Et takkebrev til Et takkebrev til Saddam
Galvan Mehidi på Byscenen i Trondheim med showet Et takkebrev til Saddam. Foto: Wilhelm Særvoll
ANMELDELSE: Galvan Mehidi er aller morsomst når han spiller både på og med minoritets- og majoritetsstereotypier.
*Se karakter nederst i saken*
BYSCENEN, TRONDHEIM: Galvan Mehidis soloforestilling har kommet seg helt fra Oslo og til Trondheim. Etter at NRK – Mehidis arbeidsplass – slengte sekser på terningen for premieren i Oslo, har den bebrillede moromannen tatt med seg showet på veien rundt i resten av landet, og først ut er to utsolgte hus på Byscenen i Trondheim.
Tittelen på showet er forlokkende, og diktatorer og krig er ynda humorstoff. Det finnes en diktatorhumor-linje fra Charlie Chaplin til Sacha Baron Cohen.
Krig kan være dødsgøy. ‘Allo ‘allo! er verdens morsomste tv-serie. Hvorfor kan ikke NRK sende det på nytt, forresten?
Latteren kan åpenbart ha en terapeutisk funksjon. Det handler vel om renselse, katarsis og slikt, i en slags kollektiv traumebearbeidelse. Jeg gleder meg til å le av umenneskelig grusomhet. Så ærlig kan jeg være.
Mehidi er forresten litt overalt om dagen. Hovedgeskjeften hans er vel som radiohumorist i det tidvis skrålete og oppjaga, men også artige programmet Med all respekt.
Han dukker ellers opp som kjendis-realitydeltaker hist og pist. Men det er nok standup-scena som er hjemmebane.
Grenseprengende umorsomt: Jeg ler av Gauteshow
Direkte reaksjoner
Galvan Mehidi er morsom, og showet hans er en megahit. Det kan vi slå fast med en gang.
Publikum digger det de får servert. Jeg har aldri opplevd så overbevisende stående applaus som på Byscenen i Trondheim.
Publikums reaksjoner kommer direkte, som på militær kommando står alle mine medpublikummere i rett og klapper av hjertens lyst. Dette skjer kun et øyeblikk etter scenelysa blir slått av. Det er en kollektiv reaksjon som tar meg på senga fordi den er så rask, så direkte.
Altså, jeg har gått dritmye i teater og er en kultivert faen. Der er den stående applausen gjerne litt ettertenksom. Vi sitter og tenker oss litt om før vi eventuelt reiser oss: «Var dette dødsbra? Ga det meg noe å tenke på? Ga det nye innsikter om livet og selvet og menneskeheten, og andre sånne vidløftige og eksistensielle greier?»
Med Galvan Mehidi er det nok ikke behov for den slags tenking. Alle de andre publikummerne vet med en gang at dette har vært dødsbra, og kanskje har det gitt dem noe å tenke på også. Mange publikummere går sikkert hjem og kjenner seg litt bedre i mangfoldsidealene sine.
Jeg er forresten midt i målgruppa og blir litt overraska av det. Mehidi jobber tross alt i «ungdomsradiokanalen» P3, men det er knapt en student i syne i salen på Byscenen.
De svidde sikkert av hele studielånet på den 100 år gamle rapperen Timbuktu i Storsalen på Samfundet i går. Og det framstår for meg som et litt bakstreversk opplegg.
Formidlingskunst
Galvan Mehidi er en strålende historieforteller, en dønn troverdig formidler. Mye av det han snakker om er vondt. Krig og folkemord er noe dritt, helt enkelt.
Som publikummer blir jeg takknemlig for at det ikke virker å være behov for at det skal være morsomt hele tida.
Mehidi tar seg tid til å fortelle om krig og flukt og faenskap med det nødvendige alvoret, men så er det samtidig nettopp dette alvorsprega narrativet som danner den humoristiske konteksten. Mehidi får presentert sitt persongalleri, de han kødder om og som og med.
Det er mindre Saddam Hussein enn jeg hadde forventa. Det er mye familie. Det handler om det nære, om Galvan Mehidis steder: Kurdistan og Norge, og folka som bebor disse stedene.
I starten av showet identifiserer Mehidi sine folk. Det er tre kurdere i salen og en person fra Børsa i Trøndelag, stedet hvor Mehidis familie først bodde da de ankom Norge.
Dette er klassisk stand-up shit, men det er effektivt. Mehidi mestrer det umiddelbare, og inklusjonen av publikum sklir sømløst inn i det manusbaserte. Det bidrar til Mehidis sterke tilstedeværelse.
Disse folka blir med videre i forestillinga som stemmer for, og bilder på Mehidis opplevelser og perspektiver. Det er kurderen Muhammad, Kurdistan 2.0 og Børsa.
