Brit Summer hos söta bror

Fra Skepta til Overmono til Artemas – og til Fred Again: Vi sjekket ut tonenagivende briter på Way Out West.

Selv om vi savner Charli XCX på plakaten, er det fortsatt britene som står for høydepunktene under årets Way Out West i Slottsskogen utafor Göteborg.

Stemmen fra oven

Med omhyggelig oppbyggende synther som danner den gjenkjennelige introen på Life Around Here, tar han sakte rommet. Eller lufta. Vi står jo ute. 

Det er en henslengt og behagelig framtoning fra James Blake Litherland som møter oss.  Singer-songwriteren og multiinstrumentalisten fra London har ikke voldsomt behov for å stå i front, men har plassert seg helt på den ene siden av scenen, på linje ved siden av sine to musikere. 

Han har steppet inn som vikar for den like britiske Radiohead-spinoffen The Smile, men kunne like gjerne vært booket fra før: Hans sjette studioalbum, Playing Robots Into Heaven, kom tross alt i september i fjor. 

Med Loading fra nevnte albumet som nummer to ut, markeres en retnin mot mer tydelig klubbestetikk: De pulserende, hektiske rytmene i samspill med et spøkelsesaktig orgel og Blakes mollstemte tangenter, smelter sammen med Judie Tzukes soft rock-hit Stay with Me Till Dawn.

Blakes unike tilnærming til klubbsoundet, (post)dubstep og sjelfull pop er høyst tilstede i kveld, og preger eksempelvis kameleonske The Limit To Your Love, med en bass som i liveversjon dirrer tungt over plassen, fester seg i mageregionen og gir et eller annet zen-aktig utslag. 

Travis Scotts vokal kommer snikende inn, satt i loop over den foregående, som en snedig intro, og inviterer oss inn i Mile High. 

Det nikkes mer tilbake i tid og til Blakes klubblandskap med gjennombruddet CMYK fra 2010 – forsterket her med live trommis og bassist.

Tell Me fra fjorårets soloalbum er i liveformat mer dynamisk, romslig og i det hele tatt fresk, og gir en atmosfære som gir rom for vokalens myke tonalitet, før de elektroniske hardtslående lydene sniker seg frem og dominerer totalt. Sidestilt med hardtslående tommer og cymbaler, skapes vitterlig et forsterkerende live-element.

Og herfra, til syrete Voyeur. Suggererende beats står i herlig kontrast til Blakes delikate, stoiske røst.

En lengtende og søkende energi legger seg på et rolig, vuggende hav. Som om det resonnerer med et eller annet underbevisst som sitter dypt der inne.

Han spiller også sin hyperferske, første uavhengige singel, Thrown Around, fra tidligere i sommer. 

Say What You Will, er kanskje noe treig i sporet for et festivalpublikum der sikkert 20 prosent av ungfolene her kom for Travis Scott-låta – og kanskje mer fra siste utgivelse, pluss: Hvor blir det av noe fra Lil Yachty-samarbeideidet Bad Cameo fra i sommer ?

Samtidig er det noe veldig vakkert med kompromissløse sett som dette. 

Hvis noen fortsatt lurte, så har han fortsatt en stemme som fra oven, en som formelig slår gjennom verden.

Overraskende tight

Chase and Status får det til å ljome gjennom hele den tunnell-aktige Linné-scenen torsdag. De blir en etterlengta energibombe som rister inn litt liv på slutten av en heller slapp åpningsdag. 

Duoen har kanskje fått noen labre kritikker for siste album, 2 Ruff, Vol.1, fra 2023, men her løfter de frem noe av det mest toneangivende høydepunkter fra katalogen, noe som også er fordelen med livesett, og på festival forventes et sett med hits, snarere enn gjennomgang av siste utgivelse. 

med et hypnotisk sceneshow bestående av transcenderende skjermgrafikk i svart og rødt, hurtigvekslende laserlys, sprettende Chase and Status-logo på backdropen og flammer,  men ikke minst en dedikert crowd som gir og gir sine høytspente rop  til fengende breakbeats, i fin synergi med «røyktrykkerne». 

Det er et pent skue på det som viser seg å være er en overraskende høydare tidlig inn i festivalen hos Söta bror. 

Til hard trampeklapp på Baddadan fra et publikum som ikke sparer på noe, demonstrerer Chase and Status en fortsatt vital kraft og appell – og ikke minst:

At du kan levere et knallbra liveshow uten å ha fått strålende kritikker for dine siste albumutgivelser. 

Lite lyd

Samme futt og stamina kan sies om settet til walisiske Overmono. 

med forvrengt smurfestemme over raske breakbeats og en dunkle synther drar brødre-duoen Tom og Ed Russel oss ut av vår trauste og (verdens)politisk anspente hverdag, og inn i sitt hypnotiserende mørke. 

Deres magnetiske konstellasjon kaller på hele sanseapparatet, med omhyggelig oppbyggede produksjoner som slår ut i alle retninger.

Dog kan ikke sceneoppsettet eller publikum matche det vi fikk på Roskilde tidligere i år. Og lyden er alt for lav. 

Skepta på samme scene lørdag varmer crowden med Gas me up, fra det kommende sistealbumet, til men det er for lav lyd her også til at det overdøver publikums prating lengre bak. 

LES MER: Skepta trekker tilbake coverart etter spekuleringer om Holocaust-referanse

Her er heller ikke energien fra publikum særlig merkbar, og er det noe som Way Out West kanskje har til felles med Øyafestivalen er det gjester med munndiaré som aller mest vil prate høyt om nye jobber og pendling mens de står med ryggen til scenen – gjerne plassert rett foran noen som står og forsøker å få med seg konserten. 

Skepta selv klager over at det er for mange menn på konserten, og at han må lage mer rnb for å tiltrekke seg mer damer, som et slags fast innslag han kjører på konserter med overflod av unge menn – dvs alle konsertene.  

Det er først utover i settet at flere av de kjente hitsene kommer, og It ain’t safe med A$AP Rocky er kanskje den som får mest respons. Men da har også flere begynt å bevege seg til neste konsert, og litt av poenget med å spare hitparaden til sist dør liksom ut.

Overhørt da det var over: «Han häter ju Fred Again».

Feststemt og ujevnt 

Om det er safe, kan diskuteres i tilfellet på Fred Again.. fredag kveld, her publikumskapasiteteten er så sprengt at en skulle tro samtlige litt over 70 000 publikummere var presset sammen mellom Flamingo-scenen og lydteltet. 

Fred Gibson, som han heter, er kjent for sine unike kontakt med publikum og konsertopplevelser. Men festivaler tiltrekker seg gjerne et annet publikum som ikke alltid er like mye opptatt av den enkelte konserten: Her må vi overleve å stå tett i tett ved siden av folk som gjerne prater om alt mulig annet, mens resten himler med øya.  

Fred heises opp i et stillas foran scenen, slik at alle kan se ham, noe som bedrer sikten for mange. Dessverre er dette den eneste smarte løsningen på et ellers kriseopplegg for et publikum som åpenbart ikke klarer å være voksne på festival, og kunne trengt flere inndelinger med gjerder og synlige vakter på en så stor gig, på et alt for lite område.  

Heldigvis leveres varene fra scenen, gjennom en dedikert hovedperson som er sharp, tilstede og gir alt.

Gibson smiler sitt barnlige smil, og gir alt med sitt nedpå scenetekke og søkende vesen. Tekstene fra skjermene som forklarer hans collaborative diary-prosjektet er dessuten oversatt til svensk. Han mikser inn vokalen I loop som intro på Danielle (Smile on my face), som tar pent av. 

Stemninga bygger seg stadig oppover gjennom settet og det avslutter med låta som omsider får alle bråkebøtter til å holde kjeft: Delilah (Pull me Out of This).

J Hus tidligere på lørdagen er derimot et lyspunkt, der også de frammøtte virker å være langt mer investert i det som skjer på scenen. Og det er tydelig mange her som kan alle låtene på rams. Bak meg står to unge damer som kunne lett stått der oppe på scenen selv.

Did You See ble også en av flere høydepunkter i et sett med god kok, med god hjelp fra et energisk punblikum. Og Dette er noe ganske annet enn si, Øyafestivalen i 2021 på Amfiet.

Det er kanskje det mest feelgood time-stemninga som har vært denne dagen, hvis vi ser litt bort fra Peggy Gou (som ikke er britisk, men sør-koreansk) seinere samme kveld. 

Emo-prins fra soverommet 

En trøtt, «nyoppstått» tenåringsvampyr har spankulert ut av soverommet sitt, ser det ut som, iført  utvaska, mattgrått og slite klær, og hår som ikke har blitt vaska på ei uke. 

Det er 24-årige Artemas Diamandis, Aka Artemas. Og sannsynligvis live-høydepunktet på festivalen for de under 25. 

Spor som I Always Kinda knew You’d Be The Death Of Me napper en ut av sommerheten og tilbake til en annen tid med sine – åpenbart – emo tekster og forvrengt vokal over et stemningsladd møte mellom dramatiske, retro synther og vibrerende bass.

DETTE HØRER VI PÅ NÅ: Afro-rave, darkwave, somali EDM og norsk afropop

Han har hatt enn brutal fart oppover hitlistene med sitt distinkte darkwave-uttrykk og den virale listetopperen I Like The Way You Kiss Me – som også blir dagens triumferende avslutningsnummer. 

Det er liten tvil om at han er et must i Slottsskogen og det var vel også forventa: Den yngste fansen har i forkant nemlig klaget så mye over at han opprinnelig var plassert i klubbprogrammet, at han ble flyttet til festivalområdet, så kids fra 13 år og opp også kunne se ham. 

Live er vokalprestasjonen – overraskende – sjarmerende og fengslende. Den sensitive røsten – som er noe annerledes fra det innspilte forvrengte formatet – og gjør seg særdeles kledelig over det melodramatisk ladde lydbildet. Men Artemas har, i tillegg til et bredt vokalspenn, med seg band, og selv spiller han gitar. Det går rett hjem, særlig på de tydelig grunge-inspirerte låtene.

Midt i settet stopper han opp og vinker forsiktig som en litt sjenert, helt vanlig fyr – og møtes med hundrevis av hender i retur. Før en interessant og ganske annerledes tolkning av Prince’ Kiss.

Mon tro om de unge her har kjennskap til originalartisten?

Artemas er uansett en lovende stemme for den oppvoksende generasjonen.

Og selv om vi ironisk nok befinner oss på er den Spotify-sponsede Höjden-scenen, er det ingen falske KI-«artister» i sikte. Mennesket vinner – igjen.

Sett og hørt på Primavera Sound

LES OGSÅ:

Øya 2024: En hvit enklave på Tøyen

Naturvin, yoga og merkeklær på bergensk klubb i Henningsvær

Bøttehatt-bonanza og Von Dutch i solnedgang: En moterapport fra Roskilde

Musikken som tente oss i 2023

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka