Blåmalte dansegulv, trønderske urter og stygge omfavnelser: Dette hører vi på nå

Dette snurrer i skallen om dagen, sammen med en Nick Cave-klassiker som en viss Scream-franchise har gjort tradisjon av å synce til sine levende bilder.

På spillelista denne gang finner du blant annet:

Ivan Ave – Post

Ivan Ave har gjort karriere på en helt egen grein av norsk rap, der hans veldig velartikulerte American accent suser over en utsøkt underverdenen av syttitalls fusion og soul/funk. Stilen preges fortsatt av et overskudd som virker selvforsynende – og som strengt tatt lyder alt annet enn utpreget norsk.

Hans nye album tar for seg ups and downs under pandemien. Kanskje derfor blir insistereinga på ordet post interessant her, på låta med samme navn. Post pandemi. «In the post» rapper han, gjentatte ganger, over en lun, bassladd, atmosfærisk funk-fusion-låt, til vokalharmonier som oppfordrer: «Hang on till it’s all over». Men er det over?

LES OGSÅ: Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

Yaya Bey – On the Pisces Moon

I rekka av artister som synger om sine uperfekte liv, finner vi Hadaiyah Bey fra New York. Etter gjennombruddet med albumet Madison Tapes fra 2020, og den mer introspektive ep-en The Things I Can’t Take With Me (2021), kom hun så med albumet Remember The Northern Star i fjor sommer.

Lydbildet, som Bey i stor grad har produsert selv, smyger seg gjennom et temperert landskap av reggae, jazz, R&B, afrobeat, hiphop og soul. Med et søkende blikk registrerer og utforsker hun livet mens det skjer.

Den nye singelen On the Pisces Moon har kommet like i forkant av hennes nye album, Exodus the North Star, og bades i behagelige reggae-baserte og lystige retro-synther, samtidig som Yayas sjelfulle røst tidvis gir gåsehud. Som om den avslører noe av bagasjen hun bærer med seg.

Slowthai – Tourniquet

Slowthai er tilbake med tredje album – Ugly! – og har gravd seg tilbake til sin kjærlighet for den alternative rocken og punken for å kommunisere temaer som er langt mer aktuelle enn ren nostalgi. Som å bruke det trygge rommet musikken har gitt ham i et forsøk på å skildre ånden og brorskapet som bor og gror i et band, har han sagt. For å gjenvinne friheten som dro ham inn i musikken i utganspunktet.

LES OGSÅ: Slowthai, rap-troper, maskulinitet og sårbarhet

Albumet er og en reaksjon på tendenser i popkulturen, gjennom et imponerende ærlig og nakent perspektiv. Og som provoserer den trange maksulinitetsbøyla ytterligere – fra det gærne og brautende, til det sjelevrengende, frynsete og ydmyke, gråtende. Få andre evner å spille så bredt på følelsesregisteret og komme troverdig ut av det, gjennom et så velorkestrert lydbilde, gitt den overveldende formidlingstrangen.

Oppsummerende for flere av inspirasjonene og det vidtgapende uttrykket, er et av mange høydepunkter: Tourniquet. Et spor som kombinerer skrikende rap-flow over en slags rockeballade. Et overraskende vakkert bidrag, i et arrangement inspirert av Radiohead, med smak av franske Air. Og sikkert mye mer.  Poenget er at samtidig som han har samlet inspirasjon fra alt som er bra fra den nyere alternative/rock-kanonen, og skjært ut et helt eget uttrykk av det. Det skal godt gjøres.

LES OGSÅ: Med sitt andre album Tyron, åpner Slowthai portalen til en indre eksistensiell ekspedisjon, gjennom uro, sinne, og sårbarhet på en uflidd måte. Vi har tatt en prat på zoom

Bulmboy$ – Herbs

Etter å ha kommet seilende inn som lovende 16-17-åringer i 2018, sammen med den jevngamle trondheimsartisten Gerald Ofori, er Bulmboy$ fortsatt i vekst, og består av Xalomon (Salomon Thorvaldsen), $wang (Isak Wangberg) og Unge Grif (Emil G. Grøvlen). Og nå er trioen aktuelle med nok et album, Sentrale sekund. Nærmer det seg et nasjonalt gjennombrudd for gruppa?

Flere står bak produksjonen på Sentrale sekund, deriblant Torvald Åm som står for tre av albumets mest spennende beats: Snake, Herbs og Lil Bby.

Herbs har en spennende arrangering med synth som minner om den forvrengte fløytelyden fra Drakes kjempebanger Passionfruit og noen house-inspirerte pianotoner som skytes inn rundt midtveis, og står godt til den morsomme blandingen av trøndersk og engelsk.

LES MER HER: Bulmboy$ på vei mot livet

Channel Tres – 6am

Han har laget beats for blant annet Duckwrth, Kehlani og Wale, og fikk kommersielt gjennombrudd og topplisteplasseringer med singelen Controller i 2018.

Nå er den svært så stilsikre Sheldon Young, aka Channel Tres, fra Compton aktuell med EP-en Real Cultural Shit, og beviser med det at festen er langt fra over.

6am er et av sporene som umiddelbart påkaller bounce-muskelen, spruter over av energi og intensistet, mens refrenget insisterer «We ain’t leaving» på repeat, over lystinge, funky synther som påkaller ulike (for)tider, og rask taktgang. Før lyden av å bli sugd inn i en eskapistisk støvsuger trekker oss inn i klubbhimmelen.

Channel Tres leverte forresten et forrykende og gjennomført show foran et ekstatisk publikum på Parketeatret forrige helg. Ikke glem å komme neste gang han er på besøk. Forhåpentligvis blir det på en solfylt festivaldag i Tøyenparken.

Girl Scout – Run Me Over

Svenske Girl Scout har bakgrunn fra jazz, men fant sammen gjennom en felles forkjærlighet for «alt fra Beatles til Burt Bacharach». Det er ikke lenge siden de sjarmerte publikum under By:larm med sin garage- og grungeinspirerte poprock, og nå nylig igjen under konsert på Krøsset, men også turnert UK, i anledning sin debut-EP: Real Life Human Garbarge.

Det lystige lydbildet på Run Me Over står i herlig samspill til den nakne stemmen til vokalist Emma Jansson som synger om å være «tires all the time».

The Blaze – Lonely

Etter albumdebuten Dancehall fra 2018, er den Paris-baserte duoen i The Blaze tilbake med sin andre fullengder, infisert med ambient og atmosfærisk EDM til å lydsette hverdagen.

Navnet deres er visstnok slang og betyr «navn», men Guillaume Alric og Jonathan Alric er alt annet enn anonyme. De fleste husker kanskje musikkvidoen til låta Territory, som de vant en rekke filmpriser for.

Lonely er en av sporene som gir eim av helg og lange sommernetter, og samtidig med et veldig simpelt allsang-vennlig vers og refreng, med en sår og melankolsk klangbunn – «Just to belong here». Perfekt for plutselige snøfylte dager i det kalde nord, mens man lengter mot varmere dager og en annen tid, enten det er fremover eller bakover i tid.

Stilig samarbeid #1: Fred Again.. + The Streets + Dermot Kennedy – Mike (desert island duvet)

Stilig samarbeid #2: Fred again.. + Skrillex + Four Tet

Frederick John Philip Gibson, aka Fred Again.., har mange jern i ilden om dagen. Sist sett med Skrillex og Four Tet på et fire timer langt livesett, back to cack, på Madison Square Garden, som ut ifra bilder, lyd og publikumsrepsons å dømme, må ha vært litt av en suksess – og som har resultert i låtsamarbeidet Baby Again… Og for så å danne et nytt trio-prosjekt med Mike Skinner aka The Streets (som jeg må innrømme at jeg hadde lagt bort på hylla for lengst), og singer-songwriter Dermot Kennedy, og skapt en suggererende blåstemt klubblåt, med heartbreak-tema uten å bli for overdramatisk eller selvhøytidelig.

Frem fra skuffen: Nick Cave and The Bad Seeds – Red Right Hand

Låta som har blitt en tradisjon for skrekkfilmfranschisen Scream av Wes Craven, har returnert til lerretet, med film nummer 6 i rekka. Craven selv døde i 2015, men den estetiske arven lever videre, og så også filmfranschisens stilsikre satiriske brodd. Og med det er også et selvbevisst forhold til Nick Cave og The Bad Seeds-låta Red Right Hand selvskrevet – som har fått mer plass i 6’eren enn i forrige film, dog som en gansk kult utført synkronisert scene. Kommer låta tilbake på revival-toppen nå, eller?

Sjekk resten av lista her, med blant annet The Arcs, Tøyen Holding, Nia Archives, Liv.e ++ her: