Generasjon Y, eller generasjon fucking jävla kuk-Åmål 

Ungdommer ble ikke tatt på alvor på 90- og 00-tallet, heller. Derfor er dette kanskje aller mest en hyllest til en av verdens viktigste ungdomsfilmer.

*I 2024 er det 25 år siden Fucking Åmål hadde norsk kinopremiere*

Det var et høydepunkt i livet for maks konsumering av audiovisuelle kunstverker  – samtidig som jeg var på et desidert lavpunkt av selvforakt, et stadie i livet der jeg kjente intenst på ensomhet, utenforskap og lengsel: Ungdomsskolen selvsagt. What else is new?

Året var 1999. Jeg ble født i 86, og var i kullet som skippa 5. klasse med Reform ‘97. Jeg hadde hele tiden trodd jeg tilhørte generasjon X, altså postboomerne. Ironigenerasjonen. Men ifølge Wikipedia er også jeg en av generasjon Y. Millenials. Og mentalt litt Xennials.

Vi er født mellom 1980 og 1996. Vi vokste opp analogt, og så kom internett og teknologien og tok stadig over mer av hverdagen og virkeligheten. Og midt oppi det hele skulle en filmteknologisk grensesprengende film skape filmhistorie: The Matrix.

Teknologien er og blir vår generasjonsdefinisjon. Det bød også på mye humor rundt hvem som var med i tida og ikke. Hvis X var ironigenerasjonen, var Y ikke noe dårligere. Kanskje vi var hakkene mer sarkastiske også. Y forever. 

Vi vokste opp med hustelefon med ledning, og fikk kanskje karra til oss en fargerik murstein av en mobil på barne- eller ungdomsskolen.

Før det hadde vi noe som het Tamagotchi, lekte med walkie-talkies, og kommuniserte via brevpost, mens Posten enda var en forvaltningsbedrift, før det ble konkurranseutsatt og ble «Post i Butikk» med «begrenset ansvar».

Fantasy og formatforvirring

Vi fulgte den lynraske teknologiske utviklingen mens vi utviklet oss selv, parallelt med hyppige utskiftninger av walkman, til discman, til mp3, til minidisc, til ipod. Og nedlastede filer fra Napster, Piratebay og Limewire. Vi hadde lagrede filer på disketter, minnepinner og brente cd-er. Midt inni der var det noe fax-maskin-tull – også kjent for sin birolle i filmen Heldiggrisen Babe.

Men viktigst: Vi fikk gleden av å overvære den fantastiske overgangen fra VHS til DVD. For gjett om VHS-er tok plass. Legg til at mange av oss i lengre perioder hadde både VHS- og DVD-spiller, i tillegg til platespiller, CD-spiller, og kassettspiller – og dermed hyllerader med innholdet som skulle inn i disse avspillerne.

Det var mange grunner til at 90-tallet måtte gå for cluttercore. Minimalisme var et fremmedord. 

Vi vokste jaggu opp samtidig med Harry Potter også. Han gikk noen klassetrinn over eller under, og vi kunne følge med i trollmannuniverset etter hvert som nye bøker ble lansert fra seint 90-tall, og utover 00-tallet. Da kom også filmene og det tok helt av, parallelt med Ringenes Herre-bølgen.

Fantasy ble faktisk kult og kommerst. Den kule gutten i klassen som syntes bøker og folk som hang på Outland på Østbanehallen var «nørd», måtte bukke under for presset. Orlando Bloom var tross alt den heiteste fyren i hele verden nå, og det var fordi han spilte en alv med spisse ører, langt hår og kappe som skjøt med pil og bue mens han red på hest eller skatet på et skjold. Vi var der og bevitnet det hele – trolig også utkledd. 

Jeg tror Y-generasjonen fikk øya mer opp for «moten» enn tidligere generasjoner, og ikke bare når det gjaldt klær. Det var viktig å være oppdatert på alt. Glem iPhone, her var det finske Nokia som gjaldt. Internett i oppveksten var noe man holdt på med på datamaskinen. Det var totalt ubrukelig alle andre plasser. Internett-modemet ga også fra seg rare lyder som er vanskelig å artikulere, men som alle som har opplevd et modem gjenkjenner på rein refleks. 

Jeg bodde i den mest isolerte drabantbyen som akkurat klarte å klore seg fast i Oslo: Bjørndal, aka Oslos høl. Min redning var derfor filmen og musikkens verden, mens jeg drømte om å lage film selv – via hjemmelagde dv-kamera-prosjekter «klippet» fra kamera på VHS-kassetter.

Billigst mulig virkelighetsflukt

Jeg bedrev stor virkelighetsflukt gjennom VHS-leie av diverse skrekkfilmer. Jeg fikk selvsagt aldri lov til å leie disse skumle filmene selv, men via venner som hadde litt mer liberale foreldre, sørget jeg for å få med meg det meste. Foreldre kjørte oss til videosjappa, og vi vurderte hva vi skulle se kun ved å titte på VHS-coveret og bildene bakpå, mer enn vi leste teksten.

Vi så Scream «directors cut», og jeg husker vi så noe som så ut som kjøttdeig ut av magen på kjæresten til Drew Barrymore. Ellers husker jeg ikke om det var noe mer som var annereldes fra orignalen, men det er vel alltid litt mindfuck om man ser direcors cut først. Men det var 18 års-grense. Det var det viktigste.

Og vi så Psycho, som jeg først noen år senere skulle skjønne ikke var den Psycho vi trodde var Psycho. Denne var med Vince Vaughn og Anne Heche og laget av Gus van Sant. Det ble mye B-filmer som veide opp og ned kinopplevelser.

Men kinoen var alltid noe det var knytta store forventnigner til og man måtte be om penger til det hjemme, eller bruke sparepenga. Billetten kosta rundt femti kroner på seint 90-tall, og det var dyrt. Og fordi man måtte ta buss og t-bane til «eksotiske Oslo sentrum», var det en slags totalopplevelse bare å skulle dra på kino, særlig når man begynte å gjøre det alene etter skoletid.

Det var et stort nedelag da jeg måtte vise leg på Eldorado kino i Torggata uka før jeg ble 15 i februar år 2000, for å kunne se Exorcisten i relansert på kino som The Exorcist: The Version You’ve Never Seen. Og ble nekta billett! Ironien var at jeg hadde sett filmen som 10-åring på TV1000 i smug, på loftet til onkel og tante i Mo i Rana i sommerferien – og blitt traumatisert for lengst. 

Min første personlige DVD-spiller kjøpte jeg i 2002 på Spaceworld i Storgata (den med utsikt til «dødens kryss», der alle trikkeskinnene møtes før Oslo City). Spillern kosta 2500 kroner. Jeg hadde sett på den en stund, og spart opp egne midler fra deltidsjobben på Freia-kiosken på Saga kino, der jeg jobba hver torsdag etter skolen på «media og meditasjon» på Elvebakken vgs. Jeg gikk ofte forbi den sjappa på vei hjemover fra skolen. Bare for å titte på filmer jeg ville ha, og spillere og minidiscer. 

Det var en svært viktig og tidkrevende hobby å bruke timesvis på å henge på dvd- og cd-butikkene for å gjøre gode kupp. Jeg gikk ofte via Platekompaniet ved Klingenberg, og så innom Free Record Shop lenger ned i Karl Johans gate, og så tilbake til Platekompaniet på Oslo City, der jeg hadde vært aller først, bare for å sondere terrenget og kartlegge, regne ut hvem som hadde hva, til billigst penge.

Ringenes Herre: Ringens brorskap var en av de aller første filmene jeg kjøpte på DVD, og fordi den var en av de få første jeg hadde råd til, så jeg den i en periode hver eneste dag etter skolen (vekselvis med mine to andre første dvd-er: The Others og Harald Zwarts One Night at McCools). 

Null norsk troverdighet

Norsk film på norsk da? Helt krise for generasjon Y.

Jeg husker Sofies verden (1999) kom og vi så den på «skolekino» – noe som innebar at alle visste hva det betød at vi skulle se en film som var pedagogisk, og som på papiret hadde noe å «lære oss», som også passet med læreplanen.

Underforstått skjønte vi alle hva det betydde: «Nå skal vi se en døll film, for selv om vi er på kino, så er vi ikke på kino. Vi er på skolen. Og den skal være kjip. For det skal være kjipt å lære noe».

Og enda mer forstod jeg en slags autoriær, dømmende holdning til film og popkultur som at man mente at alt som er morsomt og underholdende, nei, det lærte man ingenting av. Selv vi, nerdene, var deltaktige i å sabotere filmen.

