Sex og kjærlighet, Israel og Palestina: Filmfestivalen i Venezia 2024 oppsummert

KOMMENTAR: Utforskning av seksualitet og relasjoner går igjen som en rød tråd i årets filmfestival i Venezia. Det gjør også temaer knyttet til dagens verdensbilde som flukt, separasjon og okkupasjon.

*Hør podcastepisoden nederst i saken*

VENEZIA, ITALIA: Den 81. utgaven av verdens eldste filmfestival har spent bredt i tematikk og sjangre.

Hovedkonkurransen var i år, som før, ikke uten skuffelser: Joker: Folie à Deux er et eneste stort antiklimaks – og kanskje er det med vilje?

Det er likevel nok av interessante filmer som veier opp det middelmådige: Angelina Jolie storspiller i Pablo Larraíns sangerportrett av Maria Callas. En stor rolleprestasjon står også Nicole Kidman for, som fikk en velfortjent pris for sin hovedrolle i Babygirl.

Flere temaer syntes å gå igjen, både i hovedprogrammet og seksjonene utenfor, nemlig sex og samliv, utforskning av kjærlighet, relasjoner og følelsesliv – men også separasjon.

Flukt og separasjon

Quiet Life av greske Alexandros Avranas i sideprogrammet Orrizonti, handler om en russisk familie på flukt fra myndighetene i hjemlandet. De opplever å bli separert mens de venter på oppholdstillatelse i Sverige.

Når Sergei og Natalias asylsøknad blir avslått, og deres yngste datter faller i mystisk koma, blir de avskåret fra henne, samtidig som det blir deres ansvar alene å redde datteren tilbake.

Dette mystiske syndromet som rammer flyktningbarn vekker bekymring blant leger og politikere. Det er aldri staten selv som tar ansvaret for den mentale belastningen som påføres barna i et kaldt og håpløst byråkratisk system.

Ideen er god i en spennende brennaktuell satirisk samproduksjon mellom Sverige, Hellas, Finland, Frankrike, Tyskland og Estland.

Norske Lisa Loven Kongsli figurerer i en rolle som følelseskald overlege på sykehuset og Thomas Øyjordsbakken er kreditert på produksjonsdesign.

Norsk medvirkning er det også i Thomas Vinterbergs Familier som vores, med Sturla Brandth Grøvlen på foto. Satt til Danmark, i en ikke altfor fjern fremtid kan ikke de stigende vannstandene lenger ignoreres og landet må evakueres.

Sakte forandrer alt seg og på den realistiske måten: All eiendom blir verdiløs, formuer skifter og de ressursterke kan utnytte at de ligger litt foran andre. De som har råd til det reiser til velstående land, mens mindre bemidlede er avhengig av statlig finansiert flukt til mer utfordrende destinasjoner.

Med dette bakteppet møter vi Laura (Amaryllis April August), en videregående elev som forelsker seg for første gang. Når nyhetene om evakueringen kommer blir hun tvunget inn i det umulige dilemmaet med å velge mellom de tre personene hun elsker mest.

Separated er tittelen på den siste dokumentarfilmen til Errol Morris. Her konfronteres et av de mørkeste kapitlene i nyere amerikansk historie om familieseparasjoner.

Basert på NBC-korrespondent Jacob Soboroffs bok om tematikken, kombinerer Morris intervjuer med whistleblowere og et fiktivt narrativ der vi følger en migrantfamilies situasjon.

Utførelsen er ikke like god som ideen, men filmen fungerer helt ok som tv-dokumentar som oppsummerer skandalen og menneskerettighetsbruddene, og i forkant av det amerikanske valget er det også et betimelig varsel om at dette er i ferd med å skje igjen.

Separert blir også den ungarskfødte jødiske arkitekten, László Tóth, spilt av Adrien Brody i Brady Corbets The Brutalist når vi møter ham idet filmen stuper rett inn i en kaotisk verden like etter 2. verdenskrig.

Dette 3,5 timer lange eposet beretter om arkitektens lange, absurde reise til USA i 1947.

I påvente av familiegjenforening med sin kone (Felicity Jones) og datter, må han gjennom et slitsomt liv i fattigdom, før han nesten ved en tilgeldighet blir oppdaget for sine ferdigheter.

Snart får han en kontrakt som skal endre de neste 30 årene av hans liv.

Men ikke tro kampen er over. Er dette en slags moderne Myten om Sisyfus i Camus’ absurde ånd?

En kan også spørre seg om ikke László Tóth separeres fra seg selv i alt han går igjennom, i smerten han påføres, og påfører seg selv.

(Vi har tidligere intervjuet den norske The Brutalist-manusforfatter Mona Fastvold i forbindelse med hennes forrige film, The World to Come, her.)

Fri for moralske pekefingre

The Brutalist er også blant filmene på årets festival som stiller seg åpen til karakterenes levemåter.

Mer merkbart blant flere av årets filmer er den tonale behandlingen av seksualitet og intime relasjoner som befriende fri for moralske pekefingre.

I Queer av (stam-festivalgjest) Luca Guadagnino (som samtidig har egen utstilling på kunstbiennalen, Homo Faber: The Journey of Life), spiller Daniel Craig en total motsats til sin tidligere velkjente James Bond-karakter:

En desperat mann på jakt etter kjærlighet og rus. Kort sagt jager han etter det å føle noe sterkt.

Filmen er basert på William Burroughs andre roman, og er lagt til 1950. Lee (Craig) er en amerikansk expat i Mexico City i begynnelsen av 50-åra som tilbringer dagene med å være svett og drikke seg dritings sammen med de andre (skeive) vennene han har i det lille amerikanske samfunnet.

Når han møter den nye studenten Eugene Allerton blir han enda varmere i trøya, og øyner håp om å kunne etablere en intim forbindelse med noen – altså Eugene.

Dog virker det som forholdet til rusmidler er noe sterkere. Og dessverre virker det heller ikke som filmen selv er så voldsomt opptatt av Lee, eller at noe virkelig står på spill. Guadagnino kan mye bedre enn dette! Men det starter overbevisende og med artige biroller, så som Jason Schwartzman.

Apropos åpenhet til seksualitet og skeive «praksiser», tikker Dag Johan Haugeruds Kjærlighet av på samtlige bokser.

Her får vi innblikk i hvordan den heteroseksuelle Marianne (Andrea Bræin Hovig) utforsker cruising, noe hun får innføring i av sin sykepleierkollega, Tor (Tayo Citadella Jakobsen), som ellers liker å treffe menn på Nesoddbåten.

Inspirerende kvinneroller

I motsetning til Daniel Craigs nevrotiske Lee, er Hovigs Marianne nesten forbausende bekrymringsfri og trygg i seg selv.

Hun er heller ikke spesielt opptatt av å stifte familie, men lever et harmonisk barnløst singelliv, uten at det fremstår som et problem som må løses iløpet av filmen.

Det betyr ikke at hun ikke er opptatt av å utforske sitt eget seksuelle liv.

Sånn sett kan filmen nesten sies å være en slags voksen coming of age:

Flere av karakterene oppdager nye sider ved seg selv, mens en karakter får en slags ny romantisk/seksuell oppvåkning i møte med en ny relasjon.

Pedro Almodóvars Gulløvevinner The Room Next Door dykker også inn i tilværelsen til noen uortodokse kvinner over 40, men utforsker også nære relasjoner:

Nemlig vennskapet og hvor langt det kan strekke seg. Og hva det vil si å være lojal venn. Vi skal selvsagt innom assistert dødshjelp. Og vi kommer ikke utenom mørk humor.

Ingen av delene er uvanlig for regissøren, snarere tvert om.

Få bryr seg så mye om de marginaliserte kvinnene som Pedro Almodóvar.

Men vi noterer oss at han nå har fått Gulløven for sin første amerikanske produksjon med store navn på rollelista, om kvinner som ikke synes å trenge det tradisjonelle familielivet, men er selvstendige og har kontroll over sitt eget liv – også inn i døden.

Vi må også trekke inn Babygirl som et av årets desiderte høydepunkter, og der spenningen ligger i at vi nesten er på lag med Nicole Kidmans Romy og affæren med den yngre praktikanten Samuel (Harris Dickinson).

Hvorfor det, mon tro?

Er det fordi han representerer en mer moderne fyr som faktisk lytter og leser hennes behov, i motsetning til hennes noe mer gammeldagse ektemann (Antonio Banderas) som ironisk nok setter opp Hedda Gabler på teater?

Regissør Halina Reijn har selv sagt at Babygirl er en moderne tolkning av Hedda Gabler – en rolle hun beundrer og som hun selv har spilt på teaterscenen. Ibsen-fans bør kjenne sin besøkelsestid.

Overvekt av kvinnelige regissører på norsk kortfilmfestival

Okkupasjon og kringkasterens rolle

En av verdens lengste okkupasjoner har også satt sitt preg på filmfestivalen: Göran Hugo Olssons 3,5 timer lange dokumentar Israel – Palestina i svensk TV 1958 – 1989. 

I forkant har Olsson uttalt at dette er den desidert mest smertefulle filmen han og crewet noen gang har gjort. Og samtidig preges filmen av vakre bilder av interessante karakterer, geopolitiske hendelser, og menneskelige vitnesbyrd.

Filmen viser hvordan den svenske allmennkringkasteren SVTs rapportering fra Israel og Palestina var unik i årene 1958 til 1989.

Journalister var konstant på plass og rapporterte og dokumenterte alt fra hverdagsliv til internasjonale kriser.

Nyhetsdekningen med Yasser Arafat og intervjuer med Israels utenriksminister Abba Eban under et besøk i Sverige er deler av eksklusivt arkivmateriale som ikke har blitt vist siden det først ble sendt på svensk TV.

Olsson har også satt noe av sitt stilistiske preg på filmen – eksempelvis kan man ikke unngå å merke seg den urovekkende bruken av Massive Attacks Angel over en montasje for å understreke de ladde bildene.

Den omfattende skattekista med arkivmateriale viser hvordan den israelske statens fremvekst er sammenvevd med den palestinske kampen for uavhengighet.

Filmen er et uventet høydepunkt fra årets filmfestival utenfor konkurranseprogrammet.

Det er også noe i det å oppdage skatter på slike festivaler som heller ikke får den fortjente oppmerksomheten de store filmene i hovedprogrammet får – og som i tillegg flopper.

Hør hele episoden der filmviter Øystein Egge og programleder/ filmkritiker Ida Madsen Hestman pløyer seg gjennom store og små filmer fra årets festival:

LES MER:

MaXXXine-regissør til TBA: – Jeg ønsket å skape en karakter som var fullstendig komfortabel med sex, dop og rock’n’roll

Alien: Romulus: Antikapitalisme på film blir neppe mer actionfylt

PODCAST: Joker: Folie à Deux er et eneste stort antiklimaks – og kanskje er det med vilje?

PODCAST: Babygirl: Sex, samliv og sidesprang med Nicole Kidman

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se