Lager edderkopp-skrekk i sosial boligblokk i forstaden han selv vokste opp

Men det er klasseforskjeller regissør Sébastien Vaniček egentlig vil snakke om i sin kinoaktuelle Vermin.

PARIS: Hva skjer når en enorm, dødelig edderkopp blir smuglet via det svarte markedet til Europa og masseformerer seg i tusentall og invaderer et fransk sosialboligkompleks? 

Da den franske thrilleren Vermin ble vist i Venezia som en del av Critics’ Week-sideprogrammet tidligere i sommer, ble den beskrevet som enten uimotståelig eller frastøtende – ja, kanskje er den litt av begge deler? 

Vi har i hvert fall endelig fått en europeisk utfordrer til den (ikke så gode) Arachnophobia (1990). Flere av edderkoppene spilles dessuten av ekte edderkopper, nærmere bestemt Giant Huntsman (Heteropoda Maxima), og en del flere har blitt til via visuelle effekter.

Som «nyintrodusert art» i et helt annet økosystem, på et fiendtlig og fremmed grunn, kjemper de for å overleve og masseformerer seg – noe som etter hvert skal gå utover de stakkars beboerne i et gigantisk sosialboligkompleks i Frankrike. 

– Det var viktig å få frem at edderkopper i denne filmen også er ofre. De er ikke bare monstre, forteller regissøren, Sébastien Vaniček. 

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023

LES OGSÅ: 15,7 millioner til spillefilm om drapet på Benjamin Hermansen

— Jeg ville at hovedkarakteren Caleb skulle være god mot dyrene sine fordi han var glad i de. Men han kjøper de på det svarte markedet og han forstår ikke at man ikke skal putte de i små bokser, sier Vaniček.

— Trafficking av dyr er på fjerdeplass på det illegale markedet etter våpen, nakotika og mennesker. Og de lider mye.

Selv om dette på overflaten er en skrekkfilm om stygge «udyr» eller små «monstre», er det egentlig menneskene dette handler om, påpeker regissøren.

— Hvem er egentlig monsteret? Kanskje det er den beste måten å snakke om mennesker på, smågliser han.

LES OGSÅ: Med en uforlignelig Emma Stone i hovedrollen, er Poor Things en svimlende steam punk-karuselltur der overveldende skjønnet og ren estetisk gru fletter deformerte fingre.

Evil Dead-spin-off og monstre i blokk

Nylig ble det annonsert at regissøren som har har blitt signert til Creative Artists Agency (CAA), er medforfatter og regissør for en ny spin-off i Evil Dead-franchisen til Sam Raimi og Robert Taperts Ghost House Pictures.

Men nå er den relativt ferske regissøren altså aktuell med sin første spillefilm.

Vi møter Vaniček i en stor bygning i et av de finere strøkene i Paris – foreløpig fritt for (synlige) edderkopper. Men det er en grunn til at han har en ekstra soft spot for opptatt av disse krypene med åtte bein – og som ikke må forveksles med insekter (seks bein):

– Filmen er også ment å være en sosial kommentar. Den handler om hvordan folk fra forsteder i Frankrike blir behandlet.

Han snakker om suburbians, det engelske ordet for innbyggere i forstedene, noe han selv er.

– Det er noe mange folk er redde for, på grunn av hvordan man ser ut, hvordan man snakker. Suburbians blir behandla som edderkopper – du veit, når du ser en edderkopp i stua di, så vil du ha den ut eller drepe den. Fordi du synes den er ufyselig. Og det er det samme med folk fra forstedene. 

Han er selv fra Noisy-le-Grand, like utafor Paris. Filmen ble spilt inn her, og området er kjent for de Camembert-formede betong-boligkompleksene Les Arènes de Picasso, designet av arkitekten Manolo Nuñez-Yanowsky.

Bygningene rommer 540 sosiale boligenheter og tiltrekker seg mange turister. Men selv om disse ruvende runde bygningene er veldig kjente i dag og pryder filmen, regnes nabolaget som «en slum». 

– Derfor var det veldig viktig for meg å spille inn filmen der, for å fortelle noe om disse stedene, og fremmedfrykten. Å bruke edderkopper er den beste måten å snakke om fremmedfrykt på, om det å være redd for noe du ikke vet noe om. 

Men man kan også bare se filmen uten den sosiale underteksten, som en rein skrekkfilm, insisterer han.

– Hovedmålet var å skape en underholdende film som uansett gjør deg vettskremt.

— Det er mange som bor i forstedene, og det er fryktelig mange historier å fortelle fra der jeg er fra. Men jeg ville fortelle en underholdende historie, fordi jeg har sett så mange sosialrealistiske og dønn seriøse politiske filmer.

LES OGSÅ: Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir

LES OGSÅ: For første gang på scenen, i en to etasjers leilighet, behandler fem unge og «melaninrike» Oslogutter skam rundt psykisk helse og følelser

Blokka som karakter

For skrekkfilm å være, er Vermin nokså uortodoks i stilen: Vaniček lener seg på et karaktergalleri med tydelige personligheter som har sitt å stri med, samtidig som filmen har en sosialrealistisk og mer uflidd indiefilm-estetikk. I hvert fall i starten. 

Men også blokka og dens indre liv spiller en viktig karakter:

– I blokka og nabolaget jeg kommer fra, hadde jeg en veldig lykkelig oppvekst. Alle kjente hverandre og hjalp hverandre. Og det var noe jeg ikke så i filmer før. Og derfor har det vært veldig viktig for meg å vise dette, at folk har omsorg for hverandre og bryr seg i disse områdene.

Han har selv foreldre som kom til Frankrike fra Øst-Europa, og har venner fra Afrika eller Italia.

– Mine foreldre gjorde som de fleste andre fattige minoriteter gjør når de kommer til Frankrike – de bosetter seg i forstedene og i visse områder med blokkbebyggelser, fordi det er billigere.

– Det er mange måter å fortelle om klasse og minoriteter på, og det er så mange synspunkter om forstedene, fordi nitti prosent av regissørene som lager filmer og serier om disse områdene i dag kommer derfra selv. Men vi har ikke de samme forstedene, og vi har så mange ulike erfaringer og perspektiver.

LES OGSÅ: Systemkritikken ligger innbakt i Kaurismäkis styggvakre og passive arbeiderklasse-estetikk

LES OGSÅ: Hvem er arbeiderklassen i kulturen?

Går sin egen vei

Å komme seg inn i filmbransjen når man er fra «feil» sted og uten den rette bakgrunnen har ikke vært selvsagt for Vaniček. 

– Det er så mange vegger. Først må du tro på dine egne drømmer, og så må du få familien din til å tro på det, men når du kommer fra en fattig familie, blir det gjerne et nei, og går som regel i at du må tjene penger først. Du kan ikke gjøre kreative «hobby»-ting før du har tjent penger først.

– Den siste veggen handler om hvordan man går frem for å komme inn i miljøet, og profesjonen. Når du ankommer Paris og forteller at «jeg lager kortfilmer, vil du se?» så spørres det noen spørsmål om valg og skole, og så får du i svar at «Nei, vi så ikke filmen din», forteller Vaniček.

– Det handler også om at i Frankrike «gjør vi ikke sjangerfilmer». Men det handler også om du har den «riktige» utdannelsen din og sånne ting. Du må følge noen regler. Men heldigvis så har vi internett nå, så jeg var i stand til å legge ut filmene mine på nettet, og folk så filmene min der.

Det var etter at han hadde lagt ut filmer på nettet at han først fikk napp hos en produsent. 

Han tror det han og andre filmskapere som er minoriteter fra forstedene nå opplever, er litt det samme som vi har sett skje med rapartister.

– Nå ha rap for lengst blitt popkultur. Alle kler seg i street wear og hører på musikk fra gata. Det samme vil skje innenfor filmkulturen, mener han.

– Jeg tror også det fordi vi som har kommet oss helt hit, og tatt klassereisa, har mer viljestyrke og mer kraft i oss. Fordi det er en mye tyngre vei for oss å komme oss. Så når vi først klarer å gjøre det, er vi klare for «alt» på en måte, fordi vi har jobba hardt og lenge.

– Jeg har jobbet med å lage filmer siden jeg var 15 år for å komme hit jeg er nå. Ikke fordi jeg hadde utdannelse, pengene eller det rette miljøt, men fordi jeg har jobba meg opp helt på egenhånd. 

Vermin går på norske kinoer.

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*

LES OGSÅ: Årets beste serier 2023

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka