Emily In Paris: The basic bitch is back!

ESSAY: Verdens minst stilige motefenomen er tilbake på skjermen. Hva har vi egentlig lært etter tre og en halv sesong med Emily in Paris? 

Premissen er såre enkel: Emily Cooper (Lily Collins) lander i Paris på et markedsføringsbyrå, fordi den personen som egentlig skulle ta jobben over dammen, ble gravid.

Emily kan hverken fransk eller det å begå seg i utlandet, men forventer umiddelbar respekt og beundring fra verden rundt seg.

Hun starter verdens mest ulidelige Instagramprofil med serietittelens navn, og små-influencer seg gjennom hele serien. Etter ca. to minutter i Paris hooker hun opp med den kjekke kokkenaboen (Lucas Bravo) og blir uvitende venninne med kjæresten hans (Camille Razat).

Dette trekantdramaet fortsetter med små variasjoner. Hun får dessuten en bestevenninne (Broadway-stjernen Ashley Park) som er datter av en av Kinas rikeste menn, men synger i parken for småpenger.  

Serien er en virtuell svingdør av nye og gamle elskere og fjollete markedsføringskriser i, ja – tre og en halv sesong så langt. Det krever hverken universitetsgrad eller MENSA-medlemskap for å henge med, tro meg. 

Etter første sesong av Emily in Paris var jeg hellig overbevist om at hun måtte pakke kofferten sin, reise fra Netflix og dra tilbake til Chicago. Unge parisere hater i hvert fall serien.

Men nå er den første delen av sesong fire på skjermen, og resten av sesongen følger 12. september. 

Hva er det som holder liv i fortellingen om markedsføringsspiren og den ultimate basic bitch, Emily Cooper, i verdens mest romantiske by?

Forelsket i Paris

Drømmen om Paris, hvor man tilsynelatende kan transcendere til et stiligere selv, har satt historiske sjøbein i amerikansk popkultur.

An American in Paris (Vincente Minelli, 1951), Funny Face (med den norske tittelen Forelsket i Paris, Stanley Donen, 1957) og selveste Casablanca («We’ll always have Paris», Michael Curtis, 1946).  

Ikke for å snakke om hvilken romantisk rolle Paris spiller i serier som The Marvelous Mrs. Maisel (en renspikket 50-talls-fantasi) og Emily in Paris’ skaper Darren Starrs store bragd; Sex og singelliv. 

Paris virker filmhistorisk sett som stedet hvor amerikanere drar for å få litt sårt tiltrengt kultur, utsettes for bygninger som er mer enn 100 år gamle og bli såkalt sofistikerte. 

Så mange av disse film- og tv-fortellingene bruker Paris som omdreiningspunkt med stor suksess. Byen blir en karakter i seg selv, og de udødelige konnotasjonene til mote og estetikk sørger for visuelle høydepunkter.

Det er tydelig at formålet med Emily in Paris har vært å benytte samme suksessoppskrift. Det kunne ha blitt så bra, men selv ikke Paris kan redde serien, selv om det nå har vært forsøkt akutt hjerte- og lungeredning over nesten fire sesonger. 

Utilgivelig banal 

Midt i høy-pandemiske tider, i 2020, lå alt til rette for at serier skulle slå an i underholdningshungrende karantenehjem.

Undertegnede tilhører dessuten det som må være seriens kjernemålgruppe: Moteinteressert millennial som har vært gjennom hele mølla med å se The Devil Wears Prada på kino, Sex og singelliv i skoeske-dvd-boksen, The O.C. og Gossip Girl på TV. Jeg er en som, nostalgisk over alle disse popkulturelle høydepunktene og etter adskillige gjensyn, burde være tilbøyelig til å ty til en serie som Emily in Paris.

I teorien, hvert fall. 

Hovedproblemet er vel først og fremst at serien føles utilgivelig banal. Som en Hallmark-julefilm eller en romantisk komedie med Emilia Clarke (grøss).

Bare i Paris med et episk designertøybudsjett (som kunne ha vært brukt vesentlig mer fornuftig, vi kommer tilbake til det), virker serien nesten konstruert som guilty pleasure, som om selve formålet er å fremprovosere såkalt hate watching – å være en serie folk skal elske å hate. 

Flere ganger underveis har jeg lurt på om skriveprosessen har gått ut på å se på litt større barn leke med Barbie-dukker, for så å skrive ned, ord for ord, hvordan det går for seg («og så sa han det til henne, men så ville jeg være kjæreste med ham, men så ble du sjalu, og så kranglet vi og så spiste vi middag, for du er kokk»). 

Emily in Paris tuller riktignok med Emilys dårlige franskkompetanse og superamerikanske hovmod og fjollete klesstil, men seriens vage selvbevissthet innebærer sjelden ironi nok til å ha noen som helst form for satirisk brodd. 

Justerbart mangfold 

Serien fikk mye kjeft for å bruke minoritetskarakterer som rasistiske talerør i den første sesongen, gjennom bestevenninnen Mindy og kollegaen Julien.

Først etter denne kritikken dukker det så smått opp litt mer mangfold i rollegalleriet og førsteelskermenasjeriet, men det er fremdeles en overveldende hvit og heteronormativ serie. 

Det er tydelig at serieskaperne (og Lily Collins som produsent), har tatt mye av den krasse kritikken til seg i utviklingen av nye sesonger.

Rasismen forsvant, Emily ble et par hakk mindre absolutt ulidelig og begynte å gå til fransktimer.

Dette føles dog allikevel litt påtatt, som at det ikke foreligger noen visjon eller underliggende idè bak serien, bare et bestillingsverk av overfladiske sekvenser som kan justeres på oppfordring og ikke minst kritikk. 

Emily in Paris kan altså ikke akkurat beskyldes for å være progressiv, men én karakter skiller seg faktisk ut i pappfigurgalleriet.

Det er få filmer og serier som formår å skildre kvinner som har bikket 50 på en spennende måte; hvor de blir tatt seriøst som sensuelle vesener uten å være cougars, og har et minst like spennende indre liv på skjermen som sine yngre motparter. 

Emilys sjef på PR-byrået, Sylvie (Philippine Leroy-Beaulieu), fremstår i motsetning til resten av seriens nesten tegneserie-aktige karakterer som en mer helstøpt figur. Hun er både tøff og mangefasettert, udiskutabelt flott og ganske morsom. 

Hun er utvilsomt også seriens stiligste karakter. Sylvie er chic og sexy, og et stort kvinnelig karakterforbilde som resten av film- og tv-bransjen gjerne må ta lærdom av. 

Konsumerbare menn 

I sesong fire virker det som om suppespikeren begynner å bli rimelig utkokt, og derfor blir kjærlighetsdramaet rundt hvem Emily skal velge av alle mennene som flokkes om henne, til rent tevann.

På mange måter har også dette en slags nostalgisk brodd, som leder tankene hen til store eksistensielle dilemmaer som Team Dean eller Team Jess i Gilmore Girls, eller kanskje enda bredere kjent – Team Edward vs. Team Jacob fra Twilight. I dette tilfellet er det Team Alfie vs. Team Gabriel. 

Problemet med å bruke dette som grunnlag for hele plottutviklingen, er at også karakterene blir omgjort til produkter, i likhet med så mye annet i Emily in Paris.

Emilys menn oppleves bare som varer med ulike kvaliteter (som av nokså uforståelige grunner tilber henne), kledd opp i nystrøkne skjorter og dresser, klare for å bli konsumert.  

Basic bitchenes Don Draper 

Det er kanskje passende for en serie som handler om markedsføring at alt føles som eksplisitt produktplassering.

Selv om vi var litt mindre vare på fenomenet, var dette også overveldende i eksempelvis Gossip Girl, der de drakk vitaminvann som om det var ungdomskilden. 

Problemet er bare at vi nå lever i en verden der alt og nesten alle er produkter. I feeden på sosiale medier er mennesker vi en gang følte en slags reell, dog parasosial tilknytting til, nå utelukkende til salgs.

Alt er produktplassering, og serien føles unektelig enda mindre genuin ved å videreføre dette i så stor grad til markedsuniverset i seriens virkelighet.

Det er Boucheron-smykker og Hästens-senger og alskens tilgjengelige produkter i tillegg til fiksjonelle.

Alt pakket inn av Emily som tilsynelatende uskyldig og sjarmerende markedsføringsorakel – en slags basic bitchenes Don Draper. 

I Mad Men, som utvilsomt befinner seg i samme bransje (og er en av verdens beste serier den dag i dag), så oppveier seriens lagvise dybde, sømløse manuskript og utsøkte estetikk dog for enhver konnotasjon til markedsføring som overflateorientert. 

I Emily in Paris blir til gjengjeld alt like overfladisk og blankpolert som bransjen serien utspiller seg i.

Kanskje er dette som utgangspunkt et gjennomtenkt poeng, men som seer er det fort gjort at man benytter seg av samme håndteringsstrategi som på sosiale medier når man føler noe er til salgs – man får akutt lyst til å scrolle videre etter noe mer autentisk.

Feilslått moteikon 

Emily in Paris er åpenbart ment å være et slags inspirerende mote-mekka á la Sex og singelliv, men er hverken flott eller moteriktig, bare veldig bråkete.

Med Patricia Field, Sex og singellivs legendariske kostymedesigner, som kostymekonsulent, skulle man ellers tro at alt lå til rette for en råstilig affære. 

I et intervju med Glamour oppsummerer kostymedesigner Marylin Fitoussi stilinspirasjon fra 60-tallets britiske mod, franske pop-ikoner som Françoise Hardy og Audrey Hepburn. 

Mye av seriens uforståelige styling blir forklart med at Fitoussi «balanserer» en stilig Missoni-kjole med en helt absurd flerfarget, enorm Yeti-kåpe, for «fashion», som hun sier det.  

I den første sesongen var Camille avant garde og erkefransk, men det er blitt et kaos av oversize power dressing i senere sesonger. Mindy er blitt ren lakk og lær, fordi det er «sexy». Sylvie er som nevnt den eneste karakteren som er eksplisitt chic. 

Serien er utvilsomt på sitt estetisk beste når den leker med referanser til Audrey Hepburn og andre Technicolor-fantastiske skapninger fra filmens gullalder. Selv om innpakningen føles billig i Emily in Paris, så er det nemlig noe «gammel Hollywood» over Lily Collins. Hun har heldigvis også bevist i andre sammenhenger, som i Netflix’ Mank, at hun er en habil skuespiller. 

I sosiale medier har mange sammenlignet (latterliggjort) Emilys stil med en rekke tvilsomme Disney Channel-karakterers motefadeser fra 2000-tallet.

I likhet med Sex og singelliv er også Emilys tilsynelatende uendelige motebudsjett kommet under lupen.

Det er tydelig at serieskaperne har forsøkt å introdusere en fantasi, som vi med uhorvelige mengder suspense of disbelief, kan akseptere. Vi visste også at ingen spalteskribenter tjener nok til å opprettholde Carrie Bradshaws Manolo-misbruk. 

Flere steder på nettet har prøvd å regne ut hva det koster å være Emily og beløpene er mildt sagt svimlende. Det blir ikke bedre av at karakteren aldri gjenbruker noe som helst, et grep som heldigvis begynner å miste taket på kostymedesign i film- og tv. Nå skaper man karakterer med en realistisk garderobe.

Det er dessuten et ypperlig plottverktøy, hvor det er mulig å vise stilutvikling ved at karakteren styler ting på nye måter.

Det mest dramatiske som skjer i sesong 2 er at Emily klipper pannelugg. 

Det føles som om Field og Fitoussi har forsøkt å gi Emily #personligstil, men i tråd med Emily Coopers karakter generelt, blir resultatet en som prøver altfor hardt. Det føles gjennomgående som å se irriterende Instagram-reels i serieformat. 

Emily in Paris er på mange måter det endegyldige beviset på at dyre merker ikke er lik stil.

Logomania 

Det hersker også en helt vanvittig logomania i forlengelse av de dyre designerproduktene.

Emily in Paris følger den diametralt motsatte stilkoden av Successions musestille luksus. I stedet er det mange ludicrously capacious bags spekket med velkjente typografier i stor font.

Man kan naturligvis velge å se dette som et karaktertrekk, at det er viktig for Emily å flashe logoene.

Som Emily selv poengterer overfor den kjente designeren Pierre Cadault (et nikk til den franske mastodonten Pierre Cardin), er nøkkelringer og overkommelig priset juggel den eneste måten mange kan eie litt av et merke på, føle seg med og moteriktig. 

Min innvending er allikevel at det søler til seriens estetikk at alt enten virker så lite kuratert, eller kuratert på mest mulig bråkete måte – konstruert for oppmerksomhet snarere enn historiefortelling.

Det er også ren hatt på hatt i Emilys så ofte forferdelige motevalg. Vi har vært utsatt for mang en skrekkens bøttehatt, malplasserte filmstjernesolhatter og Dior news boy caps gjennom sesongene. 

Skinny or fashion? 

Et annet essensielt element i hvordan motekonseptet opererer i Emily in Paris, handler om Emily, eller Lily Collins selv.

Plottet er nemlig ikke det eneste som er syltynt, stjernens kropp brukes ofte som hovedkomponent i de ville antrekkene: En veltrent bar mage, fokus på en naken midje.

Det er selvfølgelig motens natur å være tett forbundet til kroppen, men det hersker liten tvil om at Emilys krampeaktige klesstil ville virke enda mer malplassert på en annen kropp. 

Det leder oss til spørsmålet som har florert på sosiale medier de siste årene: er det skinny eller fashion?

Med andre ord: når er det et attråverdig, objektivt stilig antrekk og når er det bare (den tynne) kroppen som bærer det, som gir illusjonen av noe moteriktig? 

Etter tre og en halv sesong med Emily in Paris, kan jeg neppe si at jeg bryr meg mer om pappkarakterene eller føler at noe som helst spennende er på spill i hverken form eller plott.

Trenger vi mer? Nei. Får vi det? Helt sikkert. Og mer kommer allerede 12.september.

Det er unektelig surt at en allerede skrapet tv-bransje ikke bruker penger på å utvikle serier med større kunstnerisk verdi. Kanskje til og med med Lily Collins i en rolle bedre egnet for hennes faktiske skuespillertalent. 

Den eneste Cooper jeg vil ha mer av på skjermen nå, er den fra Twin Peaks. 

LES OGSÅ: Er Bridgerton Shein for historieinteresserte?

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka