Da vi var yngre: For en kraftprestasjon
Foto: Monica Tormassy
ANMELDELSE: Alt klaffer og det klaffer hardt, men det er også en som har vært avgjørende for at dette skulle funke overhodet, og det er Jonas Benyoub. Fy faen.
Han tar rommet ved å be folk om å skru av telefonene mens forestillingen foregår. Nå har det visst begynt.
Med sitt uvaska hår, ikledd en sliten adidas-tracksuit og New Balance-sko, sitter Jonas Benyoub i rollen som Ivor henslengt på senga i det lille soverommet som er installert på scenen.
På veggen bak ham henger Mike Tyson, Scarface og 2Pac. Matrester og skoesker ligger slengt rundt sammen med energidrikker.
Snart står det tre skuespillerdebutanter på Det Norske Teatrets Scene 2. To av de har aldri spilt teater før overhodet. Regissøren deres har aldri regissert teater før. Det merkes faen meg ikke.
Østkant-fortelling
Det Norske Teatret har vært særlig gode til å satse på fortellinger for et yngre publikum og lagt til østkanten de siste åra, med oppsetninger som Blokk til blokk og Linje 5 i samarbeid med Don Martin, til sceneadaptasjonen av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei – og ikke minst med Rommen scene som egen satsing i Groruddalen.
Det er også likhetstrekk til prosjektet med på å adaptere Edouard Louis’ forfatterskap til scenen, som har vært preget av et enkelt og uflidd språk, og temaer som klassereise, vold og mørk humor.
Det lå kanskje i kortene at brakdebuten fra den da 19-årige Lovrenski fra 2023 om vennskap, utenforskap, alternativ familie, rusmidler, også skulle finne veien hit til Det Norske Teatrets scene 2.
Jonas Benyoub teaterdebuterer når Oliver Lovrenskis debutroman går til scenen
Aksel Hennie som med dette tok jomfrudommen sin som teaterregissør (også aktuell med Spermageddon), snakket i talen sin etter premieren om hvor mange ganger teatersjef Kjersti Horn måtte ringe ham for å få ham med – og hvor glad han var for at hun masa.
For Da vi var yngre handler også om ham, og skildrer folk han har savnet å se bli fortalt om på scenen.
Dette er han overhodet ikke alene om å mene.
Vi både savner og trenger at flere kulturinstitusjoner er opptatt av å skildre ulike mennesker og fra steder flere i Oslo kjenner til, slik at flere av oss føler større nærhet til teaterscenene – som bare det å se bilder fra overvåkningskameraet på Deli de Luca på Grønland.
Men selv om ei bok både er populær og godt skrevet, må ikke det automatisk bety at teateroppsetninga av den også blir det.
Det veit også Det Norske Teatret.
Tilgjengelig og nært
Det er virkelig en forseggjort bearbeidelse av Oliver Lovrenskis debutroman til teatermanus.
Bokas mange flashbacks og løse minner har blitt strukturert til en dramaturgi som er svært tro mot opphavet, og som fungerer knallgodt på scenen.
Teksten i denne scene-konteksten oppleves mer tydelig og tilgjengelig, og det oppleves også så mye sterkere.
Fordi bokas tekster nå har stemmer og fjes som artikulerer det til oss.
Fordi dette, her og nå, er noe vi opplever sammen. I denne felles opplevelsen blir det i seg selv mer eksplisitt og intenst, i møte med publikums reaksjoner – for vi ler. Mye. Og det er så man enser det når flere av oss også prøver å holde gråten inne.
Sterke leveringer
Ikke minst kommer Jonas Benyoubs bakgrunn og rap-skills godt med i hovedrollen som Ivor.
Timingen og tempoet, artikulasjonen og intonasjonen er særlig god. Og det er alfa og omega her, i et stykke og ei bok som er så tufta på beksvart humor.
Man kunne heller ikke drømt om en bedre casting av Ivors to kompiser:
Astin Souleymane er et funn i rollen som Marco med herlige fakter og livlighet, og Randin Kummeneje bærer noe av det samme lynnet og melankolien som bor i bokas Jonas.
Sammen har trioen på scenen en sterk kjemi og smittende energi.
Det er en herlig balanse mellom det bekmørke og humoristiske og som godt ivaretas av regien og i scenografien.
Man har virkelig evnet å fange humorens tonalitet: Publikum ler hardt av machete-triks, narkishumor og generelt gærne fortellinger.
Levende rom
Scenografien er forseggjort og godt integrert i handlingen og karakterenes gjøren og laden på selvfølgelig vis.
Gjennom godt synkronisert lyd og lys-arbeid forsterkes intensiteten og drivet i fortellingen. Scenograf Dagny Drage Kleiva åpner stadig universet, ved at hver nye sekvens oppleves som om vi er på et nytt sted.
Veggene rundt skifter innimellom lysbilder av bybebyggelse. I andre scener understrekes det introspektive – eller simpelthen bare rein rusglede, som i et julenummer med innstikk av Tre nøtter til Askepott og Disney-kavalkade, til eurodance i et lykke-rusa øyeblikk med bevegelser i sakte film, før en priceless linedance.
Høres det harry og krampaktig ut? Det er det, og det er på premissene til universet vi er i.
Benyoub synger også på flere låter underveis, ja, det tenderer faktisk mot å være en musikal. Og det funker overraskende bra. På to rader bortafor meg sitter Hkeem og nynner litt med.
Atmosfæren er der fra start, i det teknisk stødige lysarbeidet til Reidar A. Richardsen og i det merkbare lyddesignet til Morten A. Jorsett.
Det merkes i alt fra enkle detaljer, som når Souleymane slår neven i hånda gjentatte ganger og sier «bam», og dunket forsterkes i lyd som treffer på slagene og skaper forsterket effekt.
Eller den intense gjengivelsen av å stå i t-bane-undergangen i vente på at banen skal komme når som helst med full kraft fra venstre.
Og hvem er McGyver-scenesnekkeren som har integrert taket til Ivors rom med diverse løsninger og effekter som om det var en Batmobile? Det var nesten så jeg venta på pyro til slutt.
Jonas er stjernen
Alt klaffer og det klaffer hardt, men det er også en som har vært avgjørende for at dette skulle funke overhodet, og det er Jonas Benyoub. Fy faen.
Benyoub spiller på et stort, men lavmælt register. Jeg tror på alt han sier.
Jeg skal ikke spoile for mye, men scenen som baserer seg på side 228 leveres med en sånn sensibilitet, at det er så jeg selv kjenner den gråtkvalte klumpen i halsen som trenger seg frem i replikken hans.
For ikke å nevne den komiske timingen som løfter det humoristiske potensialet i teksten.
Ting jeg kanskje smiler av når jeg leser boka for meg selv, får en egen latterutløsende ventil gjennom Benyoubs gane.
Når han på et tidspunkt faller ut av manus, er det en kjapp utveksling med suffløsen, og han henter seg inn igjen på en så avslappa måte, at det får meg til å tenke at det nesten var planlagt: For at vi skal kjenne litt på en unison nervepirrende frykt for at han potensielt kan glemme alt når som helst, sånn bare for at vi alle skal bli minnet på hva teater er for noe. At det er her og nå.
Benyoub er ikke skuespiller. Likevel inntar han teaterscenen med største selvfølgelighet som om han selv skulle ha bodd på det rommet på den scena i alle år.
For en kraftprestasjon.
Karakter:
10 / 10
Da vi var yngre (Regi: Aksel Hennie)
Da vi var yngre hadde urpremiere 28.februar og spilles på Det Norske Teatret foreløpig fram til 14.juni, og alle forestillinger er utsolgt. Vi satser med andre ord på at det kommer flere.
LES OGSÅ: