En punka Cruella i Disney-versjon høres forjævlig ut på papiret, men funker overraskende bra

ANMELDELSE: I armene på I, Tonya-regissør Craig Gillespie er Disneys «origin story» om Cruella de Vil ikke så ille som antatt, ja faktisk en positiv overraskelse.

Cruella
Regi: Craig Gillespie

Disney har gjort ny storbusiness på å vekke til live sine gamle tegnefilm-klassikere gjennom nyinnspillinger, både som animasjon og med skuespillere i kjøtt og blod. Samtlige nyinnspillinger har ikke prestert å overgå de originalene. Derfor er med noe skepsis jeg ser opprinnelseshistorien om den mystiske skurkesjarmøren fra 101 Dalmatinere: Cruella de Vil.

En kunne lett tenkt – som undertegnede gjerne innrømmer – at denne opprinnelsesfortellingen om Cruella, kunne vært nok en overfladisk fortelling uten særlig engasjerende plot. Men her er det nok av momenter som vekker engasjement og som er identifiserbart. Samtidig adresseres et viktig tema:

Når Estella – som hun heter før hun blir Cruella – får sjansen til å jobbe som designer og syerske for motehuset til narsissisten og moteikonet The Baroness (glimrende spilt av Emma Thompson), må hun også finne seg i å jobbe under motehusnavnet, uten å få noe som helst kredibilitet for designet sitt, samtidig som det er hennes kjoler som kronisk blir utvalgt til å fremme merkevaren The Baroness. Ei heller får hun en anstendig lønn som ville speilet det salget kreasjonene hennes bidrar til å skape gjennom popularitet og relevans for merkevaren.

Dette er et gjenkjennelig moment som er gjeldende i mange andre kreative industrier og næringer, og et evig problem så lenge systemene er så urettferdige som de er – så lenge det eksisterer klasseulikhet og hierarkiske systemer i kreative prosesser.

Det er flere grunner til at The Baroness blir en naturlig nemesis for Estella/Cruella. Å stjele tilbake sin kreasjon, sitt design og navn skildres på flere plan, uten at jeg skal spoile noe mer. Men motiv er jo som kjent et viktig grunnlag for å skape en god origin story om en skurk. Historien gir noe forklaring på hvordan den Cruella som ellers er kjent i popkulturen, har blitt til den hun er: Hun vi kjenner som en glupsk drage med en merkelig apetitt på bikkjer med prikker.

Les også: Anmeldelse av Ninjababy – et av årets beste norske filmer!

Motivet er og blir den viktigste drivkraften gjennom Cruella: Vi forstår at hun lenge har jobbet hardt for å komme seg opp for å få anerkjennelse – men blir ydmyket i stedet. Derfor minner den også rent tematisk om regissør Craig Gillespies forrige portrett: I, Tonya, om kunstløpstjernen og avant-gardisten Tonya Harding. Den har også assosiasjoner til The Queens Gambit, når jeg først snakker om nyere fiktive skildringer av unge, kreative arbeiderklasse-kvinner som tenker og oppfører seg annerledes fra normen.

Ikke minst skilter Cruella med en sterk stil og attitude som virkelig kler hovedkarakteren, og som gjør at dette blir en frydefull filmopplevelse, etter hvert som det punka uttrykket får mer plass. Blant annet i en scene badet i Iggy and The Stooges’ I wanna be your dog, og et par sekvenser med eim av Todd Phillips Joker. Det er synd man ikke drar stilen lengre ut i mørket herfra. Men så er jo dette en Disney-film for barn, er det sikkert noen oppi Disney-fabrikken som mener. Jeg er uenig.

Les også anbefalingen av I, Tonya i lista over gode filmer som punkterer stemninga på Valentine’s Day

Tidskoloritten er et heldig stilvalg: Punkens fotfeste i London på 70-tallet speiler Cruellas framvoksende stil og hennes personlighet godt.

De sterke kontrasterende fargene, makismalismen, den snappy takta og tonen, og ikke minst Emma Stones rolletolkning av hovedrollen, er en estetikk som også minner veldig om regissør Gillespies I, Tonya. Så har han også smykket seg med skarpe kunstneriske hoder fra nevnte film i fotograf Nicolas Karakatsanis og klipper Tatiana S. Riegel som også jobbet med Gillespie på Lars And the Real Girl.

Gullgutten Paul Walter Hauser er også fra Gillespies forrige filmprosjekt. En som notorisk spiller skurkeroller med smertelig god overbevisning og skaper magi i alt han kler på seg. Den humoristiske timingen er troverdig, takket være godt samspill og klipp, som styrer unna det som lett kunne blitt talentløse onelinere og overdrevne, overspilte forsøk på «spilt» komikk vi ikke tror på. Ikke minst må kostymedesign trekkes frem, av den mangeprisvinnende Jenny Beavan, som blant annet har mottatt Oscar for kostymene til Mad Max: Fury Road.

Dette er riktignok aldri ordentlig punk når det er Disney som står bak, og det er noe ironisk at en Disney-film skal påminne om punkens prosjekt. Likevel er Cruella en liten hyllest til det estetiske opprøret, som en parallell til Cruellas egen kamp for sine valg og eksistens.

Narrativet tar en interessant vending jeg ikke så komme. Brikkene faller godt på plass i Cruellas opprinnelsesfortelling. Jeg er med andre ord mye mer nysgjerrig på en oppfølger, enn å skulle se 101 Dalmatinere på nytt.

Følg TBA på: Facebook og Instagram