– Et av årets vakreste og vondeste skildringer om kjærlighet og omsorg – og hvor brutalt kort livet kan være

ANMELDELSE: Shannon Murphys spillefilmdebut Babyteeth er en coming of age-film utenom det vanlige.

8/10

Babyteeth (regi: Shannon Murphy)

Vi stuper inn i det sære øyeblikket der den 16 år gamle Milla (Eliza Scanlen) møter Moses (Toby Wallace) på togperrongen. Fotoet og spillet er nært, trygt og engasjerende. Milla tar med Moses hjem på middag.

Herfra starter en interessant og intens reise mellom de to, og den videre reisen i deres brutale verdenen som omgir dem i samme litt rare, stilistiske spor. Dette er en coming of age-film utenom de vanlige: Begge kjenner på et utenforskap. Moses har rusproblemer og har blitt kasta ut hjemmefra.

Milla på sin side, har den omsorgen og hjelpeapparatet Moses har blitt fratatt og trenger, men hun har også uhelbredelig kreft, og er helt avhengig av foreldrene sine. Det er som om hun fortsatt var et lite barn, fratatt sin ungdomstid. Hun hungrer etter nærkontakt og et liv uten voksne til å passe på henne. Der representerer Moses en slags redning, det hun lengter etter.

LES OGSÅ: Mer enn menn som taper ansikt, handler Guro Brusgaards Han om at voksne nettopp er barn, de har bare levd veldig mye lengre enn andre barn

Hardt og mykt

Ensomheten de begge står i, er tydelig. Men Milla er svært betatt av Moses som er mye eldre enn hene. Trenger hun ham mer, enn han trenger henne? Henger han bare med henne for å kunne krasje på sofaen hjemme hos familien hennes og stjele medisiner?

Det som gjør Babyteeth til en fjetrende spillefilmdebut av regissør Shannon Murphy (og skrevet om til film fra teaterstykket til manusforfatter Rita Kalnejais), er måten den gravalvorlige tematikken behandles på. Gjennom møtet og dynamikken mellom Moses og Milla og deres kontrastrerende liv – det harde, brutale og nådeløse møter det uskyldige, sensitive og barnlige – får man fortalt noe annet om mennesker i krise og desperasjon.

Med både med letthet og aburditet får velkjent tematikk nytt liv, uten å tulle det vekk. Det blir snarere motsatt.

Hardt og mykt er en kontrast som er gjennomgående, og hvis man tenker etter, er disse ytterpunktene egentlig ganske selvsagte i alles liv. Her blir de bare litt mer forsterka. Folk blør litt, også til middag. Karakterene er tidvis litt snodige og innimellom brå i sine handlinger. Når det kommer til stykket, er det langt flere her som har en personlig krise. Det er forståelig.

LES OGSÅ: Nader Khademi: – Å kunne le med andre mennesker, det er føkkings heroin

Vondt og vakkert

Kjærlighet og omsorg er den tematiske røde tråden, og skildres på en kompleks måte. Babyteeth har en helt enestående evne til å skildre en ømhet, og fange nyansene gjennom et observant kamerablikk og klipp. Det er kort avstand mellom vondt og vakkert i det nære og håndholdte fotoarbeidet til Andrew Commis, og i den døgnville fargepaletten som også speiler filmens vals mellom hardt og mykt.

Samspillet og karakterdybden er imponerende – som måten temperaturen og dynamikken kan skifte iløpet av sekunder i en scene. Skuespillerprestasjonene til Ben Mendelsohn og Essie Davis som Millas mamma og pappa må trekkes frem i det som også virker like mye intuitivt og improvisert spill som av de to hovedkarakterene. Og det er særlig her Babyteeth overbeviser mitt følelsesregister. En bedre casting er vanskelig å forestille seg.

Et av årets vakreste og vondeste skildringer om kjærlighet og omsorg – og hvor brutalt og kort livet kan være.

LES OGSÅ: Konsentrasjonen i uttrykket fanger filmens diskusjoner om hva som gjør noe verdifullt og hvilke ting som betyr noe. Slik sier Kelly Reichardts First Cow også noe mer om verdisyn

Følg TBA på: Facebook og Instagram