Jeg kasta en M i huet på en skalla lærer. Jeg glemmer det aldri. 

Aldri mer 13 (1996) var ekstremt lite troverdig og jeg identifiserte meg ikke med noen. Det var overhodet ingen morsomme norske filmer på kino som adresserte ungdomstematikk på noen som helst troverdig måte. 

I 1998 kom Erik Poppes Schpaaa, som jeg husker av flere grunner, til tross for at jeg ironisk nok ikke så filmen før mange mange år senere på en DVD innendørs i et solfylt Malaga, av alle ting. Mest fordi Lene Marlin fikk et slags gjennombrudd da, og jeg husker godt musikkvideoen som også var sabla god markedsføring for filmen.

Men jeg fikk selvsagt ikke sett den filmen som hadde fått 15-årsgrense. Kriminaliteten den barnebanden der var innblanda i topper virkelig det vi får servert om dagens oppslag om ungdomsgjenger.

Jeg skulle senere gå i samme klasse på videregående med Lille-Jan, mens han andre skuespilleren fra Bjørndal, gikk i fadderklassen min i 4.klasse da jeg gikk i første, og fikk kjeft av fattern som skreik til  ham for å skrive med tusj på en energiboks på Bjørndal, da vi kom kjørende i bil. Og jeg ble så flau at jeg sank nedi bilen. 

Fremmedgjørende og seksualiserende

Lime (Nathilde Overrin Rapp) kom få år etter Schpaaa. Jeg husker den ikke fordi den var bra eller jeg skjønte noe av den. Men på grunn av det overdrevne nakenfokuset som også tabloidene fokuserte på og forsterket.

Også Anneken Von Der Lippe har svidd seg fast på netthinna mi, der hun i en scene løper etter hovedkarakteren i badekåpe, bare for at den skal blåse opp i vinden, slik at vi ser henne med full busk. Det var litt traumatiserende.

Pål Bang Hansen tok, som filmanmelder, tak i dette. Under mellomtittelen Umotivert naken innvendte han at: «Filmen virker i tillegg ganske kroppsfiksert, og det er helt unødvendig at dyktige Anneke von der Lippe skal løpe naken rundt i flagrende morgenkåpe».

Jeg kjente meg ekstremt fremmedgjort fra disse fremstillingene av norske kvinnekarakterene. Det var mye nakenhet knytta til unge kvinnelige roller på film. 

Det er først nå, de siste par åra, at jeg opplever at mediene og et tenkt «vi»  har begynt å anerkjenne hva for en jævlig tid dette var å vokse opp i, og hva vi egentlig lærte underveis.

Den problematiske machokulturen og popkulturens behandling av unge kvinner og jenter, blir godt oppsummert i de nyere dokumentarskildringene om Woodstock 1999-dokumentarfilmen på Apple TV+ og i serien på Netflix.

Den samme ukulturen mot kvinner (som var den faktiske grunnen til at Geri Halliwell forlot popgruppa) ser vi i dokuserien Spice Girls: En historie om girlpower på NRK, til Pamela Anderson-dokumentaren Pamela: A Love Story på Netflix – for ikke å nevne Britney Spears-dokumentarene. Og Victoria Beckham forteller om seksistisk mobbing og hets fra media utover 00-tallet i Beckham-dokumentaren på Netflix.

Hvorfor var det sånn? En forklaring er vel at popkulturen og popindustrien plutselig var så sterkt inspirert av pornoestetikk, og i det hele tatt skapte et kjipt og ganske kvinnehatende klima mot jenter og unge kvinner.

Det kunne virke harmløst, men det produserte og reproduserte stereotyper i popkulturen – og kunne gjerne forekomme i en film som American Pie.

Å se den filmen i retrospekt i dag er mildt sagt en opplevelse.

Gubber på repeat

Og norsk TV da? Norge var et nisseland – bokstavelig talt.

Her var noe av det mest populære Nissene på låven (som riktignok var knallbra saitre på reality, om folk fra 30-åra og oppover) og den middelaldrende KLM-trioen i Brødrende Dahl på eventyr med rasistisk vitsing om kinesere med skjeve øyne som ikke kan si r, og spiser hund – og Fleksnes. 

All norsk TV-humor var enten for voksne eller «hele familien» – Les: ikke for ungdom. Alle karakterene var middelaldrende menn som lagde humor om sin egen generasjon. Til og med familie-sitcoms og tv-shows var av og for eldre menn: Karl & Co. Mot i Brøstet. Tande P. Olsenbanden på repeat på TV3. Alt var utrusta med en ekstremt folkelig og «snill» – men samtidig gjerne rasistisk eller homofobisk – humor for (kjerne)familier. 

Foruten Asylet og ganske dårlige skrevne og helt elendig spilte ting på NRK for «ungdom» (les: barn), var det bare humorserier som funka, som Egil og Barbara. Heia Tufte. Sjarmørskolen. Slike ting. Det var gøy. Men heller ikke her var det noe ungdomstematikk som representerte oss og generasjon XY.

Norge klarte aldri produsere noe spennende for ungdom som adresserte noe i samtida, som tok unge på alvor, eller traff på spikern reint komisk, heller ikke utover 00-tallet. Min teori er at man trolig rett og slett ikke brydde seg så mye om målgruppa. Vi betalte jo ikke lisens, men det gjorde foreldra våre.

Når NRK fortsatt holder på med dette i dag, dette maset om at «vi må nå ungdommer og unge menn» også i dag, tenker jeg tilbake: Nei, heller ikke på 90- og 00-tallet var NRK et sted ungdom oppsøkte, akkurat. NRK var noe som bare stod på når man var hjemme.

Men vi så på reality. Og det første norske programmet på norsk TV kom i 1999. Christer Falck ble kjent som en sleip jævel over hele Norge da han endelig vant Robinson-ekspedisjonen på TV3 gjennom skittent, kaldt spill – men gråt da han vant. Det husker jeg godt, det brøt jo totalt med karakteren hans. Han legen som burde vunnet hele greia fordi kan virkelig klarte å overleve på den øya, ble stemt ut og mista nesten tommelen. En annen uten andre fingre lærte seg å klatre i palmer, men ble også stemt ut. Dette var første gang vi virkelig lærte, og av de voksne selv, at det handler ikke alltid om fair play, men at man kan bli en vinner av å være kynisk og manipulativ.

Norsk harryhet fikk en slags uoffisiell ny high med premieren på Big Brother i 2001 og deltakere som Ramsey. Rodney. Anne Mona. Mens Villa Medusa-deltakere lagde «show» og hjemmelaga «musikk» som får dagens russemusikk til å fremstå som kristenmoralske Hillsong-predikanter i forhold («Villa medusa/ jeg er våt på musa […]»). Også kom det totale takraset av et kortlevd realityprogram ved navn Kråkeslottet.

Kødda med det vanskelige

Heldigvis hadde andre peiling, og vi hadde en magisk portal som het kabel-tv.

Denne sende oss ofte til Sverige. Svenskene stod for mye av kvalitetsseriene på norsk kringkasta lineær-tv. Særlig på 90-tallet var vi mer disponerte for Söta brors kulturelle kraft. Vi fikk mye påvirkning, reint språklig og kulturelt.

Sverige har vært så suverent foran Norge på film, tv, musikk og popkultur. Mer åpen og i takt med resten av verden. Et sårt trengt vindu for meg, der jeg satt isolert i Oslos høl, før internettalderen. 

Svenskene hadde for lengst skjønt og kunne vise oss hvordan man skulle lage god tv og film om alt dette mellommenneskelige som barn og ungdom kjenner på konstant og grubler over.

Svenskene lagde god tv-fiksjon ut av den typen issues som vi alle ville se mer av, og dealet med selv – som ung forelskelse, svik, onde venner og mobbing, men på ulike nivåer. 

Og det var i det hele tatt mye rar og corny humor. Når jeg tenker på den rare, mørke humoren som bor i mye nordisk film, var det danskene og svenskenes fortjeneste. Mye av humoren traff var fordi man tok problemene på kornet, kødda med ting som var vanskelig. 

Tomas Alfredsson-debuten Berts Dagbok dealet med det ungdomsproblemer på en måte som tok brodden av ting. Og gjorde humor ut av alt Bert sleit med. Som det at han bare gikk rundt og var forelska i Nadia, mens ga faen i sin bestevenn Åke som var en geek.

Frykten for den potensielle trusselen fra eldre og større gutter er en rød tråd, som i episoden der Bert blir kidnappa av Nadias storebrødre. Og sånn ellers truer råner-gutten Klimpen med sitt ildrøde, tilbakegredde hår og skinnjakke med påskriften «Blää» på ryggen. Om ikke problemene dreier seg om trusselen fra andre mannlige figurer, handler det om jenter. Problemene er alltid overdrevet og de tas på blodigste alvor, fra Berts perspektiv, selvsagt.

Mer alvor – men fortsatt ganske morsom, særlig i retospekt – var serien om jevnaldrende 12-åringen Didrik som blir stormforelska i den 23 år gamle Yrla, i dramaserien Ebba och Didrik. Også den gikk også på NRK. 

Flere av de gode produksjonene handlet om unge gutter med store følelser, som ikke var opptatt av å yppe med folk, og ellers var ganske snille.

Machogutta var de kjipe og slemme – en interessant tanke i dag, der så mange virket å være opptatt av macho som et ideal for unge gutter. I disse seriene – og filmene jeg husker preget meg, var moralen liksom totalt motsatt. Man skulle ta guttenes emosjonelle liv og følelser på alvor ved å vise dem, og brette ut om de indre livet på eksemplarisk vis. Det var fint og rørende også. Det var serier om vennskap, relasjoner. 

Og mens Didrik opplever kjærlighetssorg, får lillesøsteren Ebba kjenne på hvordan det er å forholde seg til ekle jentegjenger. Og som bare er opptatt av å være den kule og digge. Hun begynner å henge med den rike – og mer macho-tøffe gutten – Mårten.

Selv i familieserien Skärgårdsdoktorn klarte man å presse inn en del ungdomstematikk. Det var om en doktor i en skärgård, som hadde verdens søteste datter, Wilma. Og som unektelig var seriens store trekkplaster: Jenter ville være henne og guttene ville kline med henne.

Amerikansk mellommenneskelighet

Når den amerikanske popkulturen innimellom bestemte seg for å skjønne seg litt mer av hva ungdommer ville ha og satse på det, seint på 90-tallet, var det også ekstremt appellerende.

Dawson’s Creek var en av få ungdomsserier som resonnerte og behandla mer mellommenneskelig ungdomsproblemer knytta til følelser og relasjoner, på norsk tv seint på 90-tallet.

Det var åpenbart noen kanaler som skjønte litt mer av hva tenåringer og andre unge voksne ville ha: MTV.

Her kunne man bedrive den komplette virkelighetsflukt etter skoletid hver eneste dag. (Husk at vi ikke kunne velge hva vi ville se på TV når vi ville enda. Alt gikk til faste tider på tv – med mindre du hadde gjort et opptak på VHS/DVD). 

Med MTV utover 00-tallet ble musikkvideoformatet det virkelig store og vi var i  musikkvideoens gullalder, med Michel Gondry, Spike Jonze og Chris Cunningham i spissen.

De ble enorme inspirasjonskilder, spesielt for sin lekenhet, spontantiet og eksperimentering.

Etter hvert kom den elleville Jackass-perioden og hvem elsket ikke dette? Jeg kjøpte Jackass-DVD-ene enda jeg hadde sett de samme stuntene sikker tjue ganger før i repriser. Så kom scripta reality shows, som Laguna Beach, The Hills, og sprell med Paris Hilton og Nicole Richie, og familien Osbournes. 

Men selv om amerikansk film og TV var forlokkende og presenterte en spennende verden der alle var rike og gikk med kule klær på high school, som i Clueless, eller var cheerleadere, som i Bring it On, med kule fester som i 10 things I hate about you og dessuten fortalte oss nerder at det var håp også for oss, som i She’s All That – på film, i hvert fall – så var det ett eller annet som jeg savnet – og som jeg kunne identifisere meg med. 

En kulminerende kraftstasjon

Men Sverige var langt fra ferdige med oss. Det var noe disse svenskene nailet så grassat når det kom til historiefortelling og perspektiver.

Og som stod seg ut fra denne amerikanske bobla av sitcoms og polerte samidsdramaer som i underteksten appelerte til kristenmoralske/konservative verdier, eller den amerikanske (tenårings)drømmen som var for god til å være sann, og kanskje egentlig gjorde en mer deprimert over eget kjipe liv.

Jeg innså jo at jeg aldri kunne bli Kirsten Dunst i Bring It On eller «Cher» i Clueless.  

Det er her at Lukas Moodysson kommer inn. 

«Ja, hvorfor elskede vi alle Fucking Åmål? Jeg tror, det var fordi, der var en inderlighed i den film». Nå tror du måske jeg er full, men nei. I samtale med min danske filmkritikervenn Nanna Frank Rasmussen, får jeg det bekreftet.

Hun er også «mye enig» i filmens universelle skandinaviske appell. Hun mener også, som meg, at det er mye interessant i den skandinaviske humoren som Fucking Åmål er et slags bevis på, der filmen blie en kulminerende kraftstasjon. 

Når jeg tenker på all den humoren som bor i mye nordisk film som jeg elsker, er kanskje Fucking Åmål et felles pan-skandinavisk utgangspunkt. 

Og kanskje skyldes det at storebror Sverige ikke kjente like mye på komplekser som her i Norge – altså at en film om et lite sted, eller et ikke-sted, kunne bli så god og troverdig fordi den klarte å nettopp eie og harselere med all den innestengte stoltheten som ellers er innbakt i alle oss som har komplekser over vårt eget intetsigende hjemsted?

Det krever mye selvinnsikt og selvsikkerhet å kødde med egen identietsløshet. Vi vet at Moodysson spilte inn filmen i Trollhättan, og at han selv ikke har noe med Åmål å gjøre. Men hans omsorgsfulle behandling av utskudd som er frustrert over å bo på en isolert plass, er kjernen.

Det handlet om å ikke passe inn, på så mange plan, fra flere ulike perspektiver, enn bare hovedstoryen. Og samtidig gikk han for samme oppskrift som samtidas Eminem (da han fortsatt ble tatt seriøst): han latterliggjorde alt og alle. Ingen i den filmen går fri. Alle blir nakne, uten å kle av seg. 

Fucking Åmål handlet om å være annerledes og ikke så kul på en liten homogen plass med klespress og midtskill-press. Det var noe man endelig kunne identifisere deg med på ordentlig! Herlig, rå og vakker. Og med et fantastisk soundtrack som introduserte oss for Robyn og Broder Daniel. 

Detaljerte smakspreferanser

Fucking Åmål er også generasjonstypisk for å skildre de mange tidstypiske og generasjonsdefinerende syslene man holdt på med, som å se på lineær-tv sammen, som en greie mange bare gjorde, i samtid. Uten at det var et idrettsarrangement. I filmen er det flere sekvenser som understreker betydningen av dette. Der ser vi både foreldre og barna deres som slenger i sofaen og ser på Bingolotto. 

Filmen køddet med tidstypiske smakspreferanser og kult-status-effekter. Merker, klesstiler og treningsklær-trenden anført av Russell Athletic, Champions, Adidas-logoer og til Fila-bølgen.

Capser med brem bøyd krampaktig hardt, slik Johan Hult gjør når han poserer foran speilet før han skal ut. Moped-posering. Plakater av Baz Luhrmanns Romeo + Juliet og Nirvana på alle soveromsveggene. Trashy eurodance på spillern på hjemmefest.

Og så var det var denne kleine Robyn-parfymen fra det smått utskjelte men også mye brukte Date-merket som de solgte på Cubus eller Kappahl på 00-tallet. Og opphenget i mobiltelefoner. Diskusjoner over hvilke mobil som er best og størrelse på mobiltelefoner var jo veldig, veldig viktig. 

Filmen snakka til meg og tok meg og min generasjon på alvor gjennom alle de detaljerte smakspreferansene, samtidig som man kødda med disse problemene vi hadde. Fordi man integrerte mer tungsinn og perspektivmangfold i uttrykkene. Dette kom fra de unge skuespillerne selv.

Så var det denne mørke humoren, fortalt gjennom flere gode bikarakterer. Som han faren til Agnes som har laga te, og som prøver å sitere Edith Södergran og være litt poetisk i en scene som er både smått komisk fordi han er klein, men også så trist fordi han prøver å være der for dattera si som ikke har noen venner, og avbryter henne i det hun skal til å kutte seg – uten å skjønne det, selvsagt. 

Vekk fra det trauste

Slik viste Lukas Moodysson at han var en av få mannlige regissører som så noe andre ikke så.

Gjennom sitt observante blikk, i de små nyansene, klarte han alt det der andre ikke klarte. Han fikk fram det menneskelige i de unge jentene han skildret, han så de for hvem de var, enten det var en Agnes, eller en Elin, eller en Jessica. Eller en Johan Hult også. her skapte man en film som fikk oss til å dessuten føle sympati og kjenne på sårbarheten til en lame ishockey-fyr som «åker moped», mens filmen samtidig fikk ei jente i rullestol til å fremstå kjip og ond. 

Det interessante med å se denne filmen igjen i 2023, er alle temaene som fortsatt er like relevante, og ja, kanskje mer. Å se hvor lite som har endret seg. Unge menn og gutter driver fortsatt på med machopress, spiller hockey og er opptatt av guttastemning, kjører mopeder og biler, og skryter av å løfte vekter.

Det er fortsatt, om ikke mer (?) hat og fordommer mot skeive og transpersoner i dag, og folk elsker fortsatt å være kjipe mot hverandre og spre rykter og sladder. Det er fortsatt like kjipt om ikke kjipere å vokse opp på små steder. Men det betyr ikke at det ikke er kjipt å vokse opp som usikker ungdom i mer tettbygde strøka, heller. Og det til tross for, eller skal vi si på grunn av, internett.  

For meg var Fucking Åmål så sterk av den enkle grunn at jeg selv var en rar nerd som kjente meg utafor – selv om jeg i retrospekt har grunn til å tro at kanskje de fleste følte seg utafor på ulike måter, også de som var gode på å passe inn. Jeg var ekstremt dårlig på å passe inn selv.

Men Fucking Åmål viser at også Elin – som til tross for å være kul og pen, heller ikke dealer med skolen, og synes flere av de hun omgås med ikke er særlig trivelige eller intressante å henge med. Hun drikker for å døyve en frustrasjon og kjedsomhet. 

Filmens vitalitet og appell er også dypere. Ikke bare reint direkte tok man opp en frykt for å bli boende på et lite sted som er kjipt, men også frykten for å ikke komme  seg videre i livet. Å råtne i egne trange forestillinger og fordommer. Det var skrekken. Og ofte uttalt av Elin som den store fyrkten. Et uttrykk for hennes eksistensielle uro. Hva skal hun med livet? Hun vil helst bli psykolog. Ta hjernen og tankene videre et sted. Vekk fra det trauste, konforme og stillstand. 

Mennesker, samfunn og bevegelse

På så mange vis er det budskapet kanskje enda mer reelt i dag. Også i det politiske klimaet, mellom ideer om de som er tradisjonelt og moderne samfunn. Inkludering, aksept, åpenhet. Elin vil vekk fra det lille stedet, mest fordi det ikke kan tilby henne det hun søker i andre mennesker. Men hun finner det i en annen som er litt annerledestenkende som henne selv. Kanskje det er derfor jeg fortsatt tar meg selv i å tenke på filmen, og gjerne refererer til den den dag i dag.   

Og var dette den første store, ordentlig gode skandinaviske skeive filmen?

Den estetiske og filmtematiske arven etter Fucking Åmål, og filmbølgen som banet vei for den, var et veiskille for skandinavisk filmhistorie. Og var et sårt trengt kulturelt uttrykk som var med på å si at fuck denne boblete verden. 

Dogme-estetikken i seg selv var noe særeget som gjorde filmen så rå i uttrykket og leveringa. Denne auteur-stilismen må ha vært inspirert fra danskenes Thomas Vinterberg og Lars von Triers spenstige Dogme-initiativ.

Og som merkbart flytta fokuset, nærmest demonstrativt over på den gode fortellerkunsten, ved å utfordre etablerte måter å tenke om filmproduksjon på.

Det var en råskap som bodde i den skandinaviske filmånden og som kom ut i full blomst ved ulike mellomrom på seint 90- og utover 00-tallet. Og som også gjelder Moodyssons senere produksjoner som tikker av på flere av dogmene. Denne stilistiske formen tvang oss til å gjøre en reality-check.

Innbakt i estetikken og kontraken lå det en kraft som genuint ville fortelle om mennesker og samfunnstendenser, anerkjenne utenforskap-perspektivet og annerledeshet, bryte tabuer. Tvinge oss til å ta stilling. Bevege verden. Fra et lite knøttete sted. 

Fucking Åmål kan strømmes på Netflix.

En kortere versjon av denne teksten er å finne i Z Filmtidsskrifts utgave om Generasjoner.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka