Babysatan! Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet

ANMELDELSE: Frykten for å bli gravid og det å ikke kunne ta abort etter 22. uke kan være ganske morsomt på film. Yngvild Sve Flikke har herved bevist det.

Vil du vite hva som er den morsomste måten å gi en fyr skyldfølelse på etter et one night stand? Bli plutselig gravid når det er for seint å ta abort. Nå er dette marerittet endelig blitt film: 23 år gamle Rakel oppdager at hun ble gravid etter en lite romantisk one-night-stand først når hun er seks måneder på vei.

«Moroa» kan begynne, med andre ord. For filmer om graviditetsproblemer må jo ikke nødvendigvis være sosialrealistiske tragedier om ulovlig abort a la Cristian Mungius 4 Måneder, 3 uker og 2 dager. Her er tonen en helt annen. 

Les også: – Kjærlighet, seksualitet og vold på en lyrisk og direkte måte

Yngvild Sve Flikke har for lengst markert seg som en interessant historieforteller – kanskje spesielt fordi karakterene skildres som uflidde og ufiltrerte.

Nok en gang serverer hun en historie som kjennes som den burde vært på film for flere år siden, men altså kjennes nytt ut og etterlengta – fordi hovedpersonen Rakel, spilt av Kristine Kujath Thorp, er nettopp uflidd og ufiltrert. En som ikke er berørt av utseendepress eller lar normer for orden og oppførsel ha noen som helst betydning eller verdi. Ninjababy har skapt en verden der voksne oppfører seg som barn. Og det er utrolig befriende.

Universet og tonen dyrker alt som er, weird, kleint og søtt, men først og fremst domineres stilen og stemninga av et varmt og overbevisende spill, og en naturlig og god kjemi – som om disse folka skulle vært vokst opp i samme kohort, som vi driver og sier nå til dags. 

Les også vår anmeldelse av et av årets beste filmer; First Cow

Filmen er basert på Inga Sætres tegneserieroman Fallteknikk (2011). Sætre har selv vært involvert i selve filmatiseringen, ved å skape de mange animasjonssekvensene i filmen, og arbeidet tett med Flikke i utviklingen av filmen.

Illustrasjonene frisker opp og utvider universet ytterligere, med artig strek som speiler hovedkarakterens indre ekskursjoner og frustrasjoner. Sinne blir morsomt. Tragedie blir tragikomedie. Endelig en film som kødder med ufrivillig graviditet! 

Humoren tilkjennegir seg i detaljer i kroppspråk, tale og diksjon, oppleves naturlig, og får i det hele tatt mye rom. Den bakes inn i den rare stemninga i et kampsport-rom, i nervøse samtaler, eller sinte meninger om potensielle adopsjonsforeldre – som når Rakel spankulerer inn med sitt ugredde hår i adopsjonsforeldresirkelen, kaller seg selv Fatima og beskylder samtlige for å være privilegerte.

Hun mistenker dem for å ha for mye penger – og hvorfor vil de adoptere hvite norske barn, og ikke flyktninger fra andre land? Nei, hun skal faen ikke overlate kiden sin til disse rasistene!

Les også: Det ligger et selvbedrag i å latterliggjøre Exit-Celines utsagn om Cubus-barn

Det er trist at det ikke er mer normalisert at slike karakterer som Rakel eksisterer i kulturen. Karakterer som bare er seg selv uten å virke det spor bekymra for egen økonomi, hvordan man selv ser ut, for å ikke ha draget på noen, fremtiden, eller for å ende opp alene. Karakterer som er så sikre på seg selv som bra nok, at de kan drite i de eksisterende kjønnsnormene som i det virkelig liv er mer tilstedeværende jo lenger ned på klassestigen du kommer.

Det å leve i en verden fri fra normer, koder basert på kjønn og klasse, og der man heller ikke blir ignorert og latterliggjort hvis man ikke følger disse kodene, kan virke urealistisk. Og det å bare observere noen som kan være så frie tross en fangenskap som ufrivillig gravid er befriende, men også viktig. Det å tro på at sånn kan man være, i en verden der ingen ville si noe som helst dømmende og sårende om hennes valg. Eller droppe å date henne så fort de fikk vite at hun var gravid.

Les også: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Det er det som er både fint og viktig med fiksjonen:  At den kan tillate seg å drømme for oss, og skildre særegne personer vi ønsket fikk mer plass på film. De vi selv ønsket vi kunne være.

På samme måte som at filmstudioer kan spy ut filmer som romantiserer voldelige, narsissistiske gangster-menn og tafatte menn på samlebånd, kan man også normalisere og romantisere de litt mer normale menneskene som interessante eller snodige personligheter i seg selv.

Som filmens loverboy, spilt av Nader Khademi sier det: «Så er hun kanskje litt gravid. Men det er ikke det første jeg tenker når jeg ser deg». 

Følg TBA på: Facebook og Instagram