Roskilde 2024: It’s times like these you learn to love again
Til tross for et helvetes vær, bredte the orange feeling om seg – igjen.
*Se karakterene lengre ned i saken*
«Alle de folka her er leger. Unntatt han der, han er pilot. Det ser man!»
Det pekes og man ser bort på en fyr med blått glitter i tinningene. Han er sveiseblind dritings.
Vi har møtt en gjeng livlige dansker ved Orange scene. De danske legene har også kommet med en varm anbefaling:
Gilli på Orange.
Det er bra de er leger og ikke jobber med musikk – selv om danske medier går langt i å rose sin egen Gilli som på uforklarlig vis får full pott av den danske (seriøse) avisa Politiken.
Etter tre-fire låter utbryter min norske venninne: «Jeg får sånn red flag vibes av han fyren der».
Vi rømmer vi til Avalon scene, til trygg musikk med kraft, sjel og innlevelse: Kvelertak.
Hit har allerede festivallegendene, og Roskildefestivalens største influensere, Alien og Ko forflytta seg. Alien og Ko viser vei. Kvelden er redda.
LES OGSÅ: Vi ble med norske Jenny på nakenløp på Roskildefestivalen
LES OGSÅ: Troye Sivan, Charli XCX, SZA: De nye pop-kometene markerte seg på årets Primavera Sound
Når konserten er dårligere enn været
Så var man her igjen. Roskildefestivalen 2024 er den våteste på 17 år i festivalens historie, kun slått av år 2007 (overlevde dét året også).
Men det er en langt større utfordring å lage et godt show på den Orange scene.
Med sin enorme kapasitet er det en svært vanskelig scene å fylle helt alene, og det handler ikke så mye om værforhold.
Det ser vi ikke bare når hjemmefavoritt Gilli kommer litt til kort (selv om danskene mener noe annet).
Også i tilfellet med (den langt bedre) 21 Savage, aka gjestevers-kongen, der hovedproblemet ikke egentlig er hans noe monotone flow som er vanskelig å gjøre spennende i liveformatet, men at han like gjerne kunne vært på karaokebar med den setlista.
En stor andel av materialet og de mest kjente sporene i hovedsak er – ja, du gjetta riktig: låter der han selv har et lite gjestevers.
Katalogen er ikke sterk nok, og der samtlige store hits er samarbeider med artister med langt mer distinkt flow, så som Travis Scott eller Drake. Resultatet er at hovedpersonen drukner i sitt eget sett.
Det er ikke helt heldig at man får lyst til å se en annen artist enn den du er på konserten til.
Samtidig som jeg tenker dette, ser jeg en fyr med litt for høy hastighet ta en sidelengs Donald-skli i gjørma, så han heller ut sin nyinnkjøpte pitcher med øl.
Karakterer:
5.6 / 10
21 Savage, Orange scene, torsdag
8.5 / 10
Kvelertak, Avalon, fredag
Som danske Soundvenue skriver, er det noen ting man skal kunne for å hevde seg til å spille på den Orange scene.
Det gjelder ikke bare katalog, men handler også om en viss scene-erfaring.
Å ha konsert på Roskildes legendariske hovedscene går derfor heller ikke godt for Ice Spice og Sexyy Red.
Førstnevnte leverer et sett på knappe 30 minutter. Hun har heller ikke så mye å vise til.
Sexyy Red er en tornado av en krise til – tross for at hun går på idét regnværet en sjelden gang har gitt seg og sola har begynt å steke møkka på plassen.
Med andre ord ligger alt egentlig til rette for en perfekt konsert på Orange fredag ettermiddag.
Problemet er at dette ikke kan kalles rap. Det er skriking. Og forferdelig slitsomt. Og det sier kanskje litt at hypemannen høres bedre ut. Man må søke ly i champagnebaren noen steinkast unna for å bedøve traumatiserte ører.
Og hvorfor er ikke en mer solid rapper som Central Cee her i stedet? Altså som en «lille» oppgradering etter at fjorårets Arena-konsert beviselig var for liten, da folkehavet strakk seg langt ut forbi bodene på veien og folk stod på takene?
Andre har forstått oppgaven på Orange langt bedre. Som SZA, Jungle, Skrillex og Doja Cat.
Karakter:
2.7 / 10
Sexyy Red, Orange scene, fredag
LES OGSÅ: Rants om slangefobi, afro fusion møter RnB, Peggy Gou og Central Cee: Dette hører vi på nå
Jobber hardt
Doja Cat leker ikke. Hun er på arbeid. Med briller og det hele.
Hun lar ingen backing vocals ta plass. Med stødig energi tar hun hele scenen, i et herlig balansert og dynamisk sett på festivalens første offisielle dag.
Og med hjelp av et skikkelig tight liveband som tidvis smetter inn og flekser sine musikalske muskler, deriblant en langårha gitarist med enda mer langhåra bukser som virkelig «gir den gas».
Her får enhver Roskilde-gjenger i både pose og sekk: Sexy dansenumre, helt rå teknisk rapping, og fet live gitarrunking, så festival-rockistene også får litt liveband in action, og dermed heller ikke kan finne på å klage (for det er jo en del av de også).
Man kan tydelig høre at publikum kan tekstene godt, men det skorter litt mer på denne kroppslige entusiasmen Roskildepublikumet er kjent for. Innmellom er det større jubel når Doja Cat rister på rumpeballene, enn når hun flekser sine tekniske rap-skills.
En gigalang fyr snubler og spyr ut det som ser ut til å ha vært en hel pitcher med Strawberry Daiquiri. Midt i crowden.
Jeg registrerer også at Alien og Ko har fått seg en utfordrer i en diger tjukk purreløk som står rett opp i været.
Karakter:
8.6 / 10
Doja Cat, Orange Scene, onsdag
En annen rapper som virkelig har satt bandet i sentrum er Action Bronson som har laga jazzklubb under teltduken på Arena lørdag.
Det er mer en jammekveld i New York med litt rap attåt – og gitariske nikk til Pink Floyd og Dire Straits.
Hovedpersonen selv, står og gestikulerer, reagerer og dirigerer det magnetiske ensembelet rundt seg, som en krysning av programleder og kurator.
Innimellom går han helt vekk og lar bandet være senter, mens han står og rapper litt på siden. Innimellom lukker han øya eller ser opp mens han holder seg til brystet som om han var en eller annen evangelistisk sektleder fra Hillsong. Før han får servert en drink på scenen. Innimellom spiller saksofonisten orgelsolo også.
Dette er en forseggjort jam med god bakkekontakt. Det er i det hele tatt noe ganske annet enn sist Queens-rapperen spilte her.
Karakter:
8 / 10
Action Bronson, Arena, lørdag
LES OGSÅ: Bøttehatt-bonanza og Von Dutch i solnedgang: En moterapport fra Roskilde
Politikk og estetikk
De mest unike øyeblikkene får man gjerne på de mellomstore scenene.
Et av dem er de danske Christiania-baserte Smag På Dig Selv som mikser sin jazzete, punkete saksofon-fest og energiske lydbilde med EDM og danseglad afrobeats som får hele Avalon-teltet til å hoppe.
Det er før det kommer en saftig dansk rant fra scenen om hva i huleste det er «vi» holder på med i Danmark som lar det skje forferdelige menneskerettighetsbrudd i Palestina.
Politisk er det mildt sagt også når Dublin-kvartetten Lankum spiller på samme scene lørdag.
Å bli fremmedjort fra sitt eget land er temaet i den rundt 400 år gamle folkevisa The Wild Rover. Lankums drone-injiserte versjon oppleves som den er både er ett og 20 minutter lang. Tiden stilner.
Bandet skaper en hypnotisk gåsehudfremkallende reise tilbake til rurale Irland under en trygg teltduk, i ly for det dystopiske været. Her inne oppleves det omhyggelige lydbildet satt sammen av moderne instrumenter i møte med tradisjonelle, dobbelt så forenende.
De kjører også sin egen versjon av folkesangen The Rocks of Bawn, nemlig The Rocks of Palestine, før Ian Lynch kommer med en direkte langefinger-beskjed til den danske regjeringas fraværende politiske reaksjon på brudd på menneskerettighetene, mens publikum og bandet holder sine langfingre i været.
At stormregnet brått høljer ned utafor teltduken, gjør opplevelsen ti ganger mer intens og kler soundet.
En begeistra Arne Berg aka jungeltelegrafen kan fortelle han har sett de minst tre ganger tidligere før – før han hytter med neven og jubler stille når Sveits samtidig scorer mot England underveis i konserten.
Karakter:
9 / 10
Smag På Dig Selv, Avalon, torsdag
9.5 / 10
Lankum, Avalon, lørdag
LES OGSÅ: Hvordan påvirker Tiktok fremtidens musikk? Svaret ligger kanskje i Nigerias cruise beat
Mer politikk skal irene lire fra seg når Kneecap serverer feststemt rap på irsk (gælisk) og engelsk med tjukk Belfast-dialekt når de inntar Gloria torsdag.
Energien bobler over inne på den oversprengte klubbscenen, til rock- og sylskarpe techno-infiserte breakbeats.
Det er en tidlig på dagen, vi kommer rett fra nakenløpet, men teltet er packed, enda klokka så vidt har bikka to på dagen.
Sjokket er også stort for trioen selv: «Fuck me! Two thirrty!», utbrytes det på tjukkeste irsk-engelsk. «This is not something we had expected!».
Det kompromisløse politiske hiphop-prosjektet med tekster som primært henter utgangspunkt i sosiale utfordringer i Nord-Irland, er forresten like glade i å fortelle vitser («No more moshpits!»).
Tekstene er akkurat så vanskelige å høre som du tror, noe de også gjør et poeng ut av.
Balansen mellom kødd og alvor er god. Rap-duoen på scenen har et sjarmerende scenetekke som matcher deres uflidde munnrapphet.
Introen til Rhino Ket fra det hyperferske debutalbumet Fine Art, lyder: «If you had to much ketamine and starts to struggle, this song is not for you».
Karakter:
8.5 /10
Kneecap, Gloria, torsdag
LES MER: Rants om slangefobi, afro fusion møter RnB, Peggy Gou og Central Cee: Dette hører vi på nå
Oversprengt scenekapasitet
Det som er så genuint med Roskilde, er at folk er så gira på konserter at det er fullt oppmøte på absolutt alt!
Det er også noe som resulterer i at kapasiteten sprenges på flere av innendørsscenene.
Det måtte undertegnede smertelig erfare på konserter som den britiske jungle-produsenten Nia Archives på Apollo, men også det Istanbulske funk-bandet Lalalar og den japanske footwork-duoen Waq Waq Kingdom på Gloria.
Køen utafor ser ut som den står til i morra. Andre gir opp bare av synet av den.
Men man kan også bli smått patriotisk av kø. Som på Tacobitch, der jeg omsider har kommet meg på innsiden, og en melding tikker inn fra venninne fra den andre siden som melder om nok en eviglang kø og kommer ikke inn.
Den ene danseren/vokalisten presenterer seg på «dansk», før han slår om til veldig norsk – noe kanskje bare nordmenn her synes er gøy – før det går over i et forrykende tettpakka show med årets best koreograferte danse- og støylek.
Ekstra gledelig er det å oppleve hvor stor respons det har hos disse danskene – som også har døpt de til «det norske kultband». Man kan jo ikke være uenig, heller.
Men kanskje man skulle tatt med en klubbscene som Apollo i utvidelses-prosjektet når Orange scene skal blir ny og større til neste år?
Karakter:
8 / 10
Tacobitch, Apollo, fredag
EDM, breakbeats og techno for alle penga
Danske Julie Pavon på Apollo onsdag er et friskt og fresht tilskudd til rekka av danske artister i pop-elektronika-landskapet som overrasker med sitt tilgjengelige og eksperimenterende lydbilde og inspirerte liveformat.
Mer urettferdig er bookinga av den walisiske brødreduoen Overmono på samme klubbscene, som står for den nest siste konserten lørdag. Mange er rett ut utslitte på dette tidspunktet, men vi prøver. Også fordi settet er råbra.
Allerede som andre låt ut kommer remixen av The Streets’ Turn The Page. Det er selvsagt også plass til flere av sporene fra debutalbumet Good Lies, deriblant tittelsporet (som inneholder sampling av norske Smerz), til andre gode klubbhits og stemningsladde låter som Arla Fearn, og Is U.
Men det som ikke minst setter stemninga, er innramminga: Et bekmørkt Apollo lyses opp av fargerike, blinkende lys fra tårn bekledd med skjermer, og innkapslet i røykmaskiner, er det som om vi var med i en eller annen slags dystopisk eller sci-fi-aktig film (da har jeg ikke nevnt gjørmebadet ved dassene som gir traumatiske stikk til en viss scene med Atreyu i Neverending Story og hans hest).
Publikum stiller med medbrakte vimpler og flagg for anledninga. Det blir aldri det samme i Tøyenparken, for å si det slik.
Karakterer:
9 / 10
Overmono, Apollo, lørdag
7.8 / 10
Julie Pavon, Apollo, onsdag
LES OGSÅ: Sophies siste album gis ut posthumt senere i år
Og Øyafestivalen kunne heller aldri booka Skrillex.
I mangel på bedre ordforråd, føles det litt som å få bytta inn Duracell-batterier når Sonny John Moore antenner torsdagsnatta fra Orange, og livsgnisten bruser i et umiddelbart overgira publikumshav.
Det er en kjærkommen avslutning på en iskald og regnete torsdag idét en eksperimentell overgang til Rumble tar grep.
Han sørger for å gi og gi, det er ingen plass til rolige partier, akkurat (selv om Billie Eilish’ røst også dukker opp). Det går mer i hyppige drop.
Han kunne kanskje latt noen spor få være med oss litt lengre før en ny overgang, samtidig ser det ut som han leverer publikum akkurat det de vil ha. Å lese sitt publikum er jo også en del av jobben.
Lydteksturen og kvaliteten som kommer ut av høyttalerne, og gir seg til kjenne på trommene på eksempelvis Taka, er så crisp at man får ståpels.
De skarpe grønne laserlysene skjærer gjennom tåken av røyk, mens de Mordor-aktige lydtårnene sender ildrøde stråler mot bakken. Det er en stilmessig totalkrasj med en gjeng rosa glorete cowboyhatter som har tidenes dansefest rett foran meg. Og det er helt perfekt.
Skrillex er og selv så tydelig stoka at han ikke får seg til å forlate scena, men står igjen og repeterer «thank you!», og man får smått flashbacks til en viss målløs Snoop Dogg på samme scene cirka 19 år tidligere.
Karakter:
7.6 / 10
Skrillex, Orange scene, torsdag
LES OGSÅ: Den afrikanske klubbsjangeren har fått feste i Europa: – Musikk fra gata
Sterke inntrykk
Etter å ha overvært flere hva faen-konsertbookinger på den Orange scenen, får vi omsider også en skikkelig rockekonsert når et av verdens beste band endelig er tilbake.
Foo Fighters åpner sin fredagskonsert med All My Life og hele plassenfylles av tusenvis av minner. Eller som Dave Grohl sier det: «Feel it come to life when I see your ghost».
Over to timer med konsert er å forvente – som sist i 2017. Og det er fint, det, for det er sikkert halvparten av publikumshavet som rekker opp hånda når Grohl spør om de ikke har sett Foo Fighters live før.
«Don’t worry. I Will take care of you», repliserer han med omsorg i stemmen. Det er nesten en underdrivelse.
Man føler seg alltid inkludert på en Foo Fighters-konsert når Grohl leier oss mentalt i hånda ned memory lane – også om man selv ikke en gang var født de årene han prater om.
Innimellom rekka med tilgjengelige og energiske slagere fra deres 30 år gamle katalog, serveres referanser og homager til rock-historien for de uinnvidde. Fra Black Sabbath og Metallica, til Ramones og Nine Inch Nails.
Bassist Nate Mendel presenterer seg selv ved å spille den ikoniske bassgangen til Beastie Boys’ Sabotage.
Underholdningseffekten og ydmykheten er stor. Det er også som vanlig plass til anekdoter og tørre vitser á la «I like to say that I have the best seat in the house» og kødder om Skrillex.
Grohl mimrer helt tilbake til Roskilde i 1992, da han satt bak trommene i Nirvana, og Danmark var med i EM-finalen. Da satt han, Kurt Cobain og Krist Novoselic backstage og hadde fått beskjed om at de ikke skulle gå på før kampen var over. De ba indelig om at Danmark måtte vinne finalen.
«Det var en fuckings fantastisk kveld», konkluderer han, mens noen holder oppe en Danmark-fotballtrøye nede i publikum.
«If you know the song, sing it with me. If you don’t, look at the old guy next to you and sing what he is singing», sier Grohl som intro på Times Like These.
Det er en av flere spor der jeg seriøst sliter med å holde tårene tilbake.
Og det er flere grunner til at det er ekstra emosjonelt i år. Noen holder opp et digert Taylor♥️-banner til ære for Taylor Hawkins, deres tidligere trommis som gikk bort alt for tidlig i 2022, da han ble funnet død på hotellrommet sitt på turné.
Han hedres med trommisens favoritt-låt, Aurora. Grohls stemme brister og han får tårer i øya.
«This is how we say goodbye», sier Grohl og vi får selvfølgelig Everlong.
Alien og Ko er – åpenbart – også her og jokker intenst på stake i front. Men ingen slår staminaen til den 55 år gamle frontmannen som utstråler så mye glede og dedikasjon til jobben. Og han bytter gitar minst tre ganger.
Dette er en sånn komplett Orange-konsert som man bare kan få på Roskilde og ingen andre steder i verden.
Dave Grohl har lagt merke til det og han sier det selv fra scenen: «Dette er en helt unik festival. Dere har et helt spesielt bånd og en helt spesiell måte å ta vare på hverandre på».
Det er kanskje derfor han og bandet kommer tilbake. Det er kanskje derfor vi alle kommer tilbake. Igjen og igjen. For å kjenne litt på den oransje følelsen. Og særlig i tider som disse.
Som han selv synger det:
It’s times like these you learn to love again.
Karakter:
10 / 10
Foo Fighters, Orange scene, lørdag
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
6 thoughts on “Roskilde 2024: It’s times like these you learn to love again”