Årets beste filmer 2024
Dette var filmene som gledet, rørte, provoserte og fikk oss til å holde pusten i kinosetet.
I et filmår som har levert mange sterke opplevelser i kinorommet, har vi funnet fram til et utvalg som har betatt oss med sine blendende filmatiske kvaliteter.
Dette er årets beste filmer, i tilfeldig rekkefølge:
Dream Scenario
Regi: Kristoffer Borgli
Hvor: TV2 Play
Dream Scenario adresserer kanselleringskultur på nokså nyskapende vis. Professoren Paul (Nicolas Cage) går nemlig fra å være en nobody, til å bli drømme-kjendis. Altså en som havner i drømmene til folk.
Selv om dette handler om en drømmepandemi som rammer hele verden, holdes begge beina på jorda. Ved å ha hovedfokuset på Pauls subjektive hverdag og perspektiv, oppleves det også mer realistisk.
Nicolas Cage gjør en av sine mest spennende roller hittil som den ekstremt usjarmerende og lite pene Paul, og er en stor gave til denne produksjonen. Det er et par scener som er spesielt kostelige takket være Cages dedikasjon og hengivenhet til sin karakter.
Ideen er genial. Og med en dramatisk rute det er umulig å forutse, også fordi det er en Borgli-film som tester «alle» grenser, og beveger seg fra (relasjons-)drama, til horror-flørtende thriller, til noir og til anti-episk sci-fi.
Det er merkbart at en viss Ari Aster er på produsentsiden når drømmene begynner å bli hakkene mer grimme og gory.
Et forseggjort produksjonsdesign og Benjamin Loebs foto danner et atmosfærisk og uhyggelig univers vi mer enn gjerne returnerer til.
Les anmeldelsen her.
Furiosa: A Mad Max Saga
Regi: George Miller
Hvor: Netflix, AppleTV+ og TV2 Play
Det er mesterlig å fortelle en kompleks hevnhistorie nærmest utelukkende gjennom ypperlig koreografert action.
Furiosa: A Mad Max Sagas fremste egenskap er den suggererende rytmen, en sjelden evne til å få publikums pust og hjertebank i takt med det som skjer.
Den tilårskomne Mad Max-sjefen George Miller skaper en særegen musikalitet av motordur, krigstrommer og voldelige sammenstøt – effekten er total innlevelse.
– Einar Aarvig
Challengers
Regi: Luca Guadagnino
Hvor: TV2 Play
Der auteurmesteren Luca Guadagnino går i en ganske annen stilmessig retning og sjangerøvelse enn sin forrige film med Challengers: Her reindyrkes det erotiske melodramaet.
Konstruert som en tennismatch, vikles vi inn i et av årets saftigste erotisk ladde trekantdramaer med Josh O’ Connor, Mike Faist og Zendaya i hovedrollene.
Vi cruiser inn og ut av fortid og nåtid, like uforutsigbart som spillet selv, inndelt i ulike sett, mens «hovedmatchen» og oppgjøret samtidig skjer på banen.
At det funker, skyldes ikke bare regien, lydsporet og det intensive blidespråket og filmens indre hardtdunkende puls.
Replikkene er velskrevne og leveres med en troverdighet og overbevisning som konstant får deg til å føle på noe – enten du ler, eller krøller deg i stolen av spenning.
Det er fascinerende hvor karismatiske denne trioen er. Deres tiltrekning og lyst på hverandre er så tilstede i lufta at det formelig buler ut gjennom lerretet.
Challengers er et intenst såpedrama med dedikasjon til filmen som kunstuttrykk. Som reindyrker et intenst begjær gjennom kameraets umettelige visuelle appetitt på alle tre hovedkarakterene.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her, eller hør podcasten her.
The Apprentice
Regi: Ali Abbasi
Hvor: Amazon Prime
Det som gjør Ali Abbasis film interessant, er at den mer enn å konsentrere seg om Trumps reise mot toppen, først og fremst fokuserer på maktdynamikk.
Skuespillerprestasjonene er steinsolide. Både Sebastian Stan og Jeremy Strong evner å fange og uttrykke det skamløse og frekke med overbevisning – noe som tidvis også gjør dem komiske, fordi det tidvis grenser til den oppførselen en kan ha før man når superego-stadiet.
Jeremy Strong som Roy Cohn kjører en slags ekstrem videreføring av sin forrige Roy-rolle, nemlig Kendall Roy fra Succession.
Selv om temaet er mørkt, er tidskoloritten og formatet så treffende at det formelig gir gåsehud. Kornete bilder skutt på film preger 70-tallet, mens «tv-bilder» i gyselige blasse farger lurer når vi runder 80-tallet. Det er akkurat i grenseland til parodisk, men mye av det komiske vinner frem med med en filmstil som insisterer på å ta tidsånden på alvor.
