Er Bridgerton Shein for historieinteresserte?
Nicola Coughlan i rollen som Penelope Featherington i Bridgerton. Foto: Liam Daniel/Netflix
Korsetter, adelsstamtavler og popmusikk i strykerutgave har fått et uløselig jerngrep om populærkulturen – men hva betyr det egentlig, alt sammen? Er ikke Bridgerton bare Shein for historieinteresserte?
3 / 10
Bridgerton S3 (Serieskaper: Jess Brownell)
Hele sesong tre av Netflix’ historiske hitserie Bridgerton er omsider strømmeklar!
Serien som har skapt både splid, hat og altomgripende motetrender, foregår i en alternativ versjon av 1800-tallet blant fiffen i London. Sesong 3 utspiller seg nærmere bestemt i 1815 (uten at kostymene ser ut til å reflektere noe nærmere over det).
Vi forholder oss hovedsakelig til familien Bridgerton, en svært rik familie med åtte barn og en enkemor, som lar seg presentere i Londons sosietetssesong for å finne fordelaktige partnere.
Sosietetslivet sprites opp av en anonym sladderskribent som sprer lumske flyveblader – Lady Whistledown.
Hver sesong følger ulike karakterer, og i sesong tre er det Penelope Featherington, nabojenta (og i all hemmelighet fyllepennen bak den anonyme sladderpresse) som er ubønnhørlig forelsket i et av Bridgerton-barna, Colin.
Peneleope er til nå blitt skildret som den ultimate grå mus, og representerer en kroppstype som ikke ofte får være førsteelsker på lerretet. Det skal forøvrig endre seg i denne sesongen.
Colin Bridgerton seiler tilbake i sosietetslivet etter fire måneders dannelsesreise i 17 europeiske byer (med nøyaktig samme ulidelige opplyste verdensvanthet som moderne 19-åringer etter et sør-øst-asiatisk ryggsekkeventyr).
Han tilbyr seg å hjelpe den fortapte Penelope som etter tre sesonger enda ikke har sikret seg en mann og står i fare for å bli (gisp) peppermø.
Under leksjonene oppstår gradvis gjensidig søt musikk og Penelopes store drøm ser ut til å gå i oppfyllelse. Men Colin vet ikke at hun står bak sladderflyvebladet som gjentatte ganger har svertet familien hans.
LES OGSÅ: Love Lies Bleeding: Boling, sex og hockeysveis!
LES OGSÅ: Norsk MILF setter standarden
Historisk husmorporno
Bridgerton ligger brutalt kategorisert som «dånbar» på Netflix. En hel sjanger i seg selv.
«Sjangeren» er kanskje nærmere bestemt historisk husmorporno; serier med svulstige periodekostymer, kjærlighetshistorier i sentrum og mye mer eksplisitte erotiske utskeielser enn vi forestiller oss i perioden. Tenk kioskroman med opprevet skjorte og reelt dånet kvinne på forsiden.
Et annet godt husmorpornoeksempel er den skotske høylandsserien Outlander (med nye episoder på Netflix 17.juni), som er eneveldig ansvarlig for et utall saftige kiltfantasier verden over.
Utover polyesterkreasjonene, er de påfallende mange og lange sexscenene i Bridgerton, det som får den til å fremstå moderne. Og kanskje er det også med på å forklare noe av seriens tilsynelatende universelle appell.
LES OGSÅ: How To Have Sex: Møydommens endegyldige heisatur
Karikert mangfold
Det er i det hele tatt fokus på mangfold i Bridgerton, og den skarpe raseinndelingen vi kjenner fra virkelighetens 1800-tall er lykkeligvis fullstendig opphørt i denne dimensjonen.
Det er vanskelig å påstå at mer representasjon og mangfold på skjermen kan fremstå negativt, men i Bridgerton virker mangfoldet nesten demonstrativt karikert, som for å tilby både seere og produksjonsselskap god samvittighet.
Minoritetskarakterer entrer scenen i sjekklisteaktig form, og som regel bare som bakgrunnskarakterer og tilfeldig forbipasserende.
HØR OGSÅ: PODCAST: Harde baller, trekantdrama, klassemarkører – og Zendaya
Stil, men ikke stilig
Kostymene er hovedforklaringen på hvorfor serien er blitt et så stort trendfenomen.
Mikrotrender som regency-core fikk i løpet av 2020 på alle måter ben å gå på hos fast fashion-gigantene, som sørget for å sko seg på snøredetaljer, puffærmer og empiresilhuetter mens strykejernet var glovarmt.
Den alternative historien tilbyr et slags beleilig frikort til å skeie ut litt hva historiske detaljer angår. Det er dog ikke første gang man har tuklet med empiresilhuetten i filmhistorien: Filmadaptasjonen av Tolstojs mastodontiske Krig og fred med Audrey Hepburn fra 1956 er et prakteksempel. Det samme er BBCs gjeninnspilling av samme materiale fra 2015 og Jane Austens Emma med Gwyneth Paltrow, i nådeløs 90-tallsdrakt, fra 1996.
Den første sesongen av Bridgerton fikk mildt sagt gjennomgå av motehistorikere og periodeentusisaster på sosiale medier, og produksjonen har skiftet kostymedesigner hele tre ganger.
Serien har fått mest kritikk for å forsøke å presse den søyleformede empiresilhuetten inn i en idé om korsetter med innsnørte liv og prinsessekjoler.
Bystesømmen like under bysten og det forholdsvis rette skjørtet, når vi sammenligner med resten av 1800-tallet, krever nemlig ikke et korsett som vi forestiller oss det.
Når kjolen ikke fremhever midjen, er det heller ingen grunn til at korsettene gjør det. Derfor hadde man som regel et helt annet type snøreliv i denne perioden – en forholdsvis kort og myk konstruksjon med en flat trepinne som ble satt inn i en lomme i midten foran.
Dermed ble scenen i første sesong av serien, der karakterenes midjer snøres inn for harde livet, som om de var Scarlett O’Hara i Tatt av vinden, grundig latterliggjort i alle avkroker av internettet. Det faktiske snørelivet fra perioden Bridgerton utspiller seg i er langt fra noe torturinstrument.
Bridgerton har også fått hard medfart fra historieentusiaster da Netflix innførte et korsett-forbud for serien, da skuespillerne klaget over at det kunne være skadelig.
Tross hardbarkede myter, er veltilpassede korsetter som ikke bæres direkte på bar hud (det ble de aldri) hverken spesielt uebhagelige eller skadelige.
Sesong 1 så virkelig ut som et slags mareritt i Swarovski (seriens store sponsor av smykker og utsmykning) og polyester, og ble gradvis mindre hårreisende i sesong 2.
Kostymene blir ofte sammenlignet med når man bestiller noe tilsynelatende storslått hos den kinesiske motegiganten Shein eller Aliexpress, og mottar en heller tvilsom syntetisk kreasjon i posten.
Stoffligheten i sesong 3 er blitt markant bedre, dog stadig grusom, og Bridgerton-stilen i seg selv er blitt lettgjenkjennelig.
Det er tydelig at man har hatt en intensjon om å skape en form for mote – et haute couture-periodeunivers.
Men dette lykkes ikke i samme grad som i Emma eller i Coppolas formidable Marie Antoinette, rett og slett på grunn av manglende håndverk.
Bridgerton er et prakteksempel på en serie som har en distinkt stil, men som ikke er stilig.
LES OGSÅ: Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga
Scrollevennlig
Da jeg på høyden av pandemiens desperate innestenghet bega meg ut på første sesong av Bridgerton, fikk jeg akutt flashback til en ekskjæreste, som med den største inderlighet viste meg The Greatest Showman som om det skulle ha vært Bergman.
Selv om jeg elsker alskens reality og «trash»-TV, var det likevel lenge siden jeg hadde sett en så utpreget halvkvedet vise Bridgerton. Den føltes som et ubønnhørlig ekko fra da man som 14-åring, ruset på lyserosa dagboktåke, skulle nedtegne sine innerste fantasier (på hypereffektivt brennstoff fra Disney og Hollywood) med sin mest klissete penn.
Sosiale medier synes å ha sørget for historisk kort oppmerksomhetsvindu, hvilket tilsynelatende har kostet oss evnen og lysten til reell fordypning.
Alt som ikke kan oppsummeres i et kvadrat med få tekstpunkter eller i et fengende videoformat, blir for mange overflødig i hverdagen. Men hva ofrer vi?
Nyanser, fordypning, faktuell research og helhetsforståelse, kanskje.
Serier som Bridgerton fremstår både i form og uttrykk som skreddersydd til det overfladiske fordypningsnivået sosiale medier som TikTok og Instragram oppfordrer til.
Du trenger ikke å vite noe særlig om de historiske rammene som har inspirert periodeutrykket for å kunne se og nyte serien (kanskje nettopp bare da kan man nyte den) og hverken plott eller manus er så komplekst at du ikke kan scrolle hemningsløst samtidig.
Da Gossip Girl kom på (lineær-TV-)skjermen i 2007, var den blant de første seriene som ble laget med et mobilklikkende, uoppmerksomt publikum i tankene.
Det i forveien ukompliserte plottet ble til stadighet gjengitt i eksplisitte ekspositoriske grep, i tilfelle man hadde gått glipp av noe «viktig» grunnet sms.
Bridgerton virker, i et hav av mange likesinnede serier, som en ekstrem forlengelse av denne tendensen.
Plottet (i alle sesongene) er akkurat tynt nok til å komponere en suppe som dufter fristende nok til at man vil smake, men et særlig minneverdig måltid blir det neppe.
Jeg mistenker sterkt at det litterære forelegget serien bygger på, ved samme navn, ville kunne kategoriseres under smuss-litteratur (som min mor så pent kalte bøkene fra ungdomsbokklubben TL-klubben på 2000-tallet).
LES OGSÅ: Poor Things: Stakkars vakre ting
Periode-glow up
Penelope Featherington, denne sesongens heltinne, spilles av den irske skuespilleren Nicola Coughlan som mange kjenner fra Derry Girls.
Det har vakt sjokk og vantro på sosiale medier at den yngre garde har oppdaget at hun er 37 år (karakteren hun spiller er nitten), og debatten kjører i hundre om hvorvidt millennials ser yngre ut enn generasjon Z.
I serien har hun i tillegg en glow up av dimensjoner som minner om makeovers fra 2000-talls-romantiske komedier.
Karakteren har gått fra å ha på seg de mest heslige sitrusfarger til kledelige celadongrønne nyanser (en motefarge i seg selv, skribenten er kledd i den fra topp til tå i skrivende stund).
Det hjelper ikke nødvendigvis på den litt billige følelsen at alt som kan bedazzles blir utsmykket med Swarovski-krystaller, som glimter litt på den måten man som regel forbinder med nyopererte russiske influencere.
Det minner unektelig om en viss trend på 2000-tallet da alt fra telefoner til tenner skulle innebære et visst nivå av bling.
Bridgerton kan neppe sies å ose av kvalitet, selv om serien utvilsomt har kostet en monstrøs haug med penger.
Den virker sånn sett på mange måter litt nyrik – den har ikke helt skjønt hvordan den får påkostede ting til å se reelt eksklusive ut.
Men selv om både kostymer og plott virker noe billig, skal man kanskje ikke underkjenne seriens mest grunnleggende effekt:
Å kunne drømme seg bort til en annen tid, eller snarere en annen klasse, i en tid som byr på en grell økonomisk virkelighet for langt de fleste av oss.
Bridgerton sesong 3 kan strømmes på Netflix.
Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka
2 thoughts on “Er Bridgerton Shein for historieinteresserte?”