Eksplosjoner i hjertet: De bånd som (ikke) binder oss
Silvana Imam og Victoria Carmen Sonne i Eksplosjoner i Hjertet. Foto: Norsk filmdistribusjon
Et visuelt mesterlig utført studie i moderne kjærlighetskultur.
8 / 10
Eksplosjoner i hjertet (regi: Yen)
Den norsk-vietnamesiske regissøren Yen illustrerer de bånd vi binder oss selv og hverandre med gjennom et levende filmspråk som, i likhet med filmens tematikk, utfordrer konvensjonelle normer.
Eksplosjoner i hjertet legger opp til fristende sammenligninger. Den fortoner seg på mange måter som den skeive og vesentlig mer spiselige utgaven av 500 Days of Summer (2009) med undertoner av Eternal Sunshine of The Spotless Mind.
Den illustrerer, dog langt mer kunstferdig, hvor lett det er å hate den vi elsker. Den enerverende manic pixie dream girl-tropen (manifestert av Zooey Deschanel og Kate Winslet) videreføres i vesentlig mer nyansert forstand gjennom helstøpte kvinnekarakterer.
Danske Billy (Carmen Vic Sonne) møter den karismatiske Nilo (den svenske rapperen Silvana Imam) på en rave i skogen en sommerlys Oslo-natt.
De forelsker seg tilsynelatende hodestups, men Billy blir sønderknust når Nilo avslører at hun også ser andre.
Den frelstes lysende blikk
Filmen skyter en pil midt i hjertet av et samfunnslandskap som blir stadig mer utforskende og identitetssøkende.
Dens ypperste agenda viser seg allerede i hovedkarakterens åpningsmonolog: «Det jeg vil, er at blive set».
Vi beveger oss inn i en tendens der buzzwords, diagnoser, begreper og kategorier som kan beskrive selvet til holistisk perfeksjon, fremelskes som om de var endegyldige sannheter hugget i granitt.
Billy hadde selvmordstanker i kjølvannet av et sønderknust hjerte, men nå har hun begynt å meditere.
Det alternative og tilsynelatende normkritiske fremstilles som løsninger som skal fikse alt som er galt med den moderne verden, uten innsikt i at også disse er en del av den.
Billy gjør innledningsvis et forsøk på spirituell selvransakelse, der den guidende meditative podcast-røsten snakker om å betrakte sine tanker objektivt, et nøkkelord i en dimensjon, hvor det meste utgår fra det dypt subjektive, gjerne flere nautiske mil over grensen til det navlebeskuende.
I møte med den illusoriske Nilo, finner Billy en som er enda mer opplyst og avklart.
Isbryteren mellom dem er å spørre om hverandres stjernetegn og Nilo bærer rundt på små plastdyr som Billy skal velge et spirit animal fra.
Denne dynamikken får gjerne et streif av frelst opplysning, noen som har sett lyset og kjenner veien, og kan lede deg i din desperate søken etter deg selv og din innerste «kjerne». For undertegnede, hvis ungdomstid innebar et heller ellevilt antall ungdomsprester med den frelstes lysende blikk, er likhetene påfallende.
Nilo tyr videre til forklaringsmodeller med tvilsomt vitenskapelig belegg: «Du vet at trær har følelser?».
Filmskaperen formår dog å benytte dette kulturelle stammespråket og oversette det til effektivt filmspråk. Trær blir et billedlig symbol på Billys kjærlighet for Nilo, deres pulserende fellesnevner, gjennom en rytmisk montasje av trær fra hele verden, hun vil kysse Nilo ved, og et hjemsøkende bilde gjennom hele filmen.
LES OGSÅ: Challengers: Tennisdrama på sitt mest intense
Ubegripelige begreper
Det er nesten så man fristes til å trekke inn store tenkere inn i det moderne, sannhetssøkende identitetsjaget. Nietzsches tanker om nominalisme tar utgangspunkt i Platons idelære.
Ifølge ham, kan våre konstruerte begreper aldri begripe tingen i seg selv (das ding an sich), og vil dermed alltid være utilstrekkelige og unyanserte.
Den Peer Gyntske innerste kjernen i selvet, ja, selve ideen om selvet, som karakterene leter etter, kan slett ikke begripes med språkets begrensende, kategoriserende konstruksjon ifølge nominalismen.
Med de mange buzzwords, båser og kategorier som vår moderne kultur fremelsker, særlig i alternative kretser og gjerne på sosiale medier innkapslet i forførende kvadrater, har begrepene fått ufortjent høy status, hvis vi skal bruke Nietzsches kritiske blikk på språkets mangelfulle fatteevne.
«Det är jo bara ord!», som Nilo selv sier det, når begrepene ikke passer henne på beleilig vis likevel.
Sannere kan det vel knapt sies. For selv om filmen sømløst formulerer seg på hele fem forskjellige språk, består de alle sammen bare av ord.
Oppriktige klisjeer
Nilo og Billy søker i all sin alternative frihet til gjenkjennelige reiser til Berlin: Elementer av new age, alternativ sex og identitetsmarkører som tatoveringer og piercinger.
Ikke minst lekes det velvillig med rester av hedenske ritualer med menstruasjonsblod.
Det hele formidles som en Instagram-vennlig bildekarusell av stemningsfulle bilder; dirrende og lysbesatte som minner i et filter.
Eksplosjoner i hjertet byr dermed på mange klisjeer, spesielt hvis man er noe bevandret i lignende miljøer som filmen utspiller seg i, men klarer allikevel å formidle disse med stor oppriktighet og med visuelt særpreg.
LES OGSÅ: All Of Us Strangers: Sterk og vond film om ny og gammel kjærlighet, sorg og ensomhet
Et fengsel av andres frihet
Polyamoriens høydepunkter og fallgruver er uten tvil filmens bankende hjerte.
Hovedkonseptet i den moderne bevegelsen om fri kjærlighet (som finnes i alle deler av samfunnet, men kanskje er kultureliten særlig utsatt), føles for mange som en naturlig videreutvikling av hyperindividualitetens egoisme, som blomstrer i moderne kultur.
Idealet består av å frigjøre seg fra begrensende følelser som sjalusi og eiesyke. Et nobelt formål, men uoppnåelig og akutt egosentrisk i praksis i mange tilfeller. Det fører unektelig til en slags hierarkisk (hvert fall internt) forståelse av de opplyste, de som kan heve seg over disse giftige og begrensende følelsene.
Billy får smertelig fort oppleve hvor fengslende andres frihet kan føles, hvis man ikke selv er innforstått med konseptet om flytende kjærlighet i en gitt relasjon. Og spesielt når informasjonen om den – eller de andres eksistens kommer på et psykologisk for sent tidspunkt.
Nilo vil ikke kategorisere eller definere sine forhold, og lever ut ifra en selvsentrert ide om at hvis hun ikke forventer noe av folk, så forventer de ikke noe av henne.
Man kan ikke unngå å føle, som Billy også forsøker å sette ord på at Nilos versjon av polyamori handler mest om forpliktelsesangst. Da Billy ønsker å videreutvikle relasjonen, ender de i den dypeste og mest fortvilende moderne forholdsavgrunnen i form av et situationship.
Ingen vil settes i bås, men i beste Nietzscheanske forstand, oppretter vi bare nye båser.
Filmen illustrerer på mesterlig vis det normkritiskes overraskende mange normer.
Nilo motsier konsekvent sine egne idealer, da ærlighet og tillit er de viktigste komponentene i de mest velfungerende utgaver av denne typen forhold.
Billy setter ord på tilskuerens uunngåelige tanker i møte med Nilos selvmotsigende frisinn: «Du skulle måske bare udfordre dig selv lidt nogle gange, i stedet for at sidde fast i alle de der principper. Hvis du mærker efter, så gør de dig ikke rigtigt glad, vel?».