Dyre klær og luksuriøst klubbliv er i fokus, speilet av et utsøkt og forseggjort set design med dunkle undertoner.
Det er kanskje glamour og luksus som dominerer, men filmspråket preges av en noe fremmedgjørende tone og en snål følelse av utenforskap.
Slik står Ali Abbasis film om denne rikmannens formative år i tydelig kontrast til eksempelvis Martin Scorseses The Wolf Of Wall Street, der den tilsynelatende omgjengelige Jordan Belfort på sin side bades i et optimistisk uttrykk, omringet av en livlig heiagjeng.
I The Apprentice er det ingen heiagjeng.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmelselsen og essayet her.
Sterben
Regi: Mattias Glasner
Hvor: På kino
Matthias Glasners nye spillefilm har en tittel som hans landsmenn i Rammstein trolig ergrer seg i alle regnbuens farger over at de ikke snappet før ham til en låt eller et album. Sterben betyr rett og slett å dø. Eller Dying, som filmen heter på engelsk.
Jada. Her har vi altså å gjøre med tysk film om døden, endatil med en spilletid på tre timer.
Sterben er et familiedrama fortalt fra ulike perspektiver, som gradvis gir oss forståelse av hva de ulike medlemmene står i på hver sin kant.
Hvordan de forholder seg til livets mange utfordringer, og hvordan de på ulike vis må forholde seg til døden. Hele skuespillerensemblet, med blant andre Lars Eidinger som Tom og Lilith Stangenberg som Ellen, er fremragende.
Også dramaturgisk sett er Sterben stor fortellerkunst. Regissør og manusforfatter Glasner legger inn flere subtile metagrep enn det sentrale musikkstykket med samme tittel som filmen. Blant disse er «den smale linjen», som Tom på et tidspunkt forklarer (for ikke å si «mansplainer») til en annen rollefigur.
Filmstilen er elegant og presis, forbilledlig nok uten å skulle være ekstravagant. Samtidig tillater den seg noen forfriskende brudd med realismen.
Sterben rommer såpass mye humor at man kan kalle den en sort komedie. Men selv om den tør å dra på rimelig mye i noen nokså ekstreme øyeblikk, er den hele tiden rotfestet i troverdighet og realisme i spillestil så vel som karakterskildringer.
En mektig, mørkt humoristisk og mesterlig film om livet, kunsten, døden og kjærligheten.
Les hele anmeldelsen her.
– Aleksander Huser
Elskling
Regi: Lilja Ingolfsdottir
Hvor: På kino
Denne filmen er ikke noen god reklame for å få seg barn hvis man vil redde et forhold, akkurat. Snarere tvert imot.
Mer konkret viser Elskling at et hektisk familieliv kanskje forsterker noe som kan være underliggende og latent som har vært der hele tiden. Om usagte og ubehandlede traumer som kan komme til overflaten og vise seg hvis forholdene ligger til rette for det.
Jeg blir umiddelbart investert i dette universet, og det som kanskje er årets sterkeste norske regidebut fra regissør Lilja Ingolfsdottir.
Det drivende fortellerspråket er friskt og suger oss inn. Det at noe står på spill for hovedkarakteren Maria formelig trenger gjennom lerret og høyttalere i kinorommet.
Jeg kjenner på den sitrende spenningen av nyforelskelse, eller brennende stikk av frykten for å ikke bli elsket. Nivået og intensiteten i kranglinga og ropene gir umiddelbar gåsehud. Smerten i røsten høres og kjennes.
Samspillet mellom det visuelle og soniske er balansert og forseggjort, ved å eliminere informasjon, noe som kan forsterke det som fortelles, og hva vi skal føle.
Gjennom fremragende samspill og filmspråk diskuterer Elskling menneskelige behov og hvor fæle og destruktive vi kan bli hvis vi ikke snakker om det.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her.
Anora
Regi: Sean Baker
Hvor: På kino
Anora (Mikey Madison) er en sexarbeider fra Brooklyn, og siden hun behersker russisk blir hun satt til å betjene ynglingen Vanya (Mark Eydelshtein). Han skal snart godtgjøre henne en med betydelig sum for å agere som hans «kåte kjæreste» i en uke.
Forholdet er lidderlig, men asymmetrisk: Anora er voksen, Vanya er barn – Vanya er rik, Anora er fattig.
Den virkelige intrigen settes i gang idet paret bestemmer seg for å gifte seg i Las Vegas. Vanyas foreldre er russiske oligarker og engasjerer lokale lakeier for å få ekteskapet annullert.
Forsøket skjer – delvis med makt – i løpet av en temmelig surrete kveld, som gir et solid innblikk i Brighton Beachs interiører, eksteriører, verdier, dynamikker og uteliv.
Der tidligere Baker-produksjoner fremstod formmessig pønka og håndholdt, føles Anora mer påkostet og tradisjonell i billedspråket. Ikke tradisjonell som i «satt», men som i «sender tankene til historiens fremste filmskapere».
På merksnodig vis balanserer filmskaperen realisme og empati med skravlete screwball i en film som fremstår både bramfri og som et visjonært auteurverk.
– Einar Aarvig
Les hele anmeldelsen her.
Fritt fall
Regi: Justine Triet
Hvor: TV2 Play
Vi fikk en sterk start på filmåret 2024 med Gullpalmevinneren Fritt fall tidlig i januar.
Filmen er et friskt og annerledes rettsdrama som tester grensene for sjangerens klisjeer.
Filmen fikserer rundt spørsmålet om sannhet, og hva det egentlig er, ved å ta oss fysisk tilbake til de ulike sekvensene man går igjennom i en rettsaken der spørsmålet handler om en kvinne drepte sin mann eller ikke.
Vi låner blikkene på hovedkarakteren Sandra (Sandra Hüller) fra utenforstående, fra sønnen – og fra hennes avdøde ektemann. Perspektivene hopper, ikke bare i nåtid, men også i tid forut for dødsfallet, men også inn og ut av potensielle scener vi kan se for oss skje mens ulike påstander og vitnesbyrd leggs frem i rettssaken.
Dette poengteres også tidlig fra filmens første sekvens. Febrilske håndholdte kamerabevegelser etablerer en følelse av uro. En stemning og tone som filmen holder ved hele filmen igjennom, og som dveler ved hva som kan ha skjedd og ikke. Den samme metoden forsterker senere de smått kaotiske og klønete forsøkene på å gjenskape ulike situasjoner i etterforskningsprosessen.
Sandra Hüller overbeviser igjen på lerretet i rollen som den ambivaltente Sandra, mens den unge Milo Machado Graner spiller sønnen Daniel på 11 år, har et talent som spiller med voldsom emosjonell overbevisning, i det som er et rørende og stilistisk sterkt drama.
– Ida Madsen Hestman
Les essayet om filmen her.
All Of Us Strangers
Regi: Andrew Haigh
Hvor: Disney+
I rekka av gode queer-filmer, har regissør Andrew Haigh (Weekend, 45 år og serien Looking) for lengst blitt et selvsagt navn for sine sterke estetiske identitet, detaljerte blikk og bevegende regi.
Det er fristende å beskrive All of Us Strangers som lavmælt, men den er også veldig tydelig i sitt språk og atmosfæriske komposisjoner, mettede fargetoner i dyp blå- og rødrosa toner som nesten er i korall. De poetiske bildene gir rom for visuell dveling, sammenflettet med fjetrende spill og regi.
Paul Mescal kommuniserer en slags stivnet melankoli som trenger gjennom det naive fliret i munnvikene, som om han forsøker tvinge seg til å smile på kommando.
Andrew Scott som bærer hele filmen, gestalter Adam på en måte som gjør en litt trist og tankefull fra vi først ser ham. Hans tunge mine og dype, litt trøtte øyne ser ut som om de har sett ut i ingenting alt for lenge. En visshet om sin egen utenforskap.
Fra det spøkelsesaktige bybildet kommer kontrastene frem på folksomme steder, enten i ekstatisk flerdimensjonal rus (på flere måter) på byen.
På effektivt vis skildres en dypere følelse av hva det å være alene med vonde følelser kan innebære.
Les hele anmeldelsen her.
The Substance
Regi: Coralie Fargeat
Hvor: På kino
The Substance en eneste stor allegori på hvordan vi lar overflate og skjønnhetsstandarder dominere, ved at utseende og sex-appell er så låst til ideen om kvinnens identitet.
På forbilledlig måte viser filmen hvordan det subjektivt kan oppleves å føle seg tilsidesatt og diskriminert som kvinne når en ikke lenger ser ung og pen ut – spilt av ingen ringere enn Demi Moore som gjør comeback i en av sine kuleste roller på lenge.
Det som gjør at The Substance står seg ut som et av årets desidert beste filmopplevelser, er hvor forseggjort tematikken integreres i det audiovisuelle språket.
Filmen utnytter alle sine medierte egenskaper til det fulle og taler til oss på flere plan. Slik skildres denne indre kampen, og hvordan kvinner kan indoktrineres til å bedrive sakte selvpining og selvdestruktiv adferd, på kanten til å gjøre ende på seg selv. Alt for å se ut på en viss måte for å bli akseptert og anerkjent. Og dét med herlig satirisk brodd.
– Ida Madsen Hestman
Les anmeldelsen her.
Poor Things
Regi: Yorgos Lanthimos
Hvor:
Poor Things er dypest sett en feministisk fantasi om livet uten skam. Her finner vi Bella Baxter (Emma Stone), et spedbarn i en (attraktiv) voksenkropp som utvikler seg i rasende fart. Hun har tatt livet av sitt gamle jeg og gjenoppstår som et nytt menneske.
Ironisk nok setter hun ord på (med sitt forenklede vokabular) mange av de feministiske utfordringene som skildres mye mer bokstavelig i fjorårets hyllest, Barbie.
Poor Things er muligvis et endegyldig eksempel på, hvor bedragersk skjønnhet kan være i filmisk form.
Menneskene i Poor Things er groteske, og stilles i kontrast til Bellas vakre ytre og frie blikk på omgivelsene – først ved å ta livet av selvet, har hun gjenoppstått som et vesen vidåpent for verden.
Man kan kanskje få inntrykk av, at Poor Things er en kunstnerisk film – rar for det rares skyld, med sjokkartet sex og groteske elementer, men det er viktig å understreke at den er hysterisk morsom. Den ambivalente periodeestetikken setter også spor i de fantastiske kulissene. «Lisboa», «Alexandria», «London» og «Paris» fremstår som i en psykedelisk fantasi.
Man kan dog lure på hvem som er de stakkars tingene. Er det stakkars, vakre Bella, som utsettes for all verdens konvensjoner og begrensende rammer? Er det stakkars groteske eksperimenter? Eller stakkars de tafatte menneskene som lever livet uten å utforske, uten filter – og uten konvensjoner, smidd i lenker av alskens fordommer, sjalusi og bitterhet?
Kanskje er det stakkars oss alle sammen, som lever i en verden vi ikke kan begripe fullt og helt – som besitter fri vilje, men ikke evner å bruke den.
Den greske rare bølgens dystre hersker, Yorgos Lanthimos, har erobret lerretet med en filmisk triumf.
– Ida Cathrine Holme Nielsen
Les hele essayet her.
Dune: Part Two
Regi: Denis Villeneuve
Hvor: HBO Max
Makt over ressurser og territorier, kolonialisme og fascisme er noen stikkordene når Denis Villeneuves Dune: Part Two lander med et gigantisk brak i IMAX-mørket.
Noen kunne kanskje tro det er mindre å sette seg inn i når vi dykker inn i den etterlengtede oppfølgeren til den seks ganger Oscar-vinnende Dune (2021). Men Villeneuve har ikke bare utvidet sitt internasjonale skuespillerensemble når han utforsker resten av Frank Herberts berømte roman.
Det er sykt å tenke over alt arbeidet som ligger bak et resultat som tidvis gir bakoversveis. Bildene gjennombores av rå kraft og intensitet, og gjerne i synkronisering med skuespiller-koreografi, slående kampscener og et vibrerende lydbilde.
Fotograf Greig Fraser (Dune: Part One, The Batman) og produksjonsdesigner Patrice Vermette har gjort en storartet jobb med å utvide universet ytterligere, denne gang ved å ekspandere fra innsiden av det vi allerede har sett, eller tror vi har sett.
Innimellom er det som lydbildet simulerer transeliknende, feberaktige tilstander, til Frasers fortryllende visualiseringer, som byr på kontrastfylt spill mellom sylskarpt, nesten overeksponert sollys på Arrakis, til mørkets dunkle dyp på Giedi Prime. Og til sandfylte sandorm-race (!) fra ulike perspekiver.
Lyddesign og intenst bildespråk finner sammen og vrir oppkontrastene mellom de ildglødende sanddynene, i møte med Harkonnens kulde gys gjennom kroppen og et stadig mer giftig og truende klima. Det bygges stilfullt opp til et hett høydepunkt, og med nye introduksjoner etter hvert som vi nærmer oss time to.
Austin Butler må ha studert en og annen nazijævel i rollen som Feyd-Rautha Harkonnen, for denne gestaltningen av menneskelig ondskap i kjøtt og blod er både grøssende troverdig og magnetisk.
Takket være en sympatisk tilnærming og et analytisk blikk, har Villneuve skapt noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk og anti-fascisme som peker tilbake på oss og verden i dag.
– Ida Madsen Hestman
Les hele anmeldelsen her.
Filmkritikere som har vært med og stemt over årets beste filmer er: Einar Aarvig, Ida Cathrine Holme Nielsen, Aleksander Huser, Sveinung Wålengen og Ida Madsen Hestman.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ:
Luca Guadagnino skal regissere ny American Psycho-film