Babygirl: Forbilledlig sexlek
ANMELDELSE: Babygirl er den purrfekte inspirasjonsfilmen for å lære om grenser og intimitet, sex og samtykke. Og samtidig får man litt å tygge på.
*Se karakteren nederst i saken*
Når den mektige og tilsynelatende perfekte businesskvinnen og direktøren Romy (Nicole Kidman) får en ny, ung intern i selskapet sitt, blir ikke bare jobbtilværelsen annerledes.
Det skjer også en uventet vending i livet hennes.
Det tennes en gnist.
Fra før har hun nærmest forsonet seg med at hun aldri vil få utspilt de seksuelle fantasiene sine, og vil aldri oppleve seksuell tilfredsstillelse i det ellers perfekte ekteskapet med mannen Jacob (Antonio Banderas) som er teaterregissør.
Den nye internen, Samuel (Harris Dickinson), er overraskende selvsikker, intelligent og direkte, og på nærmest provoserende vis trer han inn i Romys liv og tester hennes grenser.
Babygirl: Sex, samliv og sidesprang med Nicole Kidman
Forholdet deres blir snart en seksuelt ladet utforskning av maktdynamikk, der Samuel utfordrer Romys kontrollbehov.
Forholdet deres handler ikke om tradisjonell romantikk, men om begjær, underkastelse og selvoppdagelse.
Innimellom kan det minne mest om en lek, som skifter fra komisk, til pirrende på sekunder.
Samtidig øker spenningen i frykt for at Romy skal bli oppdaget:
Hvor lenge kan hun egentlig holde på med denne affæren? Skammer hun seg ikke som svikter sin sympatiske ektemann?
Det er også andre som følger med på jobb.
Om maktdynamikk
Babygirl er en vaskeekte erotisk thriller som tar opp i seg og diskuterer maktdynamikker og tabuer, med gode doser humor.
Filmen utforsker hvordan samfunnets forventninger og internalisert skam kan undertrykke en kvinnes seksuelle ønsker, på en måte som er fri for moralske fingre (men ikke uten fingring).
Gjennom ei kameralinse og klipp som konstant holder på spenningen i bildene, er stemningen konstant ladd.
Sex og kvinneperspektiver: Heitere enn på lenge i popkulturen!
Regissør Halina Reijns tilnærming er frisk, oppmerksom og nyansert. Den nederlandske regissøren og skuespilleren har selv jobbet med mesteren av erotiske thrillere, Paul Verhoeven.
Etter inspirasjon og råd fra Verhoeven, har Reijn villet dykke dypere inn i spørsmålet:
Er vi dyr, eller er vi siviliserte skapninger? Og videre: Kan vi slutte fred med det potensielle dyret inni oss, akseptere de mange sidene våre, og elske oss selv uten å føle skam?
Feelgood
Skuespillerprestasjonene er enestående.
Kidman leverer en mangefasettert tolkning av en kvinne i 50-åra som gjenoppdager seg selv i en av sine mest spennende roller på lenge, mens Dickinson tilfører Samuel en fascinerende blanding av selvsikkerhet, karisma og sårbarhet.
Deres dynamikk og samspill er fascinerende. Jeg tror aldri jeg har overvært mer komplekse forspill-scener på film noensinne før Babygirl: I samme scene kan jeg både le, bli rørt, pirret, pinlig berørt, tankefull – og samtidig stressa for at deres hemmelige «prosjekt» skal bli oppdaget.
Da har jeg enda ikke nevnt musikkens forsterkende kraft på særlig to strålende montasjer som er filmskaping på noe av sitt sterkeste i år, og som gjør filmen til skikkelig feelgood, der du bare heier på disse to skapningene.
Suspensen understrekes og intensiveres av et herlig soundtrack, signert The White Lotus-komponist Cristobal Tapia de Veer. For ikke å glemme et par overjordiske karameller som virkelig løfter et par av filmens sekvenser til noe høystemt gudommelig, og inkluderer INXS’ inderlige Never Tear Us Apart og George Michaels gospel-besprengte Father Figure.
Sistnevnte har for lengst fått en ny high på sosiale medier, der det går sport i å imitere Harris Dickinsons dansemoves – sist forsøkt gjort av en viss Pedro Pascal.
Tabu
Hvis en kvinne liker å bli dominert, er det potensielt sårt og betent. Fordi seksuelle fantasier og drømmer er noe privat anliggende som i mange tilfeller mistolkes som å ikke ha noe med likestilling å gjøre.
Babygirl adresserer kampen for kvinners anerkjennelse, enten det gjelder kompetanse i jobbsammenheng, eller anerkjennelse av seksualitet. Det siste der liker vi ikke å snakke så mye om.
BDSM og seksuell kommunikasjon er neppe et tema Oscar-akademiet er hyperglade å snakke om – enda – det er nok litt for tidlig, til tross for krampaktig fokus på (overfladisk) mangfold og inkludering: Mangfold handler om mange ting, ikke minst om å fremme underkommuniserte perspektiver og ideer. Og kanskje i særlig grad temaer vi ikke tør snakke om.
Nosferatu: Blodtørstig periodeporno
Men Babygirl er heller ikke en særlig grafisk film for å være så sexfiksert. Hvor mye eksplisitt nakenhet ser du, egentlig?
Legg heller merke til hva det er som skaper en erotisk ladd stemning: Oftest er klærne på, og vinklene er ikke på kjønnsorganer eller andre «perversiteter». Basic Instinct er en pornofilm i forhold.
Om kommunikasjon
Sex-leken i seg selv er for det meste, og særlig i starten, klønete, latterlig, pinlig og snål. De tror ikke på det de selv driver med innimellom, og ler av egne påfunn.
Den erotiske utforskningen mellom Romy og Samuel er uperfekt, men fordi de er åpne, oppmerksomme og tilstede i øyeblikket, oppstår en slags magisk kjemi som man lett vil heie på.
Dessuten bærer den seksuelle leken preg av nysgjerrighet og oppfinnsomhet – eksempelvis med et komisk lite nikk til The Blair Witch Project (av alle ting).
Slik viser filmen også at selv voksne, erfarne og vellykkede mennesker er usikre på soverommet, på en måte som nok er sunt for mange flere enn vi aner, og spesielt for de av oss med urealistiske ideer om hva sex eller intimitet er.
Filmen viser hvordan intimitet handler om kommunikasjon, om å lese og forstå hverandre for å ha god kjemi og nærhet på et fortrolig plan. Altså sex.
Høy underholdnings- faktor
Det er flere temaer og spørsmål som påbegynnes eller adresseres og som jeg gjerne skulle fått litt mer forklaring på eller utdypet. Og hva med Romys bakgrunn, som bare nevnes i en bisetning. En scene med en hund som går amok i New York helt i starten, virker litt vel påtatt.
Dog kjøper jeg det meste, fordi resten av filmen er god på å etablere en atmosfære og et miljø med interessante mennesker jeg tror på. Ikke minst har filmen har et godt driv.
Babygirl må hylles for de mange sekvensene der vi virkelig ikke aner hva som vil skje i det neste øyeblikket.
På den måten leker filmen med spenningssenteret i hjernen på et vis jeg ikke har opplevd på lenge.
Filmen oser av satire innbakt i estetikken og dialogen, ikke minst på jobb.
Og hva med det faktum at Romys ektemann, spilt av en helt fenomenal Antonio Banderas, setter opp stykket Hedda Gabler? The irony!
Det er høy underholdningsfaktor og suspense, mens de fengende, pasjonsfylte musikkmontasjene vil stå igjen som noen av årets mest minneverdige.
Jeg mener… valget av en låt som Father Figure til en scene der Romy koser seg med en ung fyr som trolig kunne vært sønnen hennes – og kaller henne «babygirl»?
Sex trenger ikke være så seriøst eller selvhøytidelig, når det kan være morsomt. I hvert fall på film.
Dette er er den perfekte inspirasjonsfilmen for å lære om grenser og intimitet, sex og samtykke. Og samtidig får man noe å tygge på.
Babygirl er den mest underholdende erotiske thrilleren på lenge!
Karakter:
9 / 10
Babygirl (Regi: Halina Reijn)
Babygirl får norsk kinopremiere 10. januar.
Babygirl er plukket ut av Ida Madsen Hestman til Kritikeruka under Tromsø Internasjonale Filmfestival 2025.
Hør podcast-episoden om Babygirl her:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
LES OGSÅ: