Elskling: Kanskje årets sterkeste norske regidebut  

ANMELDELSE: Gjennom fremragende samspill og filmspråk diskuterer Elskling menneskelige behov og hvor fæle og destruktive vi kan bli hvis vi ikke snakker om det.

*Se karakteren nederst i saken*

Maria får øya opp for Sigmund, og han blir like hodestups forelska i henne i retur. 

Men tidvis skal den sprengkåte, virile idyllen slå sprekker. Sju år og flere barn senere er det god kok hos den utvidede familien – og dét på flere vis. 

Sigmund orker ikke mer. 

Livet og hvordan leve det

Maria bli anklaget for å ikke kunne styre sinnet sitt av Sigmund. Men for Maria er dette hinsides: Hun kan jo ikke endre på hvem hun er.

Dessuten er det hun som tar det tredje skiftet alene, mens han drar på jobbreiser og klager over «dårlige soverforhold» på hotell.  

Marias måte å takle det på er å bli smålig og bitter. En litt djevelsk og manipulativ side ved henne kommer til syne. 

En side som enten vil spille på samvittigheten til noen, eller som tydelig leter etter bekreftelse, ved å først overøse noen med komplimenter, for så å nærmest opptre truende hvis hun ikke får reaksjonen hun vil ha. Maria respekterer ikke at andre setter grenser for seg selv eller trenger pusterom.  

Mange av oss har nok vært der selv i et desperat og sårbart øyeblikk med dårlig impulskontroll (kanskje preget av for mye tid med eget hode), og blitt litt for pågående mot noen vi var redde for å bli avvist av.  

I dette tilfellet har det utviklet seg til en destruktiv mekanisme som har begynt å spise opp innenifra. 

Gjenkjennelig

Elskling resonnerer fordi den tar oss med inn i så reelle situasjoner. Jeg kjenner meg igjen i flere av perspektivene og erfaringene til både Maria og Sigmund.

Jeg kjenner meg også igjen i noen av barnas situasjoner, som det å være i den obligatoriske tenåringsfasen som innebærer å føle seg utafor, usett og å ikke ha det topp – og så lar man det gå utover andre i familien («Ånden din stinker!»). 

Og hvem kan ikke kjenne seg igjen i et tenkt skrekkscenarie der en forelder tropper opp på ungdomsskolen, helt uanmeldt? Det er, som vi alle vet, strengt forbudt.

Investert

Jeg blir umiddelbart investert i dette universet, og det som kanskje er årets sterkeste norske regidebut fra regissør Lilja Ingolfsdottir.

Kamerablikket til Øystein Mamen er intenst og rett på, og oppleves energimessig synkronisert med hovedkarakteren Maria (Helga Guren) fra start.

Det drivende fortellerspråket er friskt og suger oss inn.

Det at noe står på spill for hovedkarakteren Maria formelig trenger gjennom lerret og høyttalere i kinorommet.

Jeg kjenner på den sitrende spenningen av nyforelskelse, eller brennende stikk av frykten for å ikke bli elsket. Nivået og intensiteten i kranglinga og ropene gir umiddelbar gåsehud. Smerten i røsten høres og kjennes.

Sterke rolleprestasjoner

Det er tydelig at kjemien og kommunikasjonen på sett er sterk og at Ingolfsdottir både vet hva hun ser etter og vil ha. 

Samspillet mellom det visuelle og soniske er balansert og forseggjort, ved å eliminere informasjon som kan fortsterke det som fortelles, og hva vi skal føle.

I en sekvens får vi et bilde av bakhodet til Maria som lar oss studere de mange tusen hårstråene hennes, mens ansiktet er planta nedi ei pute. Gråten er hjerteskjærende. 

Skuespillerpestasjonene til Helga Guren som Maria og Oddgeir Thune som Sigmund er gestaltet med en sånn sensibilitet og oppriktighet at det gir tidvis klump i halsen. De spiller på store registre, og får frem nyanser av sårbarhet og ambivalens.

Noe underliggende

Denne filmen er ikke noen god reklame for å få seg barn hvis man vil redde et forhold, akkurat. Snarere tvert imot.

Mer konkret viser filmen at et hektisk familieliv kanskje forsterker noe som kan være underliggende og latent som har vært der hele tiden. Om usagte og ubehandlede traumer som kan komme til overflaten og vise seg hvis forholdene ligger til rette for det. 

Hvorfor oppstår en sterk reaksjon? En sånn som slår inn på refleks, og som kommer sterkt til uttrykk når vi føler oss truet, selv om vi ikke er det.

Iblant kan det være smart å rette blikket mot oss selv og observere egne handlingsmønstre og hvor de kommer fra.

Gjennom fremragende samspill og filmspråk diskuterer Elskling menneskelige behov og hvor fæle og destruktive vi kan bli hvis vi ikke snakker om det.

Enten du er en Maria eller en Sigmund, eller en helt annen: denne filmen vil røre deg på et eller annet vis. 

Karakter: 

9 / 10 

Elskling (Regi: Lilja Ingolfsdottir) 

Elskling kommer på norsk kino 11. oktober.

LES OGSÅ:

Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer 

Armand: Ingen voksne hjemme

Queer-portretter, algoritmebaserte dokuhybrider, irske rebeller, jazz og avkolonisering: Utforskende musikkfilmer preger årets BIFF.

Eksplosjoner i hjertet: De bånd som (ikke) binder oss 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Lilja Ingolfsdottirs Elskling får entusiastisk mottakelse i Karlovy Vary