Filmer som punkterer Valentine’s Day-stemninga

Digger du Valentine’s Day? Ikke vi heller. Her er noen filmtips for de av oss som setter emo over amor.

For noen er det en romantisk feiring, for andre en kvalmende kapitalistisk kjøpefest, og påminnelse om tapt kjærlighet og/eller forsterka ensomhet. Uansett er det en unnskyldning for å bare bli sittende i sofaen og se kvalitetsfilm. Og her er noen filmtips, etter tema:

Den ubehagelige praten om vold og ubeskytta sex: IT FOLLOWS (regi: David Robert Mitchell)

Trolig er det ingen bedre reklame mot Tinder. Her skjer omtrent alt det verste du kunne forestille deg etter sex på en tilsynelatende romantisk date: Ikke bare er vold og gisseltaking inne i bildet: Jay, fastbundet til en rullestol, blir tvunget til å se sin egen kjønnssykdom komme gående mot seg. Deretter handler resten av filmen om det å måtte å leve å forsøke å ha sex med andre for å videreføre denne sykdommen. Noen som kjenner seg igjen? Filmen kan sees på Netflix.

LES OGSÅ: Paolo Sorrentino om det å dykke i sin egen ungdomstid, hvorfor han driter litt i kinofilmens framtid – og Maradona

LES OGSÅ: Skrekk- og shlasherfilmer du kan sprite opp kvelden med

Hvordan skape dårlig erotisk stemning, del ll: LILJA 4-EVER (regi: Lukas Moodysson)

Denne fryktelige filmen om vesle Lilja som ender med å selge kroppen sin etter å ha blitt forlatt til seg selv av sin grusomme mor i Russland, og blir kjøpt av en forferdelig hallik som sender henne til Sverige for å bli voldtatt av ekle menn, dreper liksom litt av den erotiske stemninga. Kanskje en enda verre film å fortære om du og din date i utgangspunktet er uenige om kjøp av sex. 

Intet mindre er denne beretningen basert på en sann historie, og et mesterverk av en av Sveriges dyktigste regissører. Men så er det også Liljas nye kjæreste – tror hun – som utgir seg for å være en snill gentleman som lurer Lilja inn i trafficking. Så trivelig. Rammsteins Mein Herz Brennt har aldri vært mer kraftfull etter denne filmen. Lilja 4-ever kan sees gratis på YouTube.

Påminnelsen om det dysfunksjonelle forholdet du aldri vil tilbake til: PHANTOM THREAD (regi: Paul Thomas Anderson)

Hvor lenge blir man værende i destruktive forhold? Og hvor mye skal man kreve av hverandre? En ting er sikkert med Phantom Thread: Her ser man plutselig all grunn til å bli værende. Not.

Bak den vakre fasaden av kjoler og stoffer, foregår et drepende [sic] spill mellom de tre hovedpersonene Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis), søsteren Cyril (Lesley Manville) og den unge servitrisen Alma (Vicky Krieps). Det er både enerverende og pirrende, og tviholder på oppmerksomheten vår fra start til slitt.

Daniel Day-Lewis storspiller i det som etter sigende er hans siste rolle, som trøblete, egosentrisk kunstnersjel, som balanserer elegant og narsissistisk mellom å være passivt aggressiv og nedlatende i det ene øyeblikket, for så å være omtenksom, kjekk og sjarmerende i det neste. Filmen kan leies på Youtube.

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Dysfunksjonelle forhold man ikke vil være i, del ll: I, TONYA (regi: Craig Gillespie)

Å finne humor i det trøblete er en risikosport – særlig når fortellingen er basert på sanne hendelser – men det blir I, Tonyas store trumfkort. Som det forferdelig voldelige og triste forholdet hovedkarakteren befinner seg i. Trist er det jo å vite at hennes eksmann og hans kompis var hovedgrunnen til at Tonya Harding måtte legge skøytene på hylla. Det hevder i hvert fall denne filmen.

Den balanserer selvsikkert på den hårfine linja mellom tragedie og absurditet: Her kommer volden til sin rett som freudiansk forløsende, tragikomisk element. Det skyldes blant annet at vi låner kunstløperskens eget blikk.

Vinklingen og tonen det fører med seg gjør streiftoget gjennom den mest sårbare perioden av hovedpersonens liv til noe mer dynamisk enn bare en «gjenfortelling». Ikke minst er I, TONYA en rørende klasseskildring som hedrer Hardings arv og løfter frem hvilken avantgardist hun var innenfor kunstløp-sporten. Filmen ligger på TV2 Sumo.

For inspirasjon til å slå opp med noen: DANIEL SLOSS – LIVE SHOWS

Alt skal jo ikke bare være trist, så hva med litt stand-up? Skotske Daniel Sloss er standup-komiker som serverer mørk humor og har litt av et trofé på hylla: Et stand-up show som visstnok skal være årsaken til over 120 000 brudd, 350 avbrutte forlovelser og 300 skilsmisser. Selv omtaler han showet som et «kjærlighetsbrev til single».

Live Shows er tilgjengelig på Netflix.

One night stands gone bad: AMERICAN PSYCHO (regi: Mary Harron, Morgan J. Freeman)

Det er ikke alltid like lurt å bli med den rike, kjekke – og tilsynelatende – suksessfulle personen hjem når du våkner opp dagen etter. Eller ikke. Det der med etterpåklokskapens lys er vanskelig å få øye på når man er død.

Basert på Bret Easton Ellis’ kontroversielle roman med samme navn, og med Christian Bale i rollen som Patrick Bateman sammen med et stjernelag bestående av Jared Leto, Josh Lucas, Justin Theroux, Chloë Sevigny og Reese Witherspoon, er det duket for litt av en filmkveld. Filmen kan sees på Netflix.

For den destruktive romantikeren som liker å pine seg selv ved å gå gjennom gamle minner: CALL ME BY YOUR NAME (regi: Luca Guadagnino)

Ønsker du likevel å hylle kjærligheten, er Call Me By Your Name, med Timothée Chalamet og Armie Hammer i hovedrollene, til å SPISE OPP.

En feriedrøm fra den idylliske italienske landsbygda på 80-tallet, en svermende forelskelse av en film. Detaljrikdommen er slående. Kanskje handler filmen mer om savn enn om tiltrekning; et minne som nekter å fjerne seg fra hippocampus, fordi det var viktig for den som opplevde det. Lukter, blikk, stemninger, små vilkårlige hendelser.

Oppi alt dette sanselige holder jeg pusten i kinomørket, og heier på den unge forelskede Elio, magisk og selvsikkert fremstilt av Timothée Chalamet, i visshet om at «flingen» med farens assistent Oliver (Hammer) aldri vil vare. Sufjan Stevens‘ melankolske og vakre avslutningsspor etterlater et vemod, en lengsel. Tilbake til sommeren og minnene.

Call Me By Your Name er tilgjengelig på Viaplay.

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

For den destruktive romantikeren som liker å pine seg selv ved å gå gjennom gamle minner, del ll: BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN (regi: Abdellatif Kechiche)

Vond og brutal kjærlighet må med. Det å oppleve at man ikke er bra nok for den man er stormende forelska i, er kanskje den hardeste følelsen i verden når den oppleves for første gang.

Du kan si mye om fargen blå, men den er alt annet enn varm i denne filmen, og det er vel også poenget. Blå er den varmeste fargen kan du sette på repeat og grine til så mye du vil. En sterk skildring om klasseulikhet, kjemi og det å begynne å oppdage og utforske hvem man er, på livets lange road trip av brutale og såre øyeblikk. Ikke minst er den glimrende spilt av Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos i hovedrollene. Filmen vant Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes, selvfølgelig.

PS: Hjerteforma sjokolade er på tilbud i morgen.