På et vis tjener de som stereotyper på folk han har møtt, men det kløktige er at de ikke forblir endimensjonale typer.
Når den samtidige kurdiske og norske identiteten spilles fram, er det med en identitetsmessig finstemthet. Mehidi trekker grovt på stereotype forestillinger og fordommer. Deri ligger også mye av humoren.
Men samtidig blir de alle del av en kompleks og raus menneskelighet, og dermed blir ikke dette bare et gøyalt skråblikk på krig og flukt, noe jeg for øvrig kan sette stor pris på.
Det blir også noe som gjør meg litt oppstemt på kollektivets vegne, og jeg tror det er derfor folk er så innmari ivrige etter å klappe etterpå.
Folkeopplysning og satire
Forestillinga har en fin rytme. Den veksler mellom folkeopplysning og satire, mellom det nære kultur- og identitetsframstillende narrativet og det brautende, fleipende, karikerende og tidvis hysteriske.
Vitser og punchlines kommer både tett og hardt i form av humoristiske raptuser hvor Mehidi tar et steg ut av den bærende fortellinga.
Publikum får tid til å puste mellom slaga, og det hele virker jævla smart disponert. Sjøl om man har en ganske klar forventning om hva som skal komme, blir man delvis overraska.
Mehidi klarer å kreve min oppmerksomhet gjennom hele showet, og fordi jeg lytter på oppmerksomt vis til fortellinga hans, er jeg også helt til stede for alt det morsomme.
Det skal sies at det ikke er alt som sitter som et skudd. Underveis i settet mister Mehidi tråden en smule, og intensiteten og grepet han har på meg som publikummer glipper litt når rammefortellinga blir mindre tydelig.
Det blir kanskje mer klassisk standup i disse segmentene, men Mehidi sjøl virker litt fjernere. Den totale og inviterende tilstedeværelsen som ellers er showets store styrke, stilles mer i bakgrunnen.
Takkebrevet til Saddam er annonsert i starten av settet, men avslutninga skulle gjerne vært levert med større smell og overbevisning. I denne sammenhengen blir det et noe antiklimatisk apropos.
Men i all hovedsak er dette en flott forestilling. Mehidi er aller morsomst når han parodierer folka vi møter gjennom fortellinga hans, og humoren spiller både på og med minoritets- og majoritetsstereotypier.
En av karakterene er en kurder som er en slags parodi på en innvandrerparodi. Denne karakteren snakker en slags hybrid multietnolekt med sterke innslag av svensk. Det er morsomt i seg sjøl.
Ellers pariodieres foreldre og fettere, nordmenn, kurdere, trøndere. Alle får og det er deilig inkluderende. Jeg sitter allikevel med en følelse av at publikum ler aller mest når Mehidi inntar et majoritetspersektiv og kødder med innvandreren, at vi ler litt mer av «de andre», og ikke fullt så mye når spøken rammer oss sjøl.
Jeg hadde egentlig forventa mer harselas med Mysen, og jeg har en høne å plukke med den drittbyen-byen der, så jeg tillater meg det sjøl om det blir litt off-topic:
Jeg kjøpte meg noen jævla fete cowboyboots og verdens flotteste Stetson-hatt på en USA-ferie for 20 år sia, men nå har boots og cowboyhatt blitt appropriert av jævla harry-østfoldsrølp-Hagle-faen.
Jeg skjønner at dette er en mindre viktig identitetskonflikt enn den Galvan Mehidi adresserer i sitt show, men den virker like fullt eksistensiell. Jeg vil være cowboy med hatt og boots, men jeg vil ikke være østfoldsharry.
Eller kanskje det ikke er så ille.
Galvan Mehidi virker jo som en jækla fin fyr sjøl om han er fra Mysen. Hagle er sikkert innmari fine folk de òg.
Karakter:
8 / 10
Et takkebrev til Saddam, et soloshow av og med Galvan Mehidi, Byscenen i Trondheim 12.oktober
Et takkebrev til Saddam settes opp i Stavanger (Hovedscenen) 18.oktober 2024 og 6.mars 2025, i Bergen (Ole Bull scene) 19.oktober, i Bodø (Beddingen kulturhus) 8.november 2024, i Oslo (Cosmopolite) 12 – 27 februar 2025, i Fredrikstad (City scene) 22.mars 2025, og i Kristiansand (Teatret) 12.april 2025.
Billetter her.
Følg oss på Tiktok, Instat, Bluesky, X og Fjes.
LES OGSÅ:
James Blunt: «Dere har muligheten til å ødelegge livet mitt»
Joker: Folie à Deux er et eneste stort antiklimaks – og kanskje er det med vilje?
Verdens mest bedritne sosiale nettverk: SocialAI