Årets beste filmer 2023
Aftersun av Charlotte Wells er et av årets serkeste filmer. Foto: Arthaus
Filmene som gjorde inntrykk, som fascinerte, engasjerte og som fikk oss til å kjenne sterkt på følelser vi ikke ante vi hadde.
Dette er filmene som ville fortelle oss noe med stor overbevisning i 2023, og en som skuffet litt, i tilfeldig rekkefølge:
Høstgule blader (Regi: Aki Kaurismäki, Finland)
Aki Kaurismäki gjør det han kan best: Høstgule blader er nok en film som gjennomsyres av en kjærlighet for arbeiderklassen. Her filosoferer Kaurismäki rundt yrkesstolthet og lojalitet, i en kald og inhuman arbeidstilværelse, hvor ingen har rettigheter på jobb. Vi er virkelig på bånn av rangsstigen. Men ikke uten å samtidig ha en viss stilistisk fremtoning, som skaper harmonier mellom aldt det brune, umøblerte, grå og trauste.
De lange Kaurismäkiske tagningene forsterker hvordan klasseinndelingene er både usynlige, og samtidig overtydelige. Her konfronteres vi med å være passive tittere, gjennom filmens underkommuniserte meta-språk.
Fraværet av en digital virkelighet fungerer som en slags motsatt anakronisme for den isolasjonen og utenforskapet hovedkarakterene kjenner på: De har ikke penger til å delta i samfunnet på samme premisser som andre. Og de slipper heller ikke inn. En sterk og samtidig varm fortelling om å finne sammen i utenforskapet.
– Ida Madsen Hestman
Les kommentaren om Kaurismäkis arbeiderklasse-estetikk her:
LES OGSÅ: Dette er julefilmene du garantert ikke har sett nok ganger
Saint Omer (Regi: Alice Diop, Frankrike)
Alice Diop debuterte med sin første fiktive langfilm i år med Saint Omer, en film der regissøren ønsket å gjøre rein politisk handling ved å gjøre noe hun selv aldri hadde sett tidligere: Å skildre en svart kvinne som hadde tatt livet av sitt eget barn, fremstilt på en måte som også var kompleks og menneskelig.
Grepet tar ikke vekk grusomhetene fra den sanne historien filmen er basert på. Det skaper heller større ambivalens – og nysgjerrighet. Det får en til å tenke mer over klassemessige og kulturmessige utfordringer, og hvor mye vi tar omsorgsrollen for gitt, hvordan fraværet av den kan bli til en form for vold som går i arv.
Saint Omer er en brennende innsiktsfull rettsdrama, men også en kommentar til utfordringene ved moderskap og omsorgsrollen, klasseproblematikk og rasisme.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her:
Past Lives (Regi: Celine Song, Sør-Korea/USA )
Har du noen gang hatt en ungdomsforelskelse, og møtt vedkommende mange år senere, og tenkt over om dere hadde hatt samme reise i livet, om dere hadde vært et annet sted nå?
Past Lives er et rørende relasjonsdrama om å være nære, for så å vokse fra hverandre, og samtidig lengte tilbake til noe som ikke lenger er. Celine Song tar tak i noe ekstremt relaterbart og universelt menneskelig gjennom sitt unike filmspråk som tidvis dveler ved det som sies og kommuniseres i kroppsspråket.
Ideen som trolig ville sett fryktelig banal ut i andre hender, skaper Song fjetrende poesi ut av. Samtidig lekes det med fordommer og spennet mellom kultur, ideer, og hva det vil si å være sivilisert – eller privilegert. Kjemien er sterk mellom hovedkarakterene spilt av Greta Lee og Teo Yoo. I det hele tatt er Past Lives en overraskende emosjonell og tankefull spillefilmdebut fra Celine Song, som rører på mange plan, i all sin enkelhet.
– Ida Madsen Hestman
Tár (Regi: Todd Field, USA)
Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall. En sublim Cate Blanchett dirigerer hver bildeinnstilling med sin betydelige tilstedeværelse som Lydia Tár. Den verdensberømte dirigenten og komponisten har oppnådd voldsom suksess, og kronen på verket er rollen som sjefsdirigent for Berlinfilharmonien.
Cate Blanchetts monumentale tilstedeværelse og upåklagelige fasade utgjør bare en brøkdel av hvorfor Tár er en av årets beste filmer. Todd Field har i samarbeid med et forrykende ensemble finstemt et filmisk innblikk i en lukket verden og satt nyansene i kanselleringskulturdebatten i spill på mesterlig vis.
Det er et referansetungt verk som forventer mye av seeren, men som i stor grad legger opp til nysgjerrighet og gir fornyet lyst til å oppdage klassisk musikk med moderne ører. Tár er den slags upåklagelige håndverk hvor det føles overflødig å rose enkeltelement for enkeltelement. Det er en virtuos dans mellom fortid og nåtid, det historiske og det nådeløst moderne.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele analysen her: Tár: Power dressing
Maestro (Regi: Bradley Cooper, USA)
Bradley Cooper skildrer det kompliserte, livslange forholdet mellom komponist og dirigent Leonard Bernstein og hans kone, Felicia Montealegre. Med dyp inderlighet skilderer han den begavede og livsglade komponisten som ville mye, både i kunsten og i livet. Han hadde et stort hjerte – og vi vitner hvordan Bernstein nesten føler seg holdt tilbake av tosomheten, som om det går direkte utover hans kreative evner.
Maestro er like mye en film som viser hvordan man kan uttrykke kjærlighet på ulike måter, den rommer mye varme, og ikke minst også et bankende hjerte for musikken – her kommer den formelig gjennom skjermen. Godt løst i flere momenter som visuelt sprenger grenser mellom skaperkraft, drømmer og virkelighet.
– Ida Madsen Hestman, Truls Foss, Andrea Skotland
Hør podcast-episoden om Maestro her:
Oppenheimer (Regi: Christopher Nolan, USA)
Ved å pushe grensene for hva bildespråket kan kommunisere, viser Nolan hvordan man kan se verden på andre måter.
I motsetning til de typiske storslåtte panorama-bildene Nolan er kjent for, er det her oftere Oppenheimers ansikt som blir vår «utsikt», idet filmen peker innover i hans sinn. Grepet forsterker den nevrotiske tilstanden av stress og suspense.
Oppenheimer er en film som blant annet stiller spørsmål rundt hva det vil si å være lojal eller patriotisk. Og det stilles spørsmål rundt etikken og problematiske krigføringsmetoder – noe som i dag er betimelig at vi ser konturene av en ny kald krig, og ikke minst når vi ser til Midtøsten.
Denne evnen til å se verden fra et alternativt, mer kritisk perspektiv, er også et av flere likhetstrekk mellom regissør Nolan selv og Oppenheimer.
Selv om både Nolan og Oppenheimer har skapt storartede ting, må det ikke alltid være synonymt med noe positivt. Ei heller er dette noen rosenrød fortelling om den vestlige verdens fremskritt. Snarere ser vi et stormannsgalt, grådig og paranoid USA.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her:
LES OGSÅ: Dette er de beste filmene fra 2022
Priscilla (Regi: Sofia Coppola, USA)
Sofia Coppolas har laget en interessant skildring av Priscilla Presleys ungdommelige tenåringsforelskelse og det mildt sagt problematiske forholdet til Elvis Presley.
Cailee Spaeny gjør en fantastisk hovedrolleprestasjon i det som er en av filmens store styrker, både i måten hun gestalter en 14-åring og senere som ung mor, på en svært troverdig måte. Selv om karakteren har en lukket personlighet, foregår det mye i ansiktsmimikken og spillet hennes, og som Coppolas blikk fanger på en måte som oppleves følelsesmessig sterkt.
Priscilla er også stilistisk serk, og maler en tydelig og forseggjort tidskoloritt, som skifter sømløst mellom årene, samtidig som Coppolas blikk nikker mot sine egne tidligere filmer gjennom uimotståelige kollasjer, set design og kostymer.
Dette er den virkelig store filmen fra Coppola på en stund. Et viktig perspektiv å få inn i disse «Presley-dager».
– Øystein Egge, Mads Outzen, Ida Cathrine Holme Nielsen, Ida Madsen Hestman
Hør mer i podcasten fra filmfestivalen i Venezia her:
Hør også: Sofia Coppolas Priscilla: Hvorfor går den så dårlig på kino?
Aftersun (Regi: Charlotte Wells, UK)
Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at syden-karaoke kunne få meg til å gråte.
Løst basert på langfilmdebutant Charlotte Wells’ egne personlige minner fra en ferietur med sin egen pappa, er Aftersun kanskje årets mest unike filmverk, for sin formmessige egenart og emosjonelle kraft. Vi får bare glimtvise antydninger av den brutale tragedien som venter, noe som får oss til å undre, og diskutere rundt hva vi egentlig har sett i ettertid.
Frankie Corio er et funn i rollen som 11-årige Sophie. I samspill med irske Paul Mescal, her med skotsk aksent – og Oscar-nominert for rolletolkningen sin – har de to en naturlig sterk kjemi som jeg får klump i halsen av. Årets desidert beste film.
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen i sin helhet: En svimlende sterk lagfilmdebut av skotske Charlotte Wells
Årets skuffelse: Killers of the Flower Moon (Regi: Martin Scorsese)
Scorsese kan sitt filmspråk, jovisst. Undertegnede er stor fan. Mye er godt fortalt i Killers of the Flower Moon, og det starter bra – og det bør være et minstekrav av en regissør av dette kaliberet. Men Scorseses hånd på dette verket mister piffen fordi han er uinteressert i å utfordre seg selv i å finne ut mer om en historie, kultur og karakterer han ikke vet så mye om fra før. Her er vi snytt for en fortelling fra Osage-indianernes perspektiv, til fordel for det sedvanlige Scorsese-gangster narrativet. Det trenger overhodet ikke være noe i veien med det. Problemet er at skurkene ikke er så interessante og har lite å spille mot.
Scorsese har tidligere skildret langt mer nyanserte og dynamiske rolletolkninger, skapt større spenningsmomenter mellom karakterene, og bygget opp til større finaler med twist i filmer som Gangs Of New York og The Departed (også disse med DiCaprio som «den andre» eller undercover-agenten som infiltrerer et miljø). Osage-karakterene, og spesielt Lily Gladstones karakter (som nettopp storspiller i all sin lavmælthet i Kelly Reichardts filmunivers), får ikke noe særlig å spille på overhodet, men er mer på utstilling, mens kampen mellom skurker og FBI driver filmen fremover.
Fravær av kreativ vilje trenger man ikke kompensere for ved å dra ut filmen i tre timer – bare for å snyte oss totalt for en god avslutning, ved at regissøren selv tar scenen og leser opp noen siste minneord på smått selvhøytidelig vis, akkopagnert av Jack White. Et ganske what the fuck-moment, den slutten der. n skulle nesten tro Scorsese hadde blitt prakket på en story han selv ikke er veldig interessert i, for å fylle en eller annen mangfolds-kvote for å kunne melde seg på i Oscar-racet.
Med det sagt, er det ikke slik at filmen ikke anbefales. Se den! (Men jeg tror en regissør som Tarantino hadde løst oppgaven mye bedre).
– Ida Madsen Hestman
Infiltrør: Leo DiCaprio har spilt infiltrør i Scorsese-filmer før. Foto: Apple/ UIP
LES OGSÅ: Årets beste nordiske kortfilmer 2023
LES OGSÅ: Musikken som tente oss i 2023
Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka
14 thoughts on “Årets beste filmer 2023”