Don’t Worry Darling: Selv Shia LaBeouf kunne ikke ha reddet dette uinspirerte og hullete manuset

ANMELDELSE: Olivia Wildes andre langfilm minner alt for mye om noe vi har sett før – flere ganger

4 / 10

Don’t Worry Darling (Regi: Olivia Wilde)

Don’t Worry Darling er filmen som har fått desidert mest omtale i forkant av sin verdenspremiere. Og det går ikke akkurat på filmatiske kvaliteter.

Og det skulle ikke være enkelt å unngå alle kontroversene slått opp som bare en global sladrekjerring kan.

Balubaen har dreiet seg om alt fra regissør Olivia Wildes og Harry Styles forhold, noe som skapte dårlig stemning på sett. Det skal også ha vært rykter om stor lønnsforskjell mellom hovedrolleinnehaver Florence Pugh og Harry Styles.

Så ble det baluba rundt hvorvidt Shia LaBeouf som opprinnelig var tiltenkt rollen som Styles erstattet ham i, ble sparket av Wilde. Og hva var greia med den spyttinga under premieren? Det kan du lese mer om på en Daily Mail-side nær deg.

LES OGSÅ: Gaspar Noé:  – Jeg har aldri laget en seriøs film før i mitt liv

Idyll dømt til å sprekke

Olivia Wildes andre langfilm kommer med en viss forventning etter den herlige debuten Booksmart fra 2019 (se den!). 

Don’t Worry Darling følger også en kvinnelig hovedkarakter, Alice (Pugh), en som befinner seg i en kunstig og konstruert verden, og man kan jo lure om navnet var tilfeldig idét en kan få litt konnotasjoner til alt fra Alice i Eventyrland og Tim Burton. 

Vi aner at noe er i gjerdet i denne forholdsvis perfekte og polerte 50-tallsdrømmen som er satt til et lite paradis mitt i en ørken i California, kalt Victory. Her lever Alice og hennes mann, Jack (Styles), sine beste liv – men som vi skjønner, skal luftslottet rakne. Og på flere vis.

LES OGSÅ: Den mest jordnære Star Wars-fortellingen til nå: Fem grunner til å se Andor

Karakter basert på Jordan Peterson

Den polerte og pastellklare verdenen er for god til å være sann, samtidig som det er noen ting Alice ikke får helt ut av hodet, fra drømmer om dansere i et svart rom, til naboen som oppfører seg så rart. Hvorfor ser hun plutselig ting andre ikke ser? Og hvorfor er det ikke lov å stille spørsmål rundt hva som måtte befinne seg utafor Victory, eller hva mennene driver med på jobben i dette som kalles Victory project? Her opplyses det bare om at det handler om «development of progressive materials». 

Jeg kjenner at jeg kan forutse hva som skjer videre, forut for scenene som kommer. Det er kanskje ikke så rart, for vi har liksom sett denne storyen før, skildret på ulike vis. Tankene farer til en rekke andre psykologiske thrillere (med touch av sci-fi-elementer) á la Black Mirror møter Get Out møter The Stepford Wives.

DWD gjør et forsøk på en mer moderne og dagsaktuell touch, der selveste Jordan Peterson har vært inspirasjonen til rollen til Chris Pine, den veldig karismatiske lederen Frank med manipulative sektleder-tendenser.

Jeg skal ikke spoile hva som skjer videre, men når jeg sier at ting faller sammen, er det i dobbel betydning.

LES OGSÅ: Syk av deg sjæl-opplevelse

Ingen nerve

Det hele oppleves flatt, ikke bare visuelt, men også som univers. Til tross for det som har virket å være forsøk på et veldig stilisert uttrykk, som særlig i traileren virket lovende, er jeg ikke akkurat hypnotisert av samspillet mellom klipp og foto, og er lite nysgjerrig på å vite mer. Kanskje fordi det ikke er noen nerve her.

Det virker ikke akkurat som om Wilde har gjort seg mye flid med manuset, som virker overfladisk og hullete, og som vegrer seg for å nøste opp i alle trådene som kastes ut.

Når jeg ikke opplever at universet er reelt og troverdig, heller ikke for hovedkarakteren, opplever jeg heller ikke at noe står på spill.

Det er begrensa hva man får ut av karakterene som virker som vandrende menneskeskall og er lite interessante i utgangspunktet.

Jeg tror heller ikke på Styles’ fortæring av Pughs underliv på et kunstig, overdandert middagsbord som ser ut som det har blitt stylet for en reklameshoot.

Dessuten: I et konservantivt 50-talls-forhold der kvinnen er hjemmeværende og vasker hus hver dag, og skal please mannen med matlagning, et vakkert utseende, oppvarting og bevertning, uten å stille for mange spørsmål: Hvorfor finner mannen plutselig ut at han skal la kvinnen være den som blir tilfredsstilt seksuelt? Hvorfor dette så «moderne» avviket?

LES OGSÅ: Endelig kommer kritikerroste The Bear på strømming i Norge

Skuffende og tam Styles

Ironien i de mange sex-scenene er at det ikke styrker inntrykket av et intimt forhold. Like flat og fraverende som den visuelle framstillingen, er kjemien mellom Florence Pugh og Harry Styles – noe jeg finner underlig: Til tross for sin ellers så sterke karisma, evner ikke Styles å presse ut noe som bidrar til dynamikk mellom de to.

Spillet mellom de to virker veldig konstruert, som om alt bare er innøvd koreografi, litt sånn Britney Spears-automatikk. Som om kroppen handler før hodet.

Kjemien er langt mer spennende og interessant mellom Pugh og Chris Pine. Dog har Styles’ karakter et potensial, og evner å blir litt mer interessant lengre ut i filmen – men da er det for sent.

Jeg lurer på hvordan denne filmen ville vært med den originale casten. Men selv Shia LaBeouf kunne ikke ha reddet dette uinspirerte og hullete manuset.

Don’t Worry Darling kjennes som et oppgulp av tidligere filmer vi har sett før, flere ganger, uten nerve.

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka