep i form av disselåter fra begge hold.
Den som vil høre hva nytt verdens viktigste rap-artist nå har å melde, bør være lutter øre overfor GNX.
Den duggfriske utgivelsen er fylt med en rekke sterke enkeltlåter, hovedsakelig med Kendricks faste partner Sounwave bak produksjonen, i oppsiktsvekkende samarbeid med Jack Antonoff (Taylor Swift, Lorde, m.fl.). Mustard dukker også opp igjen, med sin vellykkede, bouncy touch.
Kendricks bein er selvsikkert plantet på Compton-asfalten med en agenda «rett på sak» – selv om også GNX er ispedd koder og gåter, slik som de forrige albumene.
På sett og vis er det en perfekt utgivelse for Lamar på nåværende stadium, der han i stedet for å måtte strebe mot et nytt, banebrytende og «viktig» album, bare surfer videre på energien fra Drake-konflikten og Not Like Us.
– Sveinung Wålengen
Les essayet her.
Charli XCX – Brat
I en tid som belønner kreativt tørke i popmusikken (noe eksempelvis New Music Friday Norway demonstrerer ganske brutalt), viser Charli XCX hvorfor pop er best når den er vågal, femoverlent og faktisk vil noe.
Henne uflidde og ærlige ekster resonnerer som aldri før, akkopagnert av et lydbilde som blander originalitet med retro klubb-inspirasjoner, french house og techno med hyperpop med en låtskriverteft som sprenger opp hele universet.
Fra den hyperpopa pangstarten 360, til hardtdunkende Moroderske Talk Talk, heseblesende og fresende Von Dutch, via konfronterende og såre Girl, So Confusing, til lengtende, cathy og dataspill-aktige Apple, tar ikke bare Charli XCX tidsånden på kornet, hun setter dagsorden for et helt år – og har samtidig påført den vestlige verden synestesi.
– Ida Madsen Hestman
Charli XCX – Brat and it’s completely different but also still brat
Som om ikke Brat summer var nok, kom dette overflødighetshornet av et remiks-album.
Som forgjengeren er albumet selvsikkert, rotete og dansbart (på den litt sofistikerte måten). Legg til et sjernelag av vidt forskelige artister fra både undergrunnen og popstjernehimmelen, og du har årets mest fornøyelige pop-produkt.
– Sondre Åkervik
Mustafa – Dunya
Multitalentet har kalt musikken sin «kjærlighetsbrev til ‘the hood’».
Selv om poesien har tatt klassereisen, er Mustafas perspektiver knyttet til der han kommer fra, et av Torontos mest voldsutsatte sosialboligkomplekser og nabolag. Han har laget kortfilmdokumentar om våpenvold og fått med Drake på å diskutere systemkritikk, vold, sorg og traumer.
Der debutalbumet behandlet disse temaene, tar han grubleriene videre med sitt andrealbum, Dunya.
Med den sensibiliteten som ligger i debutalbumet, får budskapet sitt storverk her, og med stødig produsenthjelp av Jamie xx, Aaron Dessner (The National), Rodaidh McDonald, Frank Dukes og Simon Hessman – og dessuten vokal-innslag fra Rosalía.
På arabisk betyr Dunya noe sånt som livet i denne verden, fra det øyeblikket vi er født og til vi dør, og er beskrivende for temaene Mustafa behandler på denne gnistrende fullengderen, som også handler om tro, samtidig som det gjennomsyres av en platonisk stemning. Noe større enn det eksplisitt sanselige.
Like mye handler Dunya om å tilstrebe aksept og refleksjon rundt det vonde i det dagligdagse. Gestaltet av en stemme med bagasje og traumer, og som utnytter romsligheten i musikken til å skape noe større enn ham selv, og høyere enn himmelen.
– Ida Madsen Hestman
Arooj Aftab – Night Reign
Sjangerbetegnelser blir bare kompliserende: den pakistansk-amerikanske artisten Arooj Aftab er mere en vibb enn noe annet.
Det er noe Sade-aktig i den røykfylte stemmen hennes, men den skjuler også et uendelig mørke som synes å strekke seg århundrer tilbake i tid. Der henter hun også en del av tekstene, som baserer seg på den indiske 17-18-hundretallspoeten Mah Laqa Bai.
De minimalistiske møtene mellom tradisjoner fra det indiske subkontinentet, jazz, og eksentrisk, moderne urbanisme er mer fengslende enn domstolene i Texas.
Melankolien smøres i tjukke lag utover de dronete og reptitive klagesangene, som er så lette å drømme seg bort i, at konserten hennes under Oslo Jazzfestival føltes circa fire timer for kort.
Tenk å gjøre en versjon av den ihjelspilte jazzstandarden Autumm Leaves i 2024, og få den til å høres tvingende nødvendig ut!
– Jørgen Nordeng
Fontaines D.C. – Romance
Soundet har – lik ambisjonene – ekspandert for hvert nye album.
Med sin fjerde fullengder, Romance, sikter irene helt klart mot stadion-formatet, men holder seg jorda, med et spenstig lydbilde som omfatter strengeglade ballader, til tittellåta som nikker til både Nirvana og The Cure, badet i melodiøs melankoli og dysterhet, til In A Modern World, hvis koring og strykere kan sende tankefabrikken i retning Lana Del Rey – for ikke å nevne all britrock-inspirasjonen som koker i låter som Bug.
Resultatet er et album som engasjerer gjennom en dynamisk lek mellom lyd-elementer og stemninger, og slik holder på nerven hele veien igjennom, til du får ståpels. Det er friskt, ekstravagant og instendig og treffer med alt. Kanskje årets vakreste album.
– Ida Madsen Hestman
Bidragsytere som har stemt over årets musikkutgivelser er: Sveinung Wålengen, Sondre Åkervik, Jørgen Nordeng, Endre Dalen, Ida Madsen Hestman.
LES OGSÅ:
Team Havnaa: Hardtslående bokse-eventyr
Folkebølgen: Et savn etter det nære
Tre norske og en norsk-palestinsk samproduksjon kortlistet til Oscar