Central Cee sparte ikke på kruttet i Oslo Spektrum
Central Cee i Spektrum. Foto: Ida Speeda
ANMELDELSE: London-rapperen leverte et ambisiøst show på sitt første stopp på sin aller første verdensturné.
*Karakter nederst i saken*
OSLO SPEKTRUM: Han rapper om en smerte som er vanskelig å artikulere verbalt – «Like a bullet from a gun, it burns».
Smerte er kanskje ikke det han kjenner på i dette øyeblikk, snarere nervøsitet.
I en mashup av publikumskrik, blålys og sirener, entrer 26-åringen scenen med stil: Han kommer ut av en bildør og går rett på linjene på Limitless fra hans aktuelle debutalbum Can’t Rush Greatness.
Englands største rapper utfordrer drill-formatet
Og iført en identisk (eller er det den samme?) Nike-joggedress og sko som i den fire år gamle Day In The Life-videoen da han først slo igjennom. Er det for å si noe om at han fortsatt er den samme som før?
Nok om det: klesskifter blir det flere av underveis.
Og om han ikke var nok people pleaser med fan-treff og selfies i forkant av kveldens konsert, kommer han også ut i «Norway»-t-skjorte som en vaskeekte turist på et tidspunkt.
Hovedpersonen selv virker forbilledlig nedpå, noe nervøs – og veldig konsentrert. Det er høyst forståelig. Det er ikke småtterier han har på gang.
Oslo og Spektrum, med sitt oppildnede publikum er første stopp på Oakley Neil Caesar-Su aka Central Cee sin aller første verdensturné.
Vi veit med andre ord ingenting om hva som venter oss.
Ambisiøst
Rundt og foran scenen er det full flerkamera-produksjon på gang, med en kjørende dolly i front, mens energiske fans med plakater henger over gjerdet og roper.
Scenografien og set designet er ikke så reint lite ambisiøst: med visuals på ulike skjermer, som ikke bare står på hver side av scenen, men der skjermer også utgjør den skiftende scenografien som beveger seg opp, ned og til sidene i det som viser seg å være en ganske heftig dynamisk visuell pakke.
En scenografi som leker seg med fysiske klipp- og lim-prinsipper som om dette var 4D-versjonen av Photoshop-kollasje møter musikkvideo møter teater-scenografi á la West Side Story.
Gjemt bak de bevegelige skjermene, troner nemlig et byggverk som illustrerer et hus, med egen chillegruppe nede i første etasje, her hans kompisgjeng er plassert på et tidspunkt, DJ-en står i andre, pluss treningsrom og futuristisk design lenger opp. Bilen står i garasjen.
Rommene skiftes også ut, plutselig er hele stillaset dekket av skjermer som viser det samme. Og på et annet tidspunkt er det ingenting, bare et stillas.
Som om ikke det var nok, senkes en massiv bru som ser ut som den er sendt fra den siste Alien-filmen, ned fra taket, litt før halvveis i settet. Den skal Cench ut og gå på, mens han blant annet framfører Obsessed With You.
På et tidspunkt heises brua opp igjen, når Cench har kommet seg over på andre siden og står etterlatt for seg selv på en ensom kvadratisk øy midt i publikumshavet.
Men Cench har stålkontroll på publikum, og får her muligheten til å flekse sin karisma og interagere mer i en totalt naken scenesetting som står i kontrast til resten av det prangene showet.
Her lirer han av den seg ene følende kjærlighets(sorg)-låta etter den andre, inkludert Me & U og Now We’re Strangers.
På Gen Z Luv blir skjermene på sidene av scenen om til hans egen mobilskjerm som filmer ham i simulert videosamtale med publikum som filmes rundt i salen.
Teknisk forseggjort
Scenografien gjør at Cench får brukt hele rommet – bokstavelig talt. Som når han går fram og tilbake på den nevnte brua og rapper på GBP (med 21 Savage) mens pyroen smeller i taket i synergi med hihatene.
Det er ikke akkurat lite han skal styre med når han gjør sin aller første konsert på sin aller første verdensturne.
Det er pyro, popping og smelling, konfetti og krutt for en hel nyttårsfest.
Lyden er enda bedre og er himmelsk skrudd. Diskanten er klar men ikke for spiss, bassen er mektig, men overdøver ikke det mangefasseterte lydbildet for publikum i front. Jeg tror Spektrum kanskje er min nye favoritt-venue.
