Azealia Banks gikk for sjarmoffensiv på Sentrum Scene
Azealia Banks kom omsider til Sentrum Scene i Oslo. Foto: Ida Speeda
ANMELDELSE: Enhjørningen fra Harlem dukket endelig opp i Oslo, og lot kontroversene ligge igjen hjemme.
*Karakter nederst i saken*
Å være fan – eller snarere stan – av Azealia Banks, er definisjonen på «ubetinget kjærlighet».
Det grenseløse trollet fra Harlem har siden gjennombruddet med smash-singelen 212 jobbet beinhardt for kontinuerlig kvalm, skilsmisse fra fansen og kansellering.
Tre og en halv time etter at dørene åpnet på Sentrum Scene lørdag kveld, spankulerte hovedattraksjonen omsider ut på gulvet.
Når hun ønskes velkommen med stormende jubel, sier det noe om fansens tålmodighet, og om Azealias uimotståelige sjarm.
Det sier også noe om hennes posisjon som en genuin outsider, som verdsettes for sin tilpasningsudyktighet i mainstream-kulturen.
Doechii: Dronninga av bringebæret
Jeg elsker Azealia Banks og har forsøkt å se henne live fire ganger tidligere.
Tre av gangene var i Norge og en av gangene var i USA. Alle gangene har hun avlyst. Når hun denne vårkvelden i Oslo faktisk dukker opp i levende live, er det med andre ord ganske big deal for meg.
Ikledd en hvit, fluffy fuskepels-bolero er det som å se en engel komme inn fra gaten, der hun strutter forbi sin konsert-DJ (og kveldens oppvarmer) Ramadonna.
Selvsikkert, men sympatisk kommenterer hun at hun endelig er i Oslo – og nå skjer det altså virkelig.
Musikalsk masochisme
Om det ligger noe sykelig bak Azealias konstant dårlige oppførsel (eller min årelange underkastelse!), kan man jo spekulere i.
Siden dette er et slags kjærlighetsbrev sløyfer jeg en oppramsing av skandaler og underlige opptrinn fra artisten – støyen har gjennom årene uansett vært så massiv at det er umulig å lage en koherent oversikt.
Det hardeste piskeslaget i Azealia-masochismen er ikke de endeløse kontroversene i seg selv, men at de har bremset den musikalske produksjonen.
Etter gjennombruddet som 20-åring i 2011, har diskografien begrenset seg til ett studioalbum, tre mixtapes, to EP’er og en håndfull enkeltstående singler.
Kanskje ikke egentlig så dårlig uttelling, spesielt ikke når hver utgivelse føles som en forfriskende mintpastill.
Men når et talent av Azealia Banks’ kaliber åpenbarer seg, og man kun får det sporadisk bekreftet, skulle man så gjerne ønsket seg mer musikk i stedet for absurde krangler med Russell Crowe og lalling om Trump.
Innovativ sjangermikser
Håpet om at Azealia skulle dukke opp i Oslo denne gangen, ble sterkere i lys av en vellykket turné i Storbritannia høsten 2024, omtalt av blant annet The Guardian.
Med noen små variasjoner er setlisten stort sett den samme på Sentrum Scene – og et bevis på at diskografien hennes faktisk er mer enn nok. Og enda bedre:
Hun koser seg der fremme alene på scenen, nyter sine egne låter, i en konsert som fremhever både råheten og det store talentet hennes.
Når Luxury, Heavy Metal and Reflective og Anna Wintour dundrer ut av høyttalerne under konserten, får vi en påminner om hvor god Azealia er på fengende, innovative sjangerblandinger, som tar opp i seg mye av det beste fra hiphop, techno, trance, house og forlokkende pop.
Rent estetisk er New York-prinsessen en naturbegavelse, og helt fra starten har hun plukket og rekontekstualisert musikk og visuelle uttrykk fra populærkulturens underskog.
Konserten blir også et bevis på at hun rent teknisk går de fleste rappere en høy gang – samtidig som det mer sammensatte, musikalske uttrykket har definert henne ut fra «konkurransen» mellom kvinnelige rap-artister.
Hun tar frem den dype røsten og leverer linjene så det suser på for eksempel Fuck Him All Night og Pyrex Princess. Wow!
Azealia er også en fantastisk sanger, som på en naturlig måte lar det rene og upolerte møtes i stemmebruken.
Konserten oppleves litt som en lystig karaokekveld, med innslag av freestyle, der Azealia tidvis improviserer med rapping eller sang over beaten.
Hun lar også fansen ta over syngingen flere steder, og et hovedsakelig ungt publikum i 20-årene er oppsiktsvekkende godt kjent med låtene.
Fryktløs og tiltrekkende
Etter først å ha omfavnet og latt seg inspirere av LHBT-kultur, og i særdeleshet ballroom-scenen, har Azealia senere kludret det til med problematiske uttalelser om transpersoner og homofile.
Det er ikke så enkelt for oss andre å navigere i hennes identitetspolitiske univers, og konsertpublikummet lar tvilen komme henne til gode: hun hylles som skeivt ikon heller enn å fordømmes på Sentrum Scene.
Det konstante behovet for rappkjeftede provokasjoner er også en tiltrekkende side ved henne. Og man kan aldri bli helt klok på hvor mye som ligger bak utbasuneringene.
Ville musikken vært like forfriskende god hvis ikke Azealia hadde vært så fryktløs? Og ville den vært dårligere hvis hun hadde utgitt mer?
Noen ganger treffer hun dessuten, i sine russiske rullett-rants på internett. Jeg kjøper for eksempel hennes bisarre observasjoner av Elon Musk… i alle fall flesteparten av dem.
En enhjørning
Men den kompromissløse smella kommer best til sin rett i låtene, og allerede i videoen til 212 sto hun i Mikke Mus-genser og leverte linjer som:
«Kick it with your bitch who come from Parisian / She know where I get mine from, and the season / Now she wanna lick my plum in the evenin’ / And fit that ton-tongue deep in».
Når 212 spilles som siste låt (riktignok før et ørlite ekstranummer med Treasure Island), går publikum som seg hør og bør av hengslene. Allerede under oppvarmingen begynte mange å rope spesifikt etter hit’en.
Vi norske Azealia-fans fikk endelig se enhjørningen vi har drømt om, og divaen selv virket heldigvis også fornøyd før hun forsvant som ved et trylleslag.
Karakter:
9 / 10
Azealia Banks, Sentrum Scene 29.mars 2025
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: