Det uteblivende spørsmålstegnet

KOMMENTAR: Fenomenet TIX er dypt samfunnsproblematisk på flere måter. Det viser en uteblivende kritisk kulturjournalistikk og et vesen på topp som ser seg selv som et offer. 

Tirsdag kveld gikk artisten TIX videre til Eurovision Song Context. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fulgt programmet. Det er klin umulig å ikke få med seg det, da samtlige av norske mediers sendeflater er fylt til randen av denne informasjonen. 

I klippet der TIX blir intervjuet av rikskringkasteren, sier han: «Jeg har hele tiden jobbet i motbakke med musikk».

Les også: Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur 

Han har tidligere snakket om at han er blitt mobbet. Men nå er han altså, gjennom mange år blitt brettet ut over forsidene overalt, og brettet ut om seg selv i beste sendetid på TV, nådd Eurovision-finale, og laget musikk som er laget for å selge bredt – kort sagt blitt båret frem på gullstol hele veien til Eurovision. 

Ethvert kritisk spørsmål rundt såkalte russelåter om å «dekke dattera di med cum» er blitt avfeid som mobbing. Dette er altså motbakke. Den kritiske kulturjournalistikken. Så dette har kulturjournalister sluttet med, og heller gått over til å være mikrofonstativ for enere på topp. Det virker nesten som om kulturjournalistikken er blitt redd for å være partypooper for en generasjon som forveksler pr med journalistikk.

Noen burde stille spørsmålet: «Hvilken motbakke?». Jeg lurer på hva hardtarbeidende jazzmusikere tenker. Eller alle andre innen kulturbransjen som har møtt veggen det siste året, som har mistet støtte og stått uten noe. De som virkelig har turt å å være upopulære, turt å satse på smalere musikk, og turt å tåle små konserter med ti publikummere hvor det har kostet mer enn det har smakt. De som aldri noensinne har nådd fronten til NRK eller andre nettaviser, selv etter tre albumutgivelser. De som har å takke med hederlig omtale i et smalt jazz-magasin med 300 lesere. Og som aldri har sunget linjene «I kveld er det lov å være hore» mens paljettene flyr veggimellom.

Les også: Danske Lydmor tar metoo-debatten inn i musikken

Da er vi over på temaet maktanalyse. Det kommer en dag da man ikke er det misforståtte barnet mer, men en voksen på topp av underholdningsbransjen og midt i rampelyset. Dette medfører også et samfunnsansvar og man må være rustet til kritiske spørsmål. Fordi du er den med definisjonsmakt nå.

Det var all grunn til å være kritisk til TIX’ tekster i starten av karrieren. Musikken også. For det å gå inn i en sjanger som skal selge bredt, er ikke å gå i motbakke. Det er musikere og andre kunstnere som virkelig ofrer seg og tør å satse smalt som går i motbakke. Og som heller ikke klager. 

Men fenomenet TIX er et bilde på noe større: Den uteblivende kritiske kulturjournalistikken som en halv generasjon så vidt er kjent med. Det uteblivende spørsmålstegnet. Det er noe vi må ta på dypt alvor, og gjøre noe med.

Følg TBA på: Facebook og Instagram