Feilslått litterær purisme

Hvorfor skal det litterære være hevet over andre kulturuttrykk, også når det er snakk om ikke-litterære kulturuttrykk?

Nylig kunne Natt og Dag skryte av at de hadde plukket ut en litteraturanmelder til å anmelde musikk, nemlig Cezinandos siste album, Sprengkulde, men som om det var litteratur. 

Jeg spurte «hvorfor det?» i kommentarfeltet, og fikk en lengre melding i svar, fra en eller annen «jeg», om at: «Dette er snarere kulturjournalistikk som tar Cezinandos kunst på alvor fra flere enn én innfallsvinkel. Innsalget kan sikkert se flåsete ut, men produktet beriker diskursen rundt Cezinando.»

Gjør det det? Og hvordan i alle dager beriker man «snarere» en diskurs rundt en artist ved å ignorere musikken?

Og hvorfor insinueres det at musikkritikere ikke kan analysere det litterære ved en låt? Det er da en ganske rar holdning til musikkanmeldere, og det er vel også ganske problematisk. 

Hvorfor ikke også anmelde en film som om det var litteratur, ved å ikke se filmen, men bare lese manuset? 

Tekst i musikk tolkes som del av et helhetlig lydlig uttrykk, der ordene ikke kan tolkes seperat fra den større enheten eller kontekst den eksisterer i: Låta. Det er helt bak mål å tro noe annet. 

Musikktekster handler like mye om alt det ikke-verbale, om ikke mer enn det verbale. Om tone, flyt, artikulering, tilstedeværelse, lyduttrykk, og instrumenter som fungerer som roller og stemmer, og om det å se vokalen som et instrument – som jo ofte også synger eller rapper på et språk som er fjernt, eller simpelthen språkløst. 

Det handler om tempo, trykk, ordlyder, og så videre. Bare gjennom tonalitet, stemning og estetikk alene kommuniserer man en hel del, uten ord. For ikke å snakke om lydlig tvetydighet, som kan skape estetiske opplevelser som ikke er mulig  å uttrykke kun i tekst, som isolert fra lyd. Og språk vi ikke forstår kan vi forstå gjennom kroppspråk, miner og lyder. Det er lydene og kroppsspråket som gjør at vi oppfatter tonen i det som kommuniseres, for eksempel, om noe er sarkasme eller ikke.  

Og på samme måte har man poesi i filmspråket gjennom mediespesifikke virkemidler for filmen som medium. 

Språk er jo så mange ting. Et poetisk språk er ikke bare verbalt. Det burde jo være rimelig opplagt for alle som skal analysere kultur og medieuttrykk. 

Men dette trangsynet bekreftes i en ny debatt: 

LES OGSÅ: Filmaktuelle Apolonia Sokol: – Hvordan kan jeg bli sjokkert over mitt eget liv? 

Hevet over terningen

Samtidig har det blitt ståhei – og debatt – av at litteraturanmelderne i NRK nå må trille terning, på en måte som på mange måter illustrerer hvor mye viktigere litteratur er enn andre kulturutrykk, og der litteratur sees som noe hevet over teningkastet: Å kaste terning er noe film-, tv- og musikkanmeldere allerede har holdt på med i NRK en god stund.

Samtidig som dette debatteres, har vi også sett en tendens der det insisteres på å bruke litteraturvitere og forfattere til å anmelde både musikk, film og spill. Jovisst er det er overlapp mellom hvilke estetiske elementer som er i disse uttrykkene. 

Men det at man er litteraturviter, betyr at man er spesielt trent og kompetent på det litterære, og vil naturlig misse unike deler for et uttrykk som er lydbasert, eller audiovisuelt, som en film eller musikkuttrykk. Det samme gjelder for filmvitere, som vil misse ludiske og prosedural-interaktive elementer i et spill. 

Det virker som det snart går inflasjon i å skulle hanke inn disse litteraturanmelderne som eksperter på uttrykk de vel ikke akkurat har spesialkomptanse på  – med mindre man også har en analytisk bakgrunn innen estetikk, kunst, musikk, medievitenskap eller filmvitenskap. 

En litteraturviter har blitt en generalist på alle kulturuttrykk, og selv om det sikrer flere mulige jobber for en med Littvit i bagasjen, er det ikke sikkert at det er like bra for kulturkritikken som sådan. Litteraturviter, bli ved din lest. Eventuelt etterutdann deg om du må. 

LES OGSÅ: Robbie Williams kritiserer dårlig klesstil blant Oslofolk

LES OGSÅ: Når AI-teknologi er utbredt for allmennheten, er det betimelig å undersøke hvordan dannelsen av Yellow Magic Orchestra utspilte seg både som et laboratorium for innsamling – og spredning av idéer fra nær sagt hele jordkloden, skriver Endre Dalen.

Tekst over det audiovisuelle

Man fortsetter altså å marginalisere det som er multimodalt (for eksempel audiovisuelt eller audio-verbalt) eller ikke-verbalt, mens man setter tekst, litteratur, og det verbale, over musikk, lyd og det visuelle – alt det som er ikke-verbale kulturuttrykk.

Litteratur oppheves til å ha en forhøyet status, over andre kulturuttrykk og leselystkampanjer og lesefokus i skolen blir til et fokus på å kunne lese tekstlige verbale uttrykk. Og så får alt det andre komme i andre rekke, når man har litt tid til overs i faget. Dét til tross for at alle kulturelle uttrykk er tekster, i en vid forstand: I medievitenskap snakker vi generelt om kulturuttrykk som medietekster. 

Kommunikasjon er som vi vet mye mer enn bare tekst, i smal forstand. Man trenger ikke ha uttrykket noe gjennom bokstavtegn fra et alfabet. Språket vårt er bare ett av mange mulige tegnsystemer. Musikk, film og «[…] litteratur, malerier, myter og så videre kan betraktes på samme måte», som det står så fint i  Store Norske Leksikon om semiotikk. 

Likevel snakkes det tidvis om at et filmuttrykk eller musikkuttrykk har «litterære kvaliteter». 

Dette med å beskrive noe som å ha litterære kvaliteter, hvorfor skal vi det, når det er vitterlig film, tv, spill eller musikk det handler om? Det handler jo om at man anser det verbale (uttrykket i tekst eller tale), som å inneha estetiske aspekter. Men når det er snakk om uttrykk som er multimodale, blir det mer riktig å snakke om estetiske kvaliteter hvor det litterære kun er en del av det. Dette henger kanskje også igjen med litteraturens hegemoni i den kulturelle hverdagen. 

Da sier man implisitt at litteratur er det kulturelle uttrykket som står overst på et tenkt hierarki over kulturuttrykk. Som om det er det vi skal hige etter.

Hvorfor denne konservative insistreringa om at litteraturen, og det tekstbaserte skal ha høyest status? 

Dette kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at tekstlige uttrykk som følge av at vi har levd i en skrive-og-trykke-kultur har fått en forhøyet status som følge av dette i den vestlige verden. Det trykte og skriftlige har vært våre primære lagringsmedier. 

Til og med musikken, som alltid har vært der, lenge før det trykte, har benyttet seg av dette i form av noter og partitur.

Dette hegemonet har dog fått kjørt seg litt etter som verden fikk lydlagrinsplater for musikk, og multimodale uttrykks enorme tilstedeværelse som følge av digitalisering og internett. Det er derfor vi i dag kan si at ei bok like gjerne kan eksistere i lydlig tekst som i trykket tekst. 

LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023

Trangt om plassen

Det ikke-sagte som er unikt for all kunst og kultur, og som ikke handler om det skrevne, får stadig mindre fokus i anmeldelser og i kulturjournalistikken som sådan. Bare ta en titt selv. Og sjekk gjerne bakgrunnen til anmelderen som har skrevet anmeldelsen du leser, for eksempel. Oftere er det folk med littraturvitenskaplig bakgrunn – eller faktisk ingen faglig kompetanse overhodet – som synser om et eller annet film- eller musikkuttrykk. For ikke å snakke om spillanmeldelser, skrevet av folk som først og fremst er gamere, og ikke spillvitere. 

Det er jo mildt sagt pinlig i en tid der musikk og audiovisuelle uttrykk dominerer kultur- og mediebildet voldsomt, og færre av oss faktisk leser reine trykte tekster. Der multimodale tekster (og tekster forstått i bred forstand) er det primære, trenger vi snarere folk med mer kompetanse på disse områene til å skrive om det.

Er vi kanskje blitt likeglade med ekspertise?

Jeg skjønner at noen kulturredaksjoner er skrapa og kjenner seg presset til å få mer klikk ved å «tenke nytt» for å blidgjøre disse «fattige» redaktørene og konserneiere med trafikktall på sine nettsider. 

Hvis man uansett ikke har tenkt å bruke kompetente folk på å skrive en anmeldelse og man uansett skal fokusere på noe annet enn det medierte i seg selv, kan man jo like gjerne bruke kunstig intelligens. Det er mer penger spart i hvert fall. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka