Feminin gange: Transbevegelsen har nådd den norske litteraturen
Coverart: Kip Apeland, Foto: Theodor Sørhus/Johan Grimstvedt
ANMELDELSE: Molly Øxnevad imponerer med en alt for kort roman om et veldig betent tema som langt flere enn bare transpersoner vil kjenne seg igjen i.
*Karakter nederst i saken*
Da Molly Øxnevad debuterte med romanen “En sånn rød Amerikansk scooter” i 2020 ble den hyllet av anmelderne, med femmere over nesten hele linjen. Forfatteren ble omtalt som en mulig arvtaker av stafettpinnen fra store mannlige Stavanger-baserte forfattere som Tore Renberg og Johan Harstad.
Debutromanen fikk ros for å løfte psykisk helse, seksualitet og kjønnsroller. Det ble også gitt ekstra oppmerksomhet rundt et forfatterportrett hvor Øxnevad poserte i strømpebukser og bh, et slags speilbilde av den moderne kjønnsdebatten også romanen reflekterte.
To år senere har Øxnevad selv stått frem som transkvinnen Molly, og har gått fra å luske rundt kjønnsproblematikk i første bok, til å ta sats og hoppe rett til kjernen i bok nummer to.
I årets Roman, Feminin gange blir vi presentert for Liam og jeg-personen Tor. Liam er transmann og skal på sin andre time på Rikshospitalet, med Tor på slep.
Det er usikker stemning, språket er muntlig og direkte, de pakker i bilen og forbereder seg til kjøretur. De prater knapt mens de går forbi hverandre inn og ut dørene. Det legges madrasser i bagasjerommet og plutselig føles turen de skal legge ut på enormt mye lengre enn den egentlig trenger å være. Det blir en metafor for den unødvendige lange reisen mange transpersoner nok føler at de må ut på etter jakt på aksept.
Tor er forresten en gutt med sminke og skjørt. Dette gjøres det et vel overtydelig poeng ut av allerede kort tid etter avreise fra oljebyen, da paret stopper på en bensinstasjon like utenfor Stavanger fordi forfatteren trenger å fortelle at Tor også bryter med normer for kjønn. Scenens funksjon blir alt for åpenbar og virker kunstig. Det er likevel en tråd som følger hele romanen, og viser at det går an å bryte med normer uten å nødvendigvis være trans også. Det er et viktig poeng. Tor opplever også å bli «feilkjønnet» av sine omgivelser og på mange måter står både Tor og Liam i mye av de samme møtene med omgivelsene, men likevel på ulike måter.
Til tider repetitivt
Det er også tydelig hvordan ingenting fungerer. Glasset i bilen er knust. Det spikres sponplater fast i stål. Alt Tor virker å ta i er fikset med teip. Både i bilen og på diverse stopp. Alt er rufsete. Og etter den tredje beskrivelsen på kort tid av nevnte sponplate begynte jeg å forsøke å forstå hvordan den egentlig hang fast. Liam har tydeligvis også klart å sette seg på et glasskår og merker det ikke før de har kjørt et godt stykke. Det er rett og slett en del ytre beskrivelser som ikke fungerer helt og bærer preg av ønske om å overbeskrive små detaljer som til slutt ender med å bli repetitivt.
Tor spør flere ganger om han ikke skal kjøre, men Liam insisterer på å kjøre hele veien, selv om han akkurat har fått lappen. At han skal debutere som fersk sjåfør i skranglete varebil tur-retur Oslo virker hverken Tor eller faren til Liam å stille spørsmål ved. Liams manglende erfaring bak rattet blir ganske raskt et tydelig problem.
Bak Liams overdrevne selvtillit bak rattet og bekymringsløse tilnærming til sin andre time ved Rikshospitalet, ligger det en stor bekymring og et sterkt behov for å være mann nok. Et behov for å leve opp til alle de forventningene man idiotisk nok gjerne har til menn, være den som nettopp tar kontrollen. Og det er åpenbart vanskelig for ham å innse at han kjører i blinde.
Det er selvfølgelig klart allerede i bokens beskrivelse fra forlaget, at det andre møtet ikke kommer til å gå så bra som Liam har håpet på. Tor minner om at han har hørt mye negative ting om Rikshospitalet og man kan til dels beskylde forfatteren for å bli for forklarende, eller ha et klart ønske om å plante Rikshospitalet som et problem helt fra starten av. Men for de av oss som kjenner den virkelige «transdebatten», er det jo helt åpenbart at Riksen er et mørkt kapittel. Og det som kan oppleves som forklarende for lesere som har kjennskap til denne verdenen, er nødvendig informasjon for alle andre.
Der scenene og beskrivelsene fra bilturen mot Oslo noen ganger kan føles litt tilgjorte, fremstår scener som forklarer relasjonen mellom Tor og Liam, og Tors indre monolog og blikk på Liam, ofte svært vakre. Tor har stor kjærlighet for ham som har gått fra å bare sitte inne og tegne, til å få seg en annen kjæreste enn ham. Det er sårt, og beskrivelsene av Liams angst for egne bryster er nok noe mange transmenn vil kjenne seg igjen i. Det er også her romanens virkelige styrke ligger: I de små øyeblikkene, de små nervøse samtalene som forteller hvordan deres relasjon har utviklet seg helt frem til nåtid. Og scener som følger Liam og Tor gjennom Stavangers gater, minner om da jeg i min ungdom leste Tore Renberg for første gang.
Øxnevad viser at hun fortsatt kjenner byen godt, selv om hun de siste årene har bodd i Danmark.
Godt forarbeid
Det har nok også vært ganske lurt av Øxnevad å plassere jeg-stemmen på den mer observerende Tor. Hun fortalte også nylig i et intervju med Dagsavisen at hun i forbindelse med boken har intervjuet flere transpersoner om både Rikshospitalet og opplevelsen av å komme ut. Det er tydelig at hun har gjort forarbeidet sitt godt.
Romanen gis også et eget lydspor, en ren homage til skeiv kultur, eller transkultur om en vil. Plata Perpetual Motion People av Ezra Furman går på repeat i bilen. Furman stod frem som transkvinne relativt nylig.
Transfolk er ikke bortskjemt med litteratur vi kan identifisere oss med. Som omhandler våre liv. Det lille som har dukket opp de siste par årene er for det meste skrevet av forfattere som ikke er trans, med varierende hell. Øxnevad står her frem med i alle fall den beste norske «Trans-romanen» så langt (Gulraiz Sharifs Hør her´a er en god nummer to).
Det er på høy tid at transpersoner endelig får fortelle egne historier. Det er scener her som brenner. Scener forfatteren allerede er blitt urettferdig beskyldt for å drive med en form for aktivisme av Aftenposten-anmelder Ingunn Økland.
Scener som gjør vondt, og som jeg som transperson selv kjenner meg igjen i – som det å få Id-kortet konfiskert fordi andre ikke tror på at du er deg.
Romanen er spekket med små detaljer som virkelig viser frem hvor mye vondt og vanskelig et transliv kan inneholde. Og ikke fordi det å være trans i seg selv er noe jævlig, men fordi omgivelsene aldri helt ser ut til å klare å takle deg. Øxnevad viser veldig godt hvordan noe som egentlig burde vært veldig enkelt, kan bli veldig veldig vanskelig.
Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur
Blir ikke tatt på alvor
Møte med Rikshospitalet er brutalt og dessverre helt reelt. Jeg har vært der selv. Og det føltes som å gå i gangene på nytt igjen. De invaderende spørsmålene er ikke bare det Aftenposten-anmelder Ingunn Økland mener er ren «aktivisme» av forfatteren, tvert i mot. Tidsskriftet Sykepleien har selv siste par ukene omtalt disse spørreskjemaene Øxnevad skriver om.
Disse brennbare scenene fortjener å bli lest, de fortjener å bli diskutert. Øxnevad bidrar med en nødvendig menneskeliggjøring av det som i årevis bare har vært hissig polarisert mediedebatt.
Romanens beskrivelser av Liam som må demonstrere ganglag foran legen er kanskje noe tilspisset, åpenbart, men disse historiene finnes. «Ganglag» er en del av den ytre vurderingen fra legene ved avdelingen. Jeg har selv fått bevegelser, klær, hår og sminke beskrevet av leger på Rikshospitalet.
Etter timen på Riksen, føles det litt som at forfatteren nå helst vil avslutte, og tempoet skrus opp betraktelig, sammenlignet med turen til Oslo. Det er synd. For det er mer kjøtt på disse etterhvert så fargerike beina.
Karakter:
8 / 10
Feminin Gange, av Molly Øxnevad (Oktober)
LES OGSÅ: Fashion på film: Fra American Gigolo til Spencer
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka