Fra klubbstemt folk til klassisk-inspirert klubb: Dette hører vi på nå

Ævestaden. Foto: Lamia Karic

Dette er musikken som snurrer i vår skalle.

Musikken vi har fylt i spillelista med siden sist spenner fra maskinell punk, til klubbstemt reggeaton-inspirerte spor, til folkemusikalske flørter med elektronika.

Jennie – Like Jennie


Hun debuterte som medlem av gruppa Blackpink i 2016, men Jennie Kim er dessuten skuespiller, moteikon og influenser. Og hun ble den første sør-koreanske kvinnelige soloartisten som gikk til topps på verdensbasis da hun først gikk solo i 2018.

Du kunne også se hennes skuespillerdebut i den kontroversielle serien The Idol, av Euphoria-skaper Sam Levinson og The Weeknd. Nå er Jennie aktuell med debutalbumet, Ruby – en utgivelse som spriker i sjangre og stemninger, på godt og vondt. Mange av produksjonene er forseggjort og vel-arrangerte, ikke minst andresporet på albumet:

Diplo-produserte Like Jennie stiller med illevarslende brummende bass, reggeaton-inspirert perkusjon, trøkk og selvforherligende, velartikulerte linjer, vekselsvis på koreansk og engelsk.

Mood Talk – Karp 

Født og oppvokst i den musikalske smeltedigelen i Sør-London, er dj, produsent og låtskriver Mood Talk aka Jamie Lloyd Taylor, en som kan lett kan antenne et dansegulv.

Han har nære koblinger til den britiske danseduoen Jungle, og hans soniske avtrykk har også gitt seg til kjenne i katalogen deres, som på låtene Don’t Play og Romeo. 

Inspirasjonens hans spenner fra sjangersvingende pionerer, til funky fransk house á la Cassius, til elektro-tungvekterne Chemical Brothers.

Nå har han gitt ut en vibrerende og støyende sak med mye spenning og atmosfære og et passende karpe-fisketryne med røde øyne på coveret. 

Atrip – Gummi

Dette sporet burde vært vekkekokka mi. Jeg kødder ikke. Gummi er en mood-stimulator med vibrerende bass og futt som får opp blodpumpa, enten du sliter med å få i gang treningsformen eller sover på jobb. 

Den alarmerende melodien fra den London-baserte produsenten skrur opp kroppen, før den balanserer og skaper en god dynamikk i det som er en forhodlsvis simpel låt.

Gummi er første sporet fra Atrips kommende EP, Klubpartei, som er inspirert av hans oppvekst i Polen og Tyskland, med europeisk klubbmusikk på 00-tallet, med nikk til trance, techno og elektriske lyder.

Oklou – Endless

Oklou. Foto: Gil Gharbi

Franske Marylou Mayniel går under artistnavnet Oklou som uttales «Okay, Lou».

Hun er overhodet ikke den første artisten som har tatt reisen fra klassisk til klubb, men hun henviser mer eksplisitt til bakgrunnen sin i de elektroniske popkonstellasjonene.

Resultatet på debutalbumet hennes, Choke Enough, er i hvert fall et grenseutforskende univers som overøses av en dunkel og tåkete miks av 00-tallsinspirasjoner i møte med middelalderske melodier.

Det gir absolutt mening og jeg skulle helst trukket frem hvert eneste spor fra dette fortryllende albumet.

Endless preges av et grumsete melodisk bånnslam, pålagt hennes melankolske røst med autotune.

Lydbildet skifter stadig, enten det er mellom teksturer, fra muddy til sylskarpt, eller det er introduksjoner av ulike lydkilder – fra synther, til stemmer i loop, til saksofon. Det er utforskende, sjangerskiftende og drømmende: Reisen er komplett.

Honningbarna – Ultraøyer

Honningbarna. Foto: Magnus Nordstrand

Pønkerne fra Sørlandet er hardtslåande og energiske også på albumet Soft Spot. Vegger av gitarer, krakilske trommer og buldrende basslinjer borer seg inn i irrgangane.

Ultraøyer er ei låt som går mer hardt inn i et eksperimenterende landskap, og nikker til Nine inch nails idet den fusjonerer infustriell-lekende postpunk, med syrete utfall og skarpe tekster. 

Når den heftige metalcoren på albumets sistelåt, der gitarene høres ut som motorsager, toner ut med et drønn, blir det usigelig stille i rommet.

Les anmeldelsen vår av albumet Soft Spot her.

Mura Masa – Jump

De færreste av oss forventet at det skulle komme fengende elektronisk popmusikk fra den vesle øya Guernsey.

Kanskje det kom overraskende på Alexander George Edward Crossan også – bedre kjent under artistnavnet Mura Masa.

Hans første mixtape Soundtrack To A Death ble fanget opp av tyske Jakarta Records, som ga ut Crossans første verk som Mura Masa til stor anerkjennelse. Navnet er rappa fra den japanske sverdsmeden Muramasa Sengo.

Mura Masa er kanskje mest kjent for låta Love$ick med A$AP Rocky som gjest, men har blant annet også produsert for PinkPantheress til Slowthai, for ikke å nevne Blessing Me med Pa Salieu og Skillibeng. Remixen av Haims Walking Away ble han dessuten skjenket en Grammy for beste remix for.

Hans varierte musikalske bakgrunn fra hardcore, punk og gospel, forklarer kanskje hans imponerende evne til å adoptere omtrent hvilken som helst musikkstil inn i sin undergrunnske elektronisk univers.

Med Jump har han skapt en danseglad klubblåt som blander reggeaton med funk og disco.

Sjekk ut musikkvideoen med Showdem Movement Foundation:

Ævestaden + Sigurd Ytre-Arne – Den nya spårvagnen

De grensesprengende hodene i den norsk-svenske folktrioen Ævestaden har begått nok et spennende samarbeid. Denne gang med sin gode venn og multikunstner Sigurd Ytre-Arne.

Resultatet er et dunkelt og stemningsfullt verk prydet med en fordreid synth, som blendes med myk, delikat vokal og et pulserende lydbilde i bakgrunnen, som sakte trer mer frem.

Flere elementer snor seg inn i komposisjonen, snart er det gått over i en melankolsk klubblåt, som nikker smått til Röyksopp, med små ornamenteringer som skaper et atmosfærisk univers med sjel og dybde.

Vilde Tuv – Pikeskole

Vilde Tuv har laget musikalske temaer til Emilie Blichfeldts langfilmdebut Den stygge stesøsteren – som ikke er til å spy av! Tvert imot.

De tre tre nye elektro-poplåtene oser av musikalsk skaperglede og følsomhet. Det er låter som speiler den stygge stesøsterens indre liv, lengsler og smerte.

Pikeskole stiller med fengende og oppbygende pop-elektroniske arrangementer. Mektige synther danner en overbærende atmofære som kaller på en indre optimisme.

Samtidig skaper fordreiningene av lydkildene – med den ambivalent blokkfløyta i spissen – en slags snodig punktering av det smått majestetiske.

Dette er ei låt i Vilde Tuvs ånd og som passer perfekt med filmens estetikk og formål.

Abonner på den dynamiske spillelista vår her (oppdateres jevnlig):

Følg oss på TiktokInstagramBluesky og Fjesboka

LES OGSÅ:

Del dette

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kulturplattformen TBA