Arcas spektrale kraft
I en popkultur preget av mye imitert livløshet, er Øya-aktuelle Arca en sjelden samtids-ekspresjonist som konfronterer våre egne forventinger til pop.
Du hører innflytelsen hennes i skogsravene på Sognsvann og Østmarka, i russebussene på Landstreff og i sommerens landeplage Brat av Charli XCX.
Jeg snakker om Arca. Det fulle navnet er Alejandra Ghersi Rodríguez (tidligere Alejandro).
Den venezuelanske artisten – som i dag bor i Barcelona etter å ha studert og bodd i New York – kom inn i industrien som så mange før henne: Som produsent.
Hun er et uhyre uortodoks barn av avant-garden med en konstant skiftende sound som etablerte artister har nytt og brukt godt av.
34-åringen har vært produsent for navn som Kanye West (Yeezus), FKA Twigs og Dean Blunt.
Solo-karrieren har vi sannsynligvis Björk å takke for: Det var mens de to arbeidet med å forme retningen til islendingens Utopia (2015) at sistnevnte insisterte på at Arca skulle sette sitt talent i forsetet og spesielt ta i bruk sine vokale egenskaper.
Kort tid etter kom debutalbumet Xen (2014) som en liten bombe på musikkindustrien. Det var noe så sjeldent som et raust, utfordrende samtidsuttrykk, og mottok rosende kritikker fra internasjonalt respekterte musikkmedier.
Hennes ekstroverte musikk rommer ganske mye, for å si det mildt. Lydbildet inkluderer reggaeton, ambient, EDM og trap gjennom å dekonstruere sjangrene – for så, gjennom collage-metodikk, å konstruere uante og fremadrettede arrangementer. En slags postmoderne konkret musikk.
Av våre egne som viderefører Arcas manipulasjons-iver og konstant søkende tilnærming, har vi artister som Fakethias og Sassy 009.
LES OGSÅ: Øya-aktuelle André 3000 blåser i fortiden
LES OGSÅ: Øyafestivalen onsdag: Kunsten å imitere
Konfronterer popens struktur
Der noen av oss, som meg selv, gjerne argumenterer at det meste i popmusikken er kopiert så mye at selve egenarten og individualiteten er visket vekk, eller der vokalen leverer banale klisjefylte tekster over forutsigbare ballade-goulash’er – kryssforhører Arca klisjeene med kritiske spørsmål og stiller popen (og lytterne) til veggs.
For så helhjertet foreta en klinisk dissekering av den musikalsk.
Og så kastes lytteren inn i en sfære der vårt binære system er illegitimt.
Popformatet utfordres ved å til tider «glemme» poenget med vers og refreng.
I stedet skapes en opplevelse som forkaster ideen om et tenkt popmusikalsk hierarki.
Hun visker vekk normerte rammer og åpner for et fullstendig fritt, selv-aktualiserende indre liv. Dette har vært tilstede fra start, hvis man hører seg tilbake til hennes første mixtape, &&&&& fra 2013.
Resultatet er kompromissløst og uortodoks i håndtering av samples, komposisjon av teksturer og sammenfatning av lydbilder. Hen begraver ideen om sjangre, og gjenoppstår med den levende lyd.
Det selvtitulerte kritikerroste albumet Arca (2017) og spesielt låten Castration er et eksempel på en enorm begivenhet av vanvittig skala.
LES OGSÅ: Charli XCX’ Brat summer fortsetter med Billie Eilish i gaffeltruck: Se musikkvideoen her
Flytende sjangre og kjønn
Hennes skapertrang og virile, nærmest konstant drøftende, rytmiske tilnærmelse, gjør det naturlig å plassere henne i en liga med eldre giganter som David Bowie og Grace Jones og kontemporære stjerneskudd som Yves Tumor og FKA Twigs.
Den konstante sjanger-brytningen kan samtidig sees som speiling av Arcas søkende artistpersona: Et stadig skiftende ekvilibrium svøpt i kjønnsflytende cyberpunk.
Det er så skillene mellom skaperen av de lydlige uttrykkene og uttrykkene viskes ut og vikles inn i hverandre.
Dette kommer frem i de høyst forkludrete (les: intrikate), kaotiske (les: improviserende) og turbulente (les: egenartige) komposisjonene som er drevet av en kraft av dimensjoner.
Og når man snakker om kraft av dimensjoner: I 2021 stilte hun med den massive masseutgivelsen Kick, som spredte seg utover hele fem album: kick i, kick ii, kick iii, kick iiii, kick iiiii.
Et godt innblikk på hennes ambisiøse natur, er den opera-lignende, dramatiske bruken av motiv.
Og selvfølgelig er hele Kick-antologien inspirert av noe så sublimt som Richard Wagners Der Ring des Nibelungen.
Sammen med det andre ikoniske produsent-geniet SOPHIE, deler de to en skeiv og interseksjonell bevissthet som gjennom lydlig illustrasjon eksperimenterer med uttrykk, ikke bare begrenset til smale ideer om kjønn og identitet, men en reise inn i jegets labyrint.
Arca kom ut av skapet som ikke-binær transkvinne i 2018, som hun presiserte to år etter betyr at hun svarer til pronomene hun/hennes, det/deres og de/dem.
LES OGSÅ: Vi dro til Trevarefest for å sjekke ut hipsterkolonien i nord.
Konstruktiv dekonstruksjon
Som poeten Bell Hooks før henne utbroderer, handler skeivhet ikke om hvem man går til sengs med; men heller om et «jeg» som utfordrer og etterprøver alle skikker, samfunnsnormer og konvensjoner. En må finne, kreere og utvikle sine egne rom å leve i, for så å fritt kunne blomstre.
Denne kraften som Arca besitter oppleves som om den kommer fra et sted som er totalt uavhengig av, men også avviser patriarkalske og heteronormative identitets- og relasjonsstrukturer.
Kraften beveger seg med slik frihet at vi snakker mindre om en skikkelse, og mer om en anakronistisk, flakkende tilsynekomst. Som en konstant flyktig anima som danner en evig formskiftende persona, som til dels former en alltid bevegende skikkelse.
Skillet mellom Alejandra og Arca sammensmeltes til det ugjenkjennelige, til høyreiste arrangementer, der det eneste bindeleddet er artistens uunngåelige drivkraft:
Den totale kompromissløsheten.
Det er Arcas spektrale kraft.
Arca spiller på Øyafestivalen fredag.
LES OGSÅ: Musikken som tente oss i 2023
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
4 thoughts on “Arcas spektrale kraft”