Dramaturgien i det musikalske settet blandes selvfølgelig og organisk med det visuelle:
Signalrøde lys under scenegulvet og like ildrøde teksturerte visuals skaper en atmosfærisk ramme til framføringa av Loading, mens stemningstungt syregrønt tema preger omgivelsene på St.Patricks (uten at jeg en gang tenker på Brat).
En forseggjort montasje-mashup fungerer som smart distraksjon mens sceneskift og klesskift pågår og Cench tar seg en pust i settet. I en annen pause introduseres dessuten nykommeren 3One som framfører to av sine låter.
Stødig og tilstede
Live-vokalen er det lite å klage på. Den er stødig, tilstede og klar hele veien, tydelig og konsentrert.
Det eneste litt merkbare er et noe punktert energi de gangene Cench selv ikke rapper eller synger, eksempelvis på låter han har sammen med andre artister, og det er jo ikke akkurat få av disse.
Det er kanskje vanskelig å veie opp for den manglende artisten som utgjør 50 prosent av ei låt, men at energien går litt ned når Central Cee selv ikke er på mikken, skyldes kanskje også at ikke publikum i salen er helt med på tekstene, noe som er noe overraskende. Det er som om alle kan refrengene, men lite av verselinjene.
Med det sagt: Den noe labre stemningen oppover tribunene skyldes trolig blant annet vakter som går rundt og punkterer steminga ved å kjefte på folk som står og danser til musikken og rapper med.
Å rakke ned på adferd som burde belønnes på konserter med Tante Sofie-pekefinger er like nødvendig for konsertkulturen som politiets krampaktige TikTok-videoer.
Publikum nede på gulvet skaper også lyd, og tidvis kommer det også mye, spesielt utover i settet på de mer tilgjengelige låtene, fra Doja, til Sprinter med Dave, Did It First med Ice Spice, Truth In The Lies med Lil Durk, Ten med Skepta og Band4 Band med Lil Baby.
På sistnevnte titter Cench’ vennegjeng ut av sin imaginære chille-stue og skaper leven på scenegulvet.
Avslutter på topp
Central Cee selv virker skjerpa og fokusert hele veien, og det kan virke som det er noe vanskelig for ham å senke skuldrene og slappe helt av under denne første store konserten på turneen.
Men det er et krevende show å komme seg igjennom, selv for en så teknisk begavet rapper som Central Cee.
Det blir også mer merkbart nærmere slutten. Dette er et show stappa med låter som krever sterke lunger, god fysisk form og stamina. Koreografien i det hele (også alt det tekniske), er svært forseggjort og gjennomtenkt, men det er også mye å holde styr på.
Helt mot slutten kan virke som Cench mister litt stemme eller pust – og får seg noe å sniffe på når det kommer en overlevering av hans thailandske urteinhalator.
En kan lure på hva som egentlig er i den, men det blir i hvert fall mer futt i sakene inn mot siste etappe der han står i kongestolen sin – som på dette tidspunktet er plassert på scenen.
Til tross for et hyperambisiøst show med mye logistikk, koreografi, flerkameraproduksjon, digre objekter som skal løftes opp og ned fra tak, biler på scenen og et lite byggverk av en scenografi – og med tanke på at det er den aller første konserten på turneen – er dette sterkt utført.
Hva mer kan man egentlig forvente?
Kanskje at han spilte alle låtene fra debutalbumet? Men det blir litt pirkete.
Central Cee avslutter like galant som han kom inn, og baklengs på et kledelig uforutsett vis, når han bruker introlåta fra albumet her som outro, No Introduction (som også er produsert av norske Jonas Gunnes Gumdal, aka. Fraxille), før han setter seg tilbake i den samme bilen som han kom ut av.
(Minus i boka går til vaktselskapet som har så lite å gjøre på rapkonsert med snille ungdommer, at de går rundt og kjefter på engasjerte publikummere som synger på tribunene, men misser gjengen i «VIP-lounge» som pratet høyt under framføring av låtene, og ikke virker å bry seg så mye om showet.)
Karakter:
8 / 10
Central Cee i Oslo Spektrum, 1. april 2025
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Feisbok
LES OGSÅ: