Beskriver en verden så ødelagt at man drømmer om å flykte fra sitt eget dommedagsverk for å finne en ny planet å leve på i stedet

ANMELDELSE: På sitt syvende studioalbum presenterer Gojira en oppvisning i fornyelsens kunst.

Gojira – Fortitude: Franske Gojira begynner etterhvert å havne i dinosaurkategorien innen metall, sammen med damplokomotiver som Mastodon, Slipknot og Slayer.

Når man er et band på 25. året, skal det noe til å klare å fornye seg selv og oppleves som frisk og relevant, men på sitt syvende studioalbum, Fortitude, presenterer Gojira en oppvisning i fornyelsens kunst. Det er tung, det er seigt, det er mørkt, men det er samtidig progressivt og med en usedvanlig fremdrift og svært så relevant tematikk.

Maner til kamp

Gojira har aldri vært et band som har fridd til allmennheten, til det har de vært for spesifikke, for sære og for tunge. Men Fortitude utfordrer også dette, uten at det går voldsomt ut over appellen for bandets tidlige fans.

Fra skiva dundrer i gang med Born For One Thing er det en vegg av drønnende lyd som slår pusten ut av lytteren, med suggererende rytmer som bare blir mer og mer drivende utover i albumet.

Amazonia maner til kamp mot avskoging med ur-toner og -rytmer, og tekster som hamrer realiteten inn i lytteren: There’s fire in the sky/You’re in the Amazon/The greatest miracle/Is burning to the ground, og Godly Amazonia/Bloody Amazonia/Mighty Amazonia/Killing Amazonia.

Krisen vi har satt oss selv og planeten vår i er den røde tråden på albumet, og Another World beskriver en verden så ødelagt at man drømmer om å flykte fra sitt eget dommedagsverk for å finne en ny planet å leve på i stedet. Et uvanlig tema i denne typen musikk, men desto mer hardtslående og dessuten fryktinngytende relevant.

Den progressive og melodiske siden av Gojira er ikke mindre fremtreden til tross for alt dette. Spor som eksplosive og massive Hold On, lover godt for fremtidige konserter og festivaler, med brøle-med-potensiale og stor bevegelse i publikumssjøen. 

Stå opp, stå frem og stå imot

Det største sidespranget på skiva er tittelsporet Fortitude som fortsatt holder seg til den røde tråden tematisk med messing og etnisklydende trommer, og som på en særdeles delikat måte glir over i gedigne The Chant.

Her er det svevende gitarsoloer over tunge rytmer, og tekster som oppfordrer menneskeheten om å: Leave the mud behind and climb up the sky/Wake up to the sound of doom.

Et intervju frontmann og tekstforfatter Joe Duplantier gjorde med Kerrang! avslører mye av mindsettet han var i da brorparten av skiva ble skrevet: «Selv om det er en oppvåkning på gang, og mange mennesker prøver å forbedre seg, føles det som om vi går baklengs (…) Så da pandemien startet, var det bare sånn «La det brenne ned. Kanskje er dette bare slutten for oss, de parasittene som menneskeheten er.»»

Nevnte oppvåkning får også oppmerksomhet på plata. På insisterende Into The storm, tordner Gojira inn beskjeden: The rebellion you felt before/Wake, change your course/Laws will follow/Restart, reactivate the core. Låta hamrer inn at dette er tiden for å reagere, det er ingen tid å miste, vi er snart for sent ute.

Maner til handling

Punktumet settes med låta Grind, en drivende avslutning som samler alle de røde trådene som er lagt ut i løpet av albumet i en eneste massiv symfonisk finale. 

Fortitude er et album gjennomsyret av angst, utålmodighet, frustrasjon, trangen til og nødvendigheten av endring, men også med et håp om at flere og flere oppdager hva som må til, og at kanskje, bare kanskje, går det an å snu dette altfor store og altfor tunge skipet som dag for dag pløyer seg feil vei.

De drønnende gitarene, de hjerteskjærende og brølende vokalene og de dundrende rytmene maner lytteren til å stå opp, stå frem og stå imot: Gå til handling. Ta affære.