Det er ikke helt tydelig hvorvidt filmen betrakter disse fenomenene med ironisk distanse, eller om den forsøker å se på det som utfolder seg uten fordommer. Om den gjør det eller ei er egentlig likegyldig: seeren blir uansett konfrontert med sine egne holdninger og eventuell skepsis i møte med karakterenes illusjoner og delusjoner og desillusjoner.
Tross tydelige brister er karakterene overmåtelig elskelige, nyanserte og ikke minst uhyre velspilt.
Yen illustrerer ikke minst en skeiv kjærlighet som får lov til å utspille seg som vi er vant til å se i en heteronormativ romanse på lerretet, uten påtrengende, voyeuristiske, mannlige briller som i Blå er den varmeste fargen, eller med et streif av revolusjonært opprør som i Fucking Åmål.
Og heldigvis også uten at det skeive skal fremstå i relieff eller formuleres i blokkbokstaver. Det eksisterer i filmen med den største selvfølgelighet, akkurat som det skal være i virkeligheten.
LES OGSÅ: Generasjon Y, eller generasjon fucking jävla kuk-Åmål
Som en parfymereklame
Eksplosjoner i hjertet er skutt delvis på 16mm med forførende foto, som en parfymereklame.
I likhet med denne sjangeren, skildrer filmen stemning og følelser gjennom lyd og taktile bilder.
Yen formidler indre opplevelser som duft, minner, nostalgi, kjærlighet utelukkende ved hjelp av foto og mer eksperimentelle strukturelle grep som montasjer, skiftende bildeformat (med bilder i bilder og stående format som fra en iPhone) og rytmisk klipp.
Det hele utspiller seg i løpet av en sitrende sommer, og selv for en som er vokst opp i det mest sentrale Oslo, fortoner filmen seg som en fremmed by i Yens optikk.
Det er ikke et Oslo som vi kjenner det fra Joachim Triers filmer eller Kristoffer Borglis Syk pike. Naturen griper hele tiden inn som for å skildre det primitive som tar bolig i karakterene.
Bilder og ord formidler trær som har følelser og naturen våker over fortellingen i form av fugler som kvitrer i lydbildet.
I likhet med filmens karakterer leter filmspråket aktivt etter å utfordre visuelle normer.
Det hele er finurlig konstruert. Vi ser tomme steder vi har vært med en vi elsker, men aldri vender tilbake til. Kameraet er gjennomgående håndholdt og tilstedeværende som en karakter i seg selv.
Yen sørger for et drømmende uskarpt fokus og er aldri redd for å komme helt tett på, akkompagnert av voice over i dagbokformat.
Det er et utforskende, nærgående og intimt bildespråk, som kanskje passende nok, grenser til det selvforelskede, og således bidrar til å understreke filmens tematikk.
Kostymedesigner Alva Brosten har sørget for å gi karakterene personlig stil og bidra til filmens overordnede visuelle look. Et som er gjennomtenkt moderne og som underbygger den alternative sub- og ravekulturen, men på ingen måte er polert.
Ingen har filmsminke på, klærne har ikke akkurat fått revet av lappen. Det er yndlingsbukser og topper, klær som kreativt personlig uttrykk, ikke kostymeskift.
Denne formen for intenst kjærlighetsdrama krever fintfølende håndlag i alle ledd, fra klipp til skuespill, kamera og regi, som i aller høyeste grad blir fulgt til dørs.
Eksplosjoner i hjertet er en film, som tross sitt eksperimentelle filmspråk, vil kunne treffe overraskende bredt og på tvers av generasjoner.
Kjærligheten er et allmenngyldig tema, og alle har vi vel opplevd eksplosjoner i hjertet med en som ikke umiddelbart reagerer med samme nivå av eksplosiv kjernekraft. En som vil litt, men ikke alt – bare av og til, ikke hele tiden.
Eksplosjoner i hjertet går på norsk kino fra 21.juni.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
11 thoughts on “Eksplosjoner i hjertet: De bånd som (ikke) binder oss ”