Dune: Part Two: Noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk

ANMELDELSE: Andre kapittel i sci-fi-eposet har mer av alt. Det Peter Jackson har gjort for fantasy-sjangeren på film, gjør Villeneuve med sitt Dune-epos nå.

10 / 10

Dune: Part Two (Regi: Denis Villeneuve) 

Makt over ressurser og territorier, kolonialisme og fascisme er noen stikkordene når Denis Villeneuves Dune: Part Two lander med et gigantisk brak i IMAX-mørket. 

De filosofiske og moralske temaene går parallelt med slagsekvenser som setter kroppen i helspenn og jeg holder pusten.

Noen kunne kanskje tro det er mindre å sette seg inn i når vi dykker inn i den etterlengtede oppfølgeren til den seks ganger Oscar-vinnende Dune (2021). Men Villeneuve har ikke bare utvidet sitt internasjonale skuespillerensemble når han utforsker det neste kapittelet av Frank Herberts berømte roman.

Det blir det flere parallelle narrativer, flere actionsekvenser, mer verdensbygging. For all del gå på do før filmen starter. 

LES MER: Dune: Part One: Storslagen og ærbødig tolkning av Frank Herberts roman

LES OGSÅ: Adam Driver freser mer enn bilene i Michael Manns Ferrari

Maktspill, hevntokt, tro og tvil

Del to starter rett på der første film slutter. Paul Atreides (Timothée Chalamet) og mor Jessica (Rebecca Ferguson) har sluttet seg til ørkenfolket frimenene på Arrakis. 

Paul søker hevn etter at huset Harkonnen nesten lyktes i å utslette hele blodslinja til hans eget hus, og drepte hans far, Leto (Oscar Isaac), på ordre fra keiseren (Christopher Walken).

Vladimir Harkonnens nevø Rabban (Dave Bautista) sliter med å leve opp til fascist-onkelens (Stellan Skarsgård) ordre om å doble kapasiteten i utvinningen av krydder på den okkuperte planeten. Vladimir ser til sin yngre nevø Feyd-Rautha (Austin Butler) som ellers slår ihjel tid ved å slå ihjel folk og flekse muskler på en gigantisk gladiator-arena på Giedi Prime. (Jeg kommer tilbake til Feyd-Rautha). 

Samtidig får vi drypp fra den okkulte kvinneforeningen Bene Gesserits pågående maktspill og marionette-trådtrekking i skyggene. Resultatet etter frøene de har planta på Arrakis over flere år vil vi snart se. 

LES OGSÅ: Forfattere sensurert fra den spekulative fiksjonens egen Oscar-utdeling

LES OGSÅ: Hugo Awards-lekkasjene: Når pengene styrer showet, kan selv seriøse aktører miste hodet

Fantisme og gudedyrkelse

Det er Bene Gesserits langsiktige planer Paul er redd for: Å møte et folkehav av fanatikere, som ikke ser sin leder som en likemann, men som en gudeskikkelse: En ny messias, Lisan al Gaib, som skal lede folket til det grønne paradiset.

Fanatikere som lar seg selv bli underlegne sin leder, som av fri vilje underkaster seg til slaveri. Som selv bidrar til å skape ulikhet mellom mennesker på bakgrunn av tro og drømmer. Dette leder Paul inn i en indre kamp mot seg selv – noe som forresten er ett av flere nikk til en viss ung fyr med stort ansvar i et storslått Tolkien-univers. 

Frank Herbert har selv bevisst undertrykket bruken av teknologien i Dune-universet for å kunne utforske menneskehetens fremtid, framfor et fokus på teknologiske nyvinninger. I Villeneues tolkning blir denne tråden tydelig:

Drømmer, telepatiske evner og betydningen av religion og det åndelige får mer plass, og en kan også lese Pauls overnaturlige «gudegaver» som vikariere for det å være i besittelse av ressurser som teknologiske nyvinninger som også gjør oss i stand til å predikere og forutse ting, og gir et overtak.

Det er med religiøs tro som med teknologi som andre ressurser man besitter, som krydder eller olje: En potensiell gave og en potensiell forbannelse.

PODCAST: Håndtering av udøde-regissør: – Det blir fort for teit. Det er bedre at de dreper off screen

Effektiv fortellerkraft

For å ikke være spesielt interessert i dialog på film – («Det er ikke en god replikk som gjør at jeg husker en film, det er et sterkt visuelt språk») – er Villeneuve interessant nok ganske rå på akkurat dét og. 

Jeg tenker særlig på alt fra boka som må forklares, uten at det blir kunstig og påtatt «skolete» i fremleggingen. 

Det funker på en måte som virker svært troverdig – så som når vi forstår av Paul ikke klarer å gå riktig sandorm-«gange», og hvordan vi effektivt lærer om store kulturforskjeller mellom nord og sør på Arrakis eksempelvis ved at Paul latterliggjøres for å ikke høre dialektforskjeller. 

Samtidig minnes vi også på ressursmangelen når Chani (Zendaya) nesten ikke tror på at det regner vann fra himmelen andre steder, eller at det kan eksistere så mye vann på ett sted at man kan være nedi det. Dynamikken mellom Zendaya og Chalamet er også særlig god her, med tanke på den lille tiden de overhodet får sammen på skjermen.

Djevelen er i detaljene, risset inn i tredører og redskaper, i teksturer i overflater og materialer, sydd i sting. En fornemmelse av at ting har levd lenge og blitt brukt over tid. Opplevelsen av et realistisk sted og karakterer bor i kroppsrefleksene, bevegelsene, stemmeteksturen – som i artikuleringene i de fugleaktige og klikkete munnlydene fra Stilgar (Javier Bardem), en rolle som bør få flere beste birolle-nominasjoner i 2025.

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

Biter i kroppen

Det er sykt å tenke over alt arbeidet som ligger bak et resultat som tidvis gir bakoversveis. Bildene gjennombores av rå kraft og intensitet, og gjerne i synkronisering med skuespiller-koreografi, slående kampscener og et vibrerende lydbilde. 

Fotograf Greig Fraser (Dune: Part One, Batman) og produksjonsdesigner Patrice Vermette har gjort en storartet jobb med å utvide universet ytterligere, denne gang ved å ekspandere fra innsiden av det vi allerede har sett, eller tror vi har sett. 

Det er også tydelig at Hans Zimmer aldri forlot Dune-universet etter at første film var ferdig (som han fikk en Oscar for), men fortsatte å skrive musikk, mens han hadde ånden over seg – i visshet om hva som ville skje videre, som selvutnevnt blodfan av Herberts roman. 

De musikalske arrangementene fortsetter å bekle det mektige universet med majestetiske dragsug i beste Zimmerske stil, med flere nye temaer og åndelige gong-gonger, og til iørefallende, forstyrrende og hardtsmellende lydkilder som biter i kroppen.

Innimellom er det som lydbildet simulerer transeliknende, feberaktige tilstander, til Frasers fortryllende visualiseringer, som byr på kontrastfylt spill mellom sylskarpt, nesten overeksponert sollys på Arrakis, til mørkets dunkle dyp på Giedi Prime. Og til sandfylte sandorm-race (!) fra ulike perspekiver.

Lyddesign og intenst bildespråk finner sammen og vrir oppkontrastene mellom de ildglødende sanddynene, i møte med Harkonnens kulde gys gjennom kroppen og et stadig mer giftig og truende klima. Det bygges stilfullt opp til et hett høydepunkt, og med nye introduksjoner etter hvert som vi nærmer oss time to.

LES OGSÅ: Lager edderkopp-skrekk i sosial boligblokk i forstaden han selv vokste opp

Ondskapens unge fjes: BDSM-Bad guy Butler 

Det er fascinerende hvordan Harkonnen-universet viser mer av sin BDSM-aktige estetikk (og på ett sted er det også komisk). Brått er alt i svart-hvitt – noe som samtidig gir mening. Bokstavlig talt. 

Austin Butler må ha studert en og annen nazijævel i rollen som Feyd-Rautha Harkonnen, for denne gestaltningen av menneskelig ondskap i kjøtt og blod er både grøssende troverdig og magnetisk.

Han stjeler creepyness-oppmerksomheten fra Rabban – som fra før er groteskt godt casta av Dave Bautista. 

Jeg kjenner på en kvalme over å finne Feyd-Rautha både sjarmerende og fryktelig på samme tid. Det er ikke bare en solid casting og åpenbart forseggjort tolkning, regi og kjemi i samarbeidet mellom Villeneuve og Butler. Jeg har vært særlig spent på Butler i denne filmen, om han hadde klart å riste av seg den Elvis-aksenten siden tittelrollen i Baz Lurhmanns film om rockelegenden, som sammen med mimikken i trynet fortsatt ble med på flyturen i Masters of the Air. Men her stikker han av med prisen for beste spill i min bok. Røsten er nesten ikke til å kjenne igjen.

Hans djevelske blikk og kroppsspråk står som en alternativ versjon av hva Paul kunne vært, men formet etter å ha vokst opp i en helt annen kultur. En der ære og stolthet betyr alt. Å bli ydmyket er et svakt punkt. Andrew Tate bør sitte med notatblokka klar på første rad. 

LES MER: Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Tar en Peter Jackson

Giedi Prime og Harkonnens brutale sider kunne muligens sett noe grimmere ut, men det blir ønsketenkning. Det er vanskelig å se for seg noen klare å skildre dette universet og stemningslandskapet noe bedre. Heller ikke Jodorowsky. Og når det bygges opp så heftig som det gjøres mot slutten, er det vanskelig å ikke glede seg til en neste Dune: Messiah-film. For det ligger jo i korta at den kommer.

Det er for lengst etablert at Frank Herberts klassiker Dune er for Science fiction det The Lord of the Rings er for fantasysjangeren.

Herbert var opptatt av hvordan språk former tanker og ideer, om hvor lett vi faller for karismatiske ledere, om misbruk av makt, og store geo-politiske temaer, lik Tolkien. 

Takket være en sympatisk tilnærming og et analytisk blikk, har Villneuve skapt noe så ambisiøst og umulig som en nerdete Blockbuster om systemkritikk og anti-fascisme som peker tilbake på oss og verden i dag.

Og dét uten å insistere på noen slags endelig løsning eller fasit, men slenger heller ut noen spørsmål å dvele litt over hva gjelder menneskehetens ledere, og hva det vil si å være en god en.

Det Peter Jackson har gjort for fantasy-sjangeren på film, gjør Villeneuve for sci-fi-sjangren med sitt Dune-epos nå. 

Dune: Part Two har norsk kinopremiere 28.februar.

LES OG SE OGSÅ: Årets beste nordiske kortfilmer 2023

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka