Årets beste nordiske kortfilmer 2023
Fra Alt på en gang av Henrik Dyb Zwart. Skjermdump
Se flere av de her.
Stilistisk sterke kortfilmer som har utfordret formater, sjangre og tabuer fra året som gikk. I tilfeldig rekkefølge:
LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023
LES OGSÅ: Musikken som tente oss i 2023
Havnesjefen
Regi: Mia Ludvigsen og Konradi Hjemli (Høgskolen i Volda)
Et spennende valg av en karakter å lage et hybrid-dokumentarisk portrett ut av. Ikke bare er det en som er voldelig og usympatisk, men dessuten er han død, og dessuten en fugl. Her har man gitt den døde rikskjendisen og svanen ved navn Havnsjefen både personlighet og et fritt sinn.
Tydellig inspirert av Creature Comforts, i møte med litt god gammeldgags lokal-tv-estetikk – som man kjenner man blir litt ekstra varm om hjertet av å se her – har man gjenskapt et lokalmiljø om til animerte skikkelser, basert på ekte intervjuer – foruten Havnesjefen selv og enka hans.
Man blir fort nysgjerrig på dette lokale samfunnet og dramatikken som har foregått: Fortellingen om Havnesjefen har en stor allmenn appell. Ikke minst fordi den toucher innom denne evige debatten om ville dyr som årlig gjør lokale nyheter om til rikssaker og hjertesaker. Samtidig adresseres spørsmålet om hvordan samfunn skal forholde seg til den ambivalente naturen, som ikke forholder seg til menneskehetens egne lover og regler. Skal ikke ville dyr ha livets rett?
SE OGSÅ: Kortfilmer av unge lovende filmskapere fra årets Amandus
Kärlek i en kärlekslös tid
Regi: Veronica Nielsen (Skorups Folkhögskola)
Ikke bare er denne filmen og dens tittel smertelig aktuell i en tid med rekordmange unge single, mens mediene og forskerne spør seg hvorfor.
Regissør Veronika Nielsen har kanskje ikke svaret på en samfunnstendens som bekymrer politikere. Hun har i stedet skildret mennesker som søker nærhet og intimitet i en herlig dokumentarhybrid, stykket opp som korte fortellinger, basert på minner fra ekte mennesker, fortalt av dem selv. De forteller om forventninger til relasjoner og forhold. Biter av erfaringer man gjør seg som ung og usikker, stupende inn i kjærlighetsrelasjoner.
Kärlek i en kärlekslös tid handler om tiltrekning, begjær, kjærlighet, og det å tørre. Om omsorg, dynamikker og avsmak. Ikke minst handler den om noe som vi alle er redde for: Å gjøre oss sårbare. Å risikere å miste. Å kjenne på at man elsker noen mer, enn den andre elsker deg.
Kärlek i en kärlekslös tid er en hyllest til alle som kjenner sterkt. Veronica Nielsen har fanget disse vitnesbyrdene i en poetisk dokumentar som beveger inn til beinet, og som samtidig er et kjærlighetsbrev til Malmö.
Djävulen bor i Torshälla
Regi: Hanna Murphy (Nordiska Folkhögskolan)
Djävulen bor i Torshälla er en smått absurd dokumentarhybrid som gir rom til å både la seg fascinere, bli vettskremt og samtidig le litt. En tydelig selvbevissthet rundt eget uttrykk skaper et allsidig univers.
Den dokumentariske beretningen løses uten å vise kildene som prater overhodet. Men gjennom veksling mellom nære og ultranære bilder av konkrete minner, til animerte forestillinger av det som fortelles med en slags «hjemmelaga» strek. Resultatet er både snodig og absurd, har glimt i øyet og har mye personlig preg. Det er vel også uunngåelig. Her blir også det personlige allment.
LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023
Djävulen bor i Torshälla er en utrolig god tolkning av et underkommunisert fortellerperspektiv. Til tross for at dette er en anti-romantisert fortelling, blir jeg likevel veldig nysgjerrig på å vite mer om denne hovedpersonen – enda han er død. Hans relevans blir også åpenbar, uten å spoile for mye.
Ikke minst er det en film som tar dokumentar-oppgaven på alvor, ved at regissørens kreative tolkningsevner får stor boltringsplass – som en inspirerende kontrast til «talking heads»-formatet og Helene sjekker inn på NRK.
Filmen kan sees i sin helhet her:
LES OGSÅ: Systemkritikken ligger innbakt i Kaurismäkis styggvakre og passive arbeiderklasse-estetikk
Modern Speed
Regi: Mats Christian Rude Halvorsen
«Det handla om å se stygg ut, men så var sannheten at jeg var livredd for alle.»
Mats Christian Rude Halvorsen er en spennende filmskaper som utforsker dokumentarformatets muligheter. Med Modern Speed har han laget en annerledes coming of age, beskrevet som «en meditasjon om døden, tapet av en venn, og den grusomme måten verden kan snike seg inn på tenåringer og knuse dem».
Her skildres et unikt miljø i Haugsund som tester grenser og der risikotaking er reglen. Og der psykisk uhelse og destruktivitet som reaksjon på – eller rekreasjon fra – utenforskapet i et lite samfunn er ingrediensene.
Gjennom en gjennomført tonalitet, veksling mellom ulike uttrykk og formater, rørende og forstyrrende sekvenser, skapes en uggen stemning.
Samtidig skildres små portretter av sjarmerende personligheter og deres søken etter mening og identitet. Dette ved å utfordre samfunnets trange normer, ikke minst for kjønnsuttrykk og ideer om estetikk.
I sentrum av filmen er unge versjoner av kunstner, musiker og skater Martin Mentzoni og black metal-vokalist og forfatter Andrea Victoria Høgstmyr.
Modern Speed kommuniserer noe dypt personlig og menneskelig gjenkjennelig. Samtidig skildrer den hvordan noen som er utafor samfunnet søker det ubehagelige og provokative som noe trygt, som uttrykk for identitet og frihet. Med mengder humor og mørke våger filmen å være naken og forbilledlig ærlig.
Filmen kan sees gratis på Filmbib.
LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point
Vold
Regi: Emil Engsnes Bråthen (Filmkunstskolen i Kabelvåg)
Det er rystende greier vi får se idét vi aksepterer rollen som tilskuere til tilskueren. Det er lett å kjenne seg igjen i å være ung og søke spenning i audiovisell virkelighetsflukt – og angre hardt etter å ha sett noe man skjønte at man ikke ville se likevel. Men da er det for sent.
Emil Engsnes Bråthens Vold adresserer en velkjent tematikk: Å kjenne på at egne grenser blir overkjørt av venner, å føle seg tvunget til å la seg selv bli traumatisert. Selv om man ikke har lyst.
Gjennom et observerende blikk og troverdig spill, skildres denne skammen man kan bære alene.
Det forsterkes ved at vi nesten bare oppholder oss på gutterommet. Vi ser aldri de voksne selv. En film som sier mye med lite om internettalderen og nye generasjoner som vokser opp, uten å bli insisterende, men lar det være opp til oss selv hva vi skal tenke.
Se filmen i sin helhet her:
From.Beyond
Regi: Fredrik S. Hana
Regissør Fredrik S. Hana er et etablert regissørnavn og har tidligere i år laget musikkfilm til Morild av Kvelertak, som du kan se her:
Gjennomgående ingredienser i Hanas eksentriske stiluttrykk er utforsking av dunkle underverdener, det okkulte, mye mørk humor og eksperimentering med form og sjangre. Det er også tilfellet i From.Beyond som er en kaleidoskopisk skildring av fremmed liv på jorden.
Filmen markerer seg som et svært gjennomført estetisk arbeid med en tydelig tone og atmosfære. Et imponerende stykke visuell fortellerkraft som forfører og lokker oss inn i en uhyggelig verden som oppleves høyst troverdig.
Se hele filmen her:
Alt på en gang
Regi: Henrik Dyb Zwart
Alt på en gang beskriver seg selv som en klein klisjé om hvordan små øyeblikk kan endre livets retning, men er en film som virkelig står seg ut som et friskt og visuellt bidrag som utforsker filmmediets grenser.
Disse tøyes ved å blande elementer fra grafisk design og musikkvideo. Slik forsterkes en menneskelig tilstand: En slags gjenskapelse av et flash av et avgjørende minne, som så plukkes fra hverandre og stokkes om. Slik tenker filmen rundt hukommelse og hvor godt vi egentlig kan stole på subjektive minner.
Regissørnavnet høres kanskje kjent ut. Henrik Dyb Zwart er nevø til Harald Zwart og har vært regiassistent for onkelen sin og studert ved Queen’s University i Canada. Alt på en gang er Dyb Zwarts første kortfilm og deltok i kortfilmprogrammet under fjorårets internasjonale filmfestival i Venezia.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka
9 thoughts on “Årets beste nordiske kortfilmer 2023”