Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

ANMELDELSE: Inne i det nedlagte Økernsenteret behandler et ungt ensemble umulig kjærlighet, rusmisbruk, utenforskap og omsorgssvikt med glans og troverdighet. 

*Karakter nederst i saken*

I øyeblikket det går opp for Skånseth (spilt av Kim Haugen) at han har hatt seksuell omgang med en mindreårig prostituert og rusmisbruker (Lena), er det akkurat som å være vitne til en kriminalsak fra vår tid: Han visste ikke at hun bare var 15 år, kommer det fram like etter. Men det gjør ham ikke noe mindre ekkel av den grunn. 

Tematikken er tidløs og brennende aktuell, selv om Døden på Oslo S ble skrevet på 80-tallet av Ingvar Ambjørnsen. Versjonen vi ser i dag, har regissør Simen Formo Hay basert på Aksel Hellstenius’ filmmanus fra 1990 og kommer som musikkteater.  

Vi har spasert rett inn i en 360 graders totalopplevelse – der tilskuerne sitter spredt rundt omkring, og der skuespillerne beveger seg blant publikum til fots, på sykkel, på scenografi og rekvisitter med hjul (blant annet en bil, buss-stopp eller et badekar), eller oppe i andre etasje. 

Saint Omer: Å se mennesket i morderen

Undergrunnsklubb og hybridtid

Det nedlagte Økernsenteret, rett ved Økern t-bane, minner om en nedslitt undergrunnsklubb fra Wien eller Berlin ved første øyekast. Men når jeg beveger meg rundt omkring før forestillingen starter, oppdager man at det også minner litt om dagens Oslo sentralstasjon, uten all graffitien selvsagt. Jeg føler at jeg er i en hybdrid-tid, der 80-tallet blandes med nåtiden, der publikum selv er folkemylderet og interagerer med universet. 

Man kan både handle bruktklær fra Nationaltheatrets arkiv, bestille pizza, kjøpe kaffe, øl, eller ulike Døden på Oslo S-t-skjorter og handleposer, hvis man føler for det. 

Den visuelle utformingen er av Dagny Drage Kleiva. Det er autentisk og smart, og brukes som glidende overganger fra en scene til en annen, ved at skuespillerne (som oftest) selv ruller den inn på scenen.

Mye vil ha mer: Grådighetens estetikk i Exit sesong 3

Interagerer med publikum

Før forestillingen starter, og under pausen, spankulerer skuespillerne mellom oss. Vi blir en del av universet deres, og de blir del av oss. De interagerer forsiktig med publikum av og til under forestillingen. Vi har for eksempel Lena, sårt og hudløst spilt av Flo Fagerli, som gjentatte ganger spør om noen i publikum har fyr. 

Eller Filla og Stein, lekent skildret av Norges kanskje kuleste og mest tidsriktige nye skuespillerduo Rafid Arsalan Islam og Deniz Kaya, som på et punkt i forestillingen regisserer alle i publikum til å stå opp og være med på konsert – der sistnevnte også ender med å stagedive. 

Når publikum klapper i takt til musikken under konserten, utbryter han plutselig at vi klapper i takt som nazister. Det oppleves som improvisasjon fra hans side, men er vel neppe det… eller? 

Stemningen er løssluppen, latteren sitter løst hos et tilbakelent publikum. Kanskje litt vel lattermildt kan det bli noen ganger, når en gjeng som sitter sammen rundt et bord plutselig brøler ut i latter etter at en skuespiller leverer sine replikker.

Så var det Pelle og Proffen selv da, mesterlig spilt av Filip Bargee Ramberg og Sjur Vatne Brean, som skal hjelpe Lena, og som Pelle forelsker seg i. Jada, vi kjenner historien.

Vi har alle en venn som Proffen, som heller er interessert i bøker enn jenter. Vi kan kjenne oss igjen i begge, selv om Proffen er mer pragmatisk enn Pelle. Forholdet mellom dem havner litt i skyggen av resten av historien, men er likevel en viktig bærebjelke for handlingen.

LES OGSÅ: Top Boy-stjerneskuddet aktuell i Sam Mendes’ nye film Empire of Light: – Har vært nødt til å vokse opp fort

Musikken som hovedpulsåre

Lydbildet og musikken som er nydelig og hjertefølt komponert av nylig avdøde Frank Hammersland, oppleves som selve hovedpulsåren i stykket. Den bærer og driver handlingen framover. I overgangene fra en scene til en annen, blir musikken ofte brukt som et bindeledd, på måter som til tider føles som vi befinner oss i en musikkvideo. Selv om lydsporet har en tydelig 80-tallsklang, oppleves den også tidløs.

Jeg tror de fleste som har et elsk-hat-forhold til Oslo, vanskelig kan unngå å bli rørt av både melodiene og tekstene. 

Spesielt når Nina, hudløst og rått spilt av Maria Kristine Hildonen, synger eller snakker, trigger ordene hennes noe i meg. Når hun skriker «Jeg elsker at Oslo er et grått høl», blir jeg både glad og lei meg på samme tid.

De fleste som er født og oppvokst i Oslo, og har bodd her store deler av sitt liv, akkurat som meg, opplever jeg har dette forholdet til byen, fordi de både har opplevd masse fantastiske ting her, og masse dritt. Man vil være her, men samtidig ikke. Man reiser ut av byen hele tiden, men man kommer alltid tilbake. Og på vinteren, som hvert år føles lenger enn den forrige, er Oslo et grått høl. 

LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Som en knyttneve

Og når hun synger om Siste stopp, helt mot slutten, i en bekmørk scene, triller plutselig tårene nedover kinnene mine. Dette har jeg sett før, enten i et hjørne utenfor Østbanehallen eller på Brugata. Oslos narkomane har vi alle et forhold til. 

Pelle, som spilles med en subtil emosjonell nerve og styrke gjennom hele stykket av Filip Bargee Ramberg. Når han synger «Brent barn søker flammene, Le-Le-Lena-Lena-Leenaaa», slår melankolien meg som en knyttneve i magen.

Jeg kjenner på at jeg kanskje skulle ha tatt en øl under forestillingen bare for å numme følelsene litt, mens jeg krøker meg hjem fra Økern, og mot barndomshjemmet på Haugenstua. I to og en halv time har jeg gått ned en lang memory lane av minner og følelser om mitt kjære Oslo, som kan være så vakker og vond samtidig, der rus og umulig kjærlighet kan bli en avhengighet.

Døden på Oslo S er et stykke for alle som elsker eller hater Oslo – eller begge deler, slik mange som er herfra føler det om byen vår. Uansett er det en forestilling som trolig vil sitte i deg en stund etterpå. 

Døden på Oslo S spilles til og med 10.juni 2023.

Karakter:

10 / 10

Døden på Oslo S, Nationaltheatret på Økernsenteret (Regi: Simen Formo Hay)

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka