Grenseprengende umorsomt: Jeg ler av Gauteshow
Gauteshow fornyes ikke med en tredje sesong på NRK. Foto: Mathias Lohne
Hvor går humorgrensene? Har Gauteshow gått fra å være bølle til bestevenn, skriver Einar Aarvig. Og hva har Gauteshow til felles med salige Rorbua?
Advarsel: Denne teksten inneholder flere spørsmål enn svar.
Gidder du ikke lese? Hør podcast-episoden med tørre vitser nederst i saken.
Etter vårens nesten-dominans i det debattglade nyhetsbildet, virker det ikke som om andre sesong av Gauteshow vies særlig oppmerksomhet i det hele tatt. Hvordan fungerer et slikt program hvis ingen tar anstøt – når episodene bare ligger godslig hvilende på spilleren sammen med partilederdebatter og dyreprogrammer?
Kanskje mye av moroa forsvant i det programlederne Gaute Berg Næss og Snorre Kind Monsson– i f.eks. dokumentarserien Dette er humor – greidde ut om konseptet og gjorde det mer tilgjengelig? Vi gir ordet til Monsson:
– Man har en fiks ide om at noe skal bli god stemning, men så skyter man langt over. Karakterene våre mener at man skal kunne kødde med alt. Vi gjør et forsøk på å gjøre narr av sånne folk. For folk som ikke kjenner oss, kan det være vanskelig å skille oss fra karakterene. Fiksjonslaget er veldig sterkt.
Statskanalens egenpresentasjon lover dessuten en mer forsonlig tone i den nye sesongen. Men sniker samtidig inn formuleringen: «Til tider like drøyt».
Hvor har vi serien nå?
Har Gauteshow gått fra å være bølle til bestevenn?
Shite
Mye tyder på at humor er mest interessant når den er overskridende og/eller vrien å umiddelbart forstå. (Og den første Gauteshow-sesongen krysset av i begge disse boksene.)
Her kommer en slags vandrehistorie som kanskje nyanserer bildet – la oss skravle litt om en fordums NRK-serie som var ganske drøy, men blottet for fremmedgjørende elementer. Her er en historie litt fra hukommelsen og med et forbehold: Jeg finner ingen bevis på at det følgende faktisk har funnet sted.
I HVERTFALL: Da statskanalen vurderte å sende Teletubbies sent på 1990-tallet, vakte det debatt: Skulle virkelig så små barn sløves ned av fjernsynsmediet? Ordskiftet ble gitt oppmerksomhet i hjemlandet til Tinky Winky & Co.
Var dette noe å være opptatt av? Hva slags tv-underholdning var disse nordboerne vant til, siden et skarve barneprogram vakte harme?
En stor britisk avis sendte dermed TV-anmelderen sin (de var tidlig ute med den slags) til det splitternye flyplasshotellet på Gardermoen med følgende instruks: «Se så mange norske sendinger i løpet av et par døgn du bare orker».
Vedkommende kom tilbake med en slakterkniv dryppende av norsk fjernsynsblod. Norsk tv var shite.
For hva var Tande P, Familiesagaen De syv søstre og Mot i brøstet mot Mr. Bean, Alan Partridge og Absolutely Faboulous? Men det fantes et unntak, et skikkelig hederlig unntak, fastholdt kritikeren:
Du skal høre mye, i dag kanskje mest kjent som Rorbua.
Gynekologstol
Det er unektelig noe temmelig britisk med Rorbua-konseptet: Godmodige typer – av og til både blanke i blikkene og røde i kinnene – som forteller freske historier på puben.
Men selve humoren kunne være noen yards og golfballslag unna engelske understatements.
Her er et innslag fra Du skal høre mye i 1988.
Kan sees her, men en gjenfortelling er på sin plass. Mer om Rorbua-gjenfortellinger litt senere, forresten.
Altså:
En mann i drag skjeller drevent ut publikummet for å være vulgære nordlendinger. Den fintrønderske karakteren Flettfrid Andrésen (Jakob Margido Esp) var godt etablert på dette tidspunktet, og monologen tilsvarende innøvd:
«Disse programmene har vært så grovkornede at jeg bare har sittet og ventet på den dagen da programlederen, herr Tore Skovlund skulle komme inn og plassere gynekologstolen midt på gulvet. For så å skremme ofrene til topps, så de kunne gjøre sitt fornødne foran alt av folket».
Det skal bli enda mindre bluferdig: Finale-punchlinen til Flettfrid handler om en ung mann som på et tidspunkt har begge hendene plassert «inde i en ung pige».
«Hva skal jeg gjøre nu da, min kjære pige?»
«Nu kan de applaudere!»
Det blir ikke mindre grovt av at alle synes å akseptere poenget, at samtlige av det egentlig ganske unge publikummet befinner seg i Flettfrids hule hånd.
Folk ler mer enn hjertelig, de tørker tårer, det er nærmest ukontrollert.
«Mislykket forsøk på humor»
I Gauteshow episode 2, sesong 2, stilles dette spørsmålet:
«Hvordan ser en svensk fitte ut?»
Gaute ser i kamera – og litt på sine svenske gjester – med nesten det samme lakoniske blikket som Zach Galifianakis i forbildet Between two ferns, kanskje med noen milligram mer galskap i øynene.
Er det temmelig frekke spørsmålet en «fiks idé om at noe skal bli god stemning»?
Det bemerkelsesverdige er at Gauteshow – i denne subjektive anmelders øyne – er morsomt, både fordi det røsker og fordi disse «karakterene» i «fiksjonslaget» er så hjelpeløse, og egentlig nokså søte.
Programmet fremstår som gjennomtenkt, som i valget av Thomas Numme og Harald Rønneberg som gjester i andresesongens første program.
Norsk fjernsynshistories kanskje mest drevne programlederduo har vært med på ganske mye rart oppigjennom og kommer seg brydde, men uforferdete gjennom seansen, hvor blant annet Paralympics-sprinter Salum Ageze Kashafali får spørsmål om han vet at han er mørk og om han er blind fordi han lå for lenge i solarium.
Spiller programlederne på Bar Boca-episoden fra 2022, der Atle Antonsen forklarte rasismeanklager med et «mislykket forsøk på humor»?
Hvem vet, kanskje Gauteshow gir ytringsrommet en liten stresstest når de kjører samme innfallsvinkel?
Riktignok i edru, velregissert tilstand, med påfallende lite aggresjon.
De fleste av overskridelsene er mer sjokkerende enn direkte morsomme. Men bevares, kanskje det er godt at noen røsker litt?
Hvor går grensen, kan man spørre seg.
Kanskje komikere er blant de beste til å få oversikt over terrenget, til å tegne opp kartene for oss, gjøre oss bevisste på skillelinjene mellom innafor og utafor.
«Man blir jo litt lei»
Her kommer en innrømmelse: Jeg har alltid hatt en softspot for flauheten og det desperate i det umorsomme, i folk som bruker humor sosialt, men som ikke lykkes.
«Humor er en bittebitteliten mann som har det veldig, veldig vondt», som noen i svenske Killinggänget skal ha sagt en gang, en maksime som utnyttes i alt fra Espen Eckbo-figurer til den prisbelønte svenske dramakomedien Hypnosen.
Og når karakterene i Gauteshow bruker kallenavnene «Cummer’n» og «Rimmer’n» for å være festlige, er det bare… Jeg vet ikke om jeg orker å analysere det en gang, men vit at jeg sitter og ler litt foran pc-en her.
Og hva med lystigheten om svenske underliv som stilles til en hollywoodfrue i episode to? Oppgitt-morsomt på samme vis.
22. juli, nekrofili og pedofili? Ikke så veldig.
«Vitser er hva som skjer når bevisstheten lar tabubelagte emner komme til overflaten» hevdet Sigmund Freud i Vitsen og dens forhold til det ubevisste (1905)
Den drøye humoren i Gauteshow har en mer kompleks bakgrunn, siden den målbæres av «karakterer». Når de to programlederne uttrykker seg rasistisk, er det ikke for å leke med grensene for ytringsfrihet, men å understreke egen hjelpeløshet, smålighet og desperasjon.
Da blir det støtende og det smakløse en del av energien.
Men jeg sender ikke brev til Kringkastingsrådet. Det er det åpenbart ikke så mange andre som har gjort heller.
Under arbeidet med denne saken, kom det frem at det ikke blir noe mer Gauteshow, og kanskje ligger det noe allment sant i exit-forklaringen sjefen sjæl ga til VG:
«Man blir jo litt lei. Det er veldig intense innspillingsperioder. Vi spiller inn ti episoder på under to måneder. Da går man bare i det tankesettet hele tiden, og kikker etter de teiteste og verste tingene å si – hele tiden. Da blir jeg litt lei, selv om det er morsomt.»
Og det ER jo morsomt, med stemning og stil og personlighet og barnslig vilje til provokasjon.
Det er nesten så det er trist å oppdage at noe så tilsynelatende spontant er så ressurskrevende å lage – og at hele fem manusforfattere er kreditert.
Likevel: Jeg er verken stolt av det, eller veldig opptatt av å grave dypt i hvorfor, men jeg ler av Gauteshow.
Grensesprengende umorsomt
Mens gamle Rorbua-episoder er grensesprengende på den umorsomme, bluferdighetskrenkende måten.
Det må naturligvis understrekes: Humor er kortreist ferskvare, det er naturligvis ikke gitt at man skrattler av nesten 40 år gammel buskis fra Nord-Norge. Hvem vet hvordan Gauteshow oppfattes på 2050-tallet?
Kanskje det kategoriseres likt som Du skal høre mye (selv om sistnevnte ikke fikk være med i Dette er humor): Drøyheter levert av folk i karakter. Kontroverser. Mannlige programlederduoer der sidekicken har krøllete hår.
Men det sterkeste krysningspunktet mellom programmene kommer fra et annet sted. Segmentet Bollekinn og sigar fra Uti vår hage, handler nettopp om en liten mann som har det vondt:
Bård Tufte Johansen spiller en fyr med rødt hår som mislykkes sosialt på jobben.
For, som Freud skriver: «Selv om vitsearbeidet er en fin måte å skaffe seg en lystopplevelse fra de psykiske prosessene på, ser man likevel at ikke alle mennesker er like flinke til å nyttiggjøre seg av dette midlet. Ikke alle får til vitsearbeidet, og bare noen få behersker det i stor grad.»
I et forsøk på å øke statusen, gjenforteller han en i utgangspunktet svært svak Rorbua-vits, og når forsøket faller gjennom, får han den filmatisert.
Resultatet er enda mer grensesprengende umorsomt, og dermed festlig på en måte som kaller på en egen type latter: Den man ler med dårlig samvittighet.
Lykke til uti NRK-spiller-evigheten, Gauteshow. Kanskje fremtiden vil forstå hvem du var.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjes.
Hør podcast-episoden her:
LES OGSÅ:
The Substance: Det er dette som er intellektuell film
Reinspikka hiphop og reinspikka kåtskap: Tungtvann og KORK i Operaen
The Boys S4: Favorittgutta er tilbake og gønner på med Compound V-overdose
3 thoughts on “Grenseprengende umorsomt: Jeg ler av Gauteshow”