«Brått kjennes det som om det ikke regner lenger i Bergen»: Sondre Lerche på Bergenfest

ANMELDELSE: Sondre Lerche kan ikke bli mer testet enn foran hjembyens eget publikum.

10/10 

Konsert: Sondre Lerche, Bastionen 15.juni 2022

Tittelsporet på nyeste skive runger ut av Sondre Lerche med sitt sommerkledde band. Hans siste fullengder, Avatars Of Love, er over én og halv time med eksperimentell pop-musikk født i et år av «hyperaktivitet», slik Sondre Lerche selv beskriver det. Sammen med laging av en vin inspirert av det foregående album Patience, treffer han godt med beskrivelsen av sin versjon av koronapandemien. De to albumene danner fundamentet for artistens retur til Bergen med band.

De går over til Cut fra samme album før en pratsom Lerche bruser i vei med I Can’t See Myself Without You fra Patience, «korona-albumet». Det er en tydelig energisk og hjemlengtende Sondre Lerche som har møtt oss på Bastionen – og la det ikke være noe tvil om det: han og bandet er rå live.

Sentimentalist leveres med ekko på vokalen, en live-avgjørelse fra albumet Please som er helt passende for låtas natur. Nå inviteres publikum til en vuggende vals i småregnet på Bastionen, og det er vanskelig å ikke beskrive seansen som noe annet enn sykt fint. Publikummerne står med imponerte miner når han midt i denne låta slår i gitaren for å lage en eksplosiv lyd i linja «Don’t you know me, my love?».

Det «rocka» uttrykket på Two Way Monologue er kaotisk behersket med innlagte, og imponerende godt koreograferte pauser. Han fortsetter med Øynene Lukket i soloversjon, og ler sin vei gjennom Lars Vaulars gjestevers. Publikum er med fra første norske frase på låta, og en ung publikummers «yesss!» bekrefter den brått stigende oppmerksomheten blant de mange som har kjempet sin vei hit gjennom duskværet.

Dead Of The Night introduseres med at «her blir det dårlig stemning», mens Avatars Of Love leveres like melodiøst og stødig som på plate. Etter hvert kommer også allsangen på sistnevnte, og brått kjennes det om det ikke regner lenger i Bergen. Nesten. De innøvde pausene benyttes igjen ved linja «Stop time, stop time for me», og det er akkurat slik føles: i befinner oss i et øyeblikk der tida er satt på pause.

Som pauseunderholdning, springer trommisen David Heilmann ut og utfører noen lekre ballett-rutiner i et hvitt laken, mens Lerche introduserer neste låta som han skrev i en mørk hybel på Møhlenpris: Summer in Reverse, en funk-inspirert og nedsakket, synkopert sviske av en låt. Lerche har kastet fra seg den røde blazeren og står i helhvitt mens han serverer den sommerlige låta, i ironisk kontrast til den stadig gråere onsdagskvelden på Bergenhus Festning. De orkestralske elementene i låta er svevende og sender publikum drømmende bort til varmere strøk og festlige drinker.

Den strandklare lyden av forrige låt blir en perfekt overgang til den neste: Bad Law fra Please. Den er sømmerlig backet med musikkvideoen fra singelen på videoskjermen bak bandet. Den rytmiske trampeklappingen fra publikum er ikke til å ta feil av. Allsangfaktoren er på plass igjen når det uler med på «It’s a bad bad law, Geronimo!» That’s All There Is blir Lerches bruk av konsertens siste tre minutter, og han benytter tiden til en liten tur ute i publikum, for å låne deres mobiler til selfies. «Sondre Lerche Is In The House!», roper han mens han står og fester med publikum og må hankes igjen av vaktene. På scenen har David Heilmann overtatt stjerneplassen, nå som «aerobicsinstruktør», og får med Bergensfolket på en siste koreografi. Konserten ebbet ut i et hav av applaus. Denne hjemkomsten må være en rutinert braksuksess.