Hamed Sinno til TBA: – Hvis du ikke får dødstrusler på Twitter i 2024, da har du ikke gjort det riktig

PORTRETT: Vi møtte den skeive libanesiske artisten og aktivisten i Oslo for å snakke om prisen av å heve stemmen – og AI-genererte stemmer.

Leser du produktanmeldelser hos nettbutikker på internett?

Den ikoniske artisten Hamed Sinno fra – også kalt det arabiske svaret på Freddie Mercury – begynte å kjøpe varer på Amazon, men med et noe uvanlig formål for øyet:

– Jeg begynte å skildre den veldig øyeblikkelige tilfredsstillelsen man får av å kjøpe noe på nett, i diktform.

Diktene var relatert til produktene og det handlet om et nytt tema hver gang.

– Om klimaendringer, om min mentale helse, eller det kunne handle om et brudd – eller noe annet jeg måtte deale med. 

– Produktanmeldelser er et merkelig tilfelle av goder vi har under nyliberalismen. De er jo åpenbart regulert av kommersielle interesser, og det føles som et rom der du potensielt kan skape trøbbel. 

Sinno postet diktene som kundeanmeldelser helt til Amazon blokkerte artisten fra å skrive flere.

Men profilen er ikke blokkert fra å kjøpe produkter.

– Jeg burde opprettet en tredje bruker, men selv om jeg er blokkert fra å skrive tilbakemeldinger kan jeg fortsatt kjøpe ting. Det er det: De vil ha pengene dine, de vil bare ikke at du skal ha en mening.

Men det er ikke bare uskyldig morro og trolling som preger internett. Det kan Sinno skrive under på:

Sinnos tidligere band, det prominente indierock-bandet Mashrou’ Leila, ble oppløst i 2022 på grunn av trakassering og dødstrusler, fordi Sinno er åpent skeiv og støtter LHBT-miljøet. Men Sinno forlot Beirut før den tid, og flytta til New York i 2019. 

Overforbruk og fremmedgjøring

Vi møter artisten i Oslo, på invitasjon fra Masahat-festivalen i samarbeid med Ultima, her Sinno framfører sitt først soloprosjekt, og som er bygget rundt flere av disse «Amazon-diktene»: Poems of Consumption.

Den multimediale forestillingen er delvis inspirert av britiske Mark Fishers Capitalist Realism og blander hyperindustriell elektronika med «innfallene» til en strykekvartett.

Her skildres en fremmedgjort arbeiderklasse-melankoliker ved navn Nero som gråter på Whole Foods mens verden koker utafor. 

Beskrevet som en «litterær sangsyklus», utforskes resonansen mellom Amazon-epokens forbrukerkultur, psykisk uhelse, ulykkelig kjærlighet og miljøkollaps. Men uten å komme med moralske pekefingre.

Verket, hvis tekster er på engelsk, og ikke arabisk, ble først framført på Londons Barbican Centre og Storbritannias største festival for moderne arabisk kultur, Shubbak Festival, i fjor sommer. Siden har Sinno spilt en versjon i Marokko, før en turné i USA forrige måned. Og nå: Oslo. 

For å speile tekstene, er uttrykket mer lekent: 

– Det er steder hvor det høres ut som noen som lærer gjennom prosessen og hvor det egentlig bare går av hengslende. Spesielt for dette prosjektet, føltes pop som det rette mediet. Jeg elsker å lage popmusikk. Eller, det er en slags form for pop, og det er en slags form for elektro. 

Det er også en ny strykekvartett med på prosjektet for hvert nye sted. 

På Riksscenen i Oslo har Sinno hatt med seg fiolinistene Magnus Boye Hansen og Jon Mehus, cellist Inga Byrkjeland og bratsjist Bendik Bjørnstad Foss. De siste 12 minuttene har de slått seg løs med rein improvisasjon til feltopptak av protest-rop fra New Yorks gater.

Stemmens kraft 

Men det er ikke bare protestrop som opptar Sinno. Stemmens kraft har i hvert fall Sinno vært opptatt av lenge. Sinno har eksempelvis sett nærmere på bruken av talesyntese, altså opplesing av tekst via kunstig stemme. Dette var også noe han har forsket på da han tok master i digital musikk ved Dartmouth College i 2022.

Tidligere i år komponerte Sinno en opera som åpnet The Met Museum i New York i januar, kalt Westerly Breath. Her ble Dendur-tempelets historikk satt i forbindelse med immigranters egne erfaringer.

Spørsmålene gikk rundt intrikate temaer, som hva det betyr å ha et fragmentert liv, og hva det innebærer å rekonstruere seg selv. 

– Det har også handlet om å tenke rundt den menneskelige stemmen man kjenner, og skille den fra ord. Altså ideen om en stemme som kun skaper lyd. Det er så mye vekt som legges i stemmen som handler om å utøve innflytelse. 

Sinno så nærmere på kunstig intelligens og vokalitet, på historikken til syntetisk tale, og hvorfor folk bruker det.

– Jeg så på hva det kan bety for transpersoner spesifikt, bare som en modus, og for cyberpunk som utførelse. Jeg klonet stemmen min inn i en talegenerator som jeg brukte i forestillinger, så det ble til slutt en stor del av operaen. Det er en måte å tenke aktivt rundt hva det egentlig betyr å bruke stemmen. 

– Det er veldig interessant, og tankene mine hopper umiddelbart til disse diskusjonene rundt bruk av andres stemmer, altså å kunstig gjenskape en annens stemme via kunstig intelligens, og slik vekke de døde til live.

– Ja, og shits fucking scary. Jeg tror heller ikke at diskusjonen rundt etikken her er så kompleks, egentlig. Jeg tenker det er den samme diskusjonen som vi bør ha rundt hvilken som helst annen del av kroppen, og som handler om samtykke. 

– Til og med før kunstig intelligens kom, brukte datteren til Nat King Cole opptak av stemmen hans for å skape en duett med faren sin. Men når du begynner å jobbe med andres stemmer sånn som kunstig intelligens gjør nå for å lage talesyntese, så bryter vi stemmene opp og setter dem sammen. Det er litt som med mumifisering: Du kutter opp kroppen og setter den sammen igjen. Og så er det bare et spørsmål om hvem som kontrollerer den mumien, ikke sant? 

– For meg er det å AI-generere en død persons stemme som en merkelig slags skjending av kroppen. Det er litt som voldtekt. Det er liksom nekrofilt. Bare ikke bruk andres kropper uten deres samtykke. Det er så enkelt som det.  

Hadde ikke noe valg

– Hva tenker du om din egen stemme for skeive, og skeive folk med arabisk identitet?  

– Jeg hadde egentlig ikke noe annet valg. Men jeg tenker, åpenbart, at det er veldig intenst.

– Det var jo et vellykket forsøk på å shutte oss ned. Du har kanskje en idealisme i bånn og sier at nei, jeg skal kjempe denne kampen uansett. Men med mindre du har et pengefond i ryggen, så må du jo overleve, ikke sant? Å overleve i Beirut uten å kunne spille konserter, var rett og slett umulig.

Og samtidig virker det som diskusjonen med seg selv om å bære dette ansvaret har vært lang. Kanskje er den fortsatt pågående:

– Jeg synes representasjon er veldig viktig, så klart. Det betydde så mye for meg da jeg vokste opp, og selv fant jeg det i litteraturen, i en libanesisk-amerikansk homofil forfatter. Det var første gang jeg følte meg sett, forteller Sinno.

– Og det finnes liksom ingen versjon av meg der jeg ville fremstått troverdig som, du veit… altså kjønnsuttrykket mitt svinger mye. Jeg har dager hvor jeg er litt butch, men for det meste er jeg ganske nøytral, og så er det dager hvor jeg er veldig femme. Men det har aldri vært noe tilfelle der jeg kunne bestått testen som hetero, ler artisten.

– Det er bare sånn, det ville ikke vært et alternativ til å begynne med. Jeg var liksom ikke interessert i å lyve. Jeg føler at det ville vært en veldig merkelig måte å ha en karriere på som offentlig person: Lyve for hele den faktiske verden, bokstavelig talt. Når livet ditt faktisk er i offentlighetens øyne, ville det være veldig vanskelig å holde tritt med det. Spesielt på et så lite sted som Beirut – like, my god. 

– Prosjektet fra begynnelsen var jo at jeg ville prøve å fikse problemet på stedet jeg bodde, sant? 

– Jeg antar, jeg tenkte at det er begrensninger for representasjon og hva kunst kan gjøre, men jeg var veldig optimistisk med tanke på mulighetene for kunst og det å gjennom musikken kunne engasjere til sosial endring. Og det var akkurat det jeg ønsket å gjøre.

Og det var akkurat det han og bandet gjorde. De begynte å snakke om problemene, og de fikk et stadig større publikum, de ble populære.

– Det var en vanvittig tanke, men av en eller annen grunn funka det. Det er egentlig veldig rart. Ja, det var et behov for det, men du kan ikke planlegge that shit.

Og det fungerte en stund. Så ble det verre.

Trusler og arrestasjoner

– Hvis du ikke får dødstrusler på Twitter i 2024, da har du ikke gjort det riktig, sier Sinno smått køddent, smått oppriktig.

– Netthatet var veldig intenst. Jeg skal ikke lyve. Jeg er en som leser kommentarene. Jada. Noe som var dumskap. I fucking read the comments. 

– Folk er forferdelige på internett. Men jeg var bare online fram til da vi fikk konserten vår kansellert i Libanon, og det kom en arrestordre, og det var en etterforskning. Da begynte ting å bli ille. Vi snakker skytevåpen mot folks ansikter. Det ble «really dirty» i Libanon. Det var ekkelt. Det var på tide å stoppe.

Sinno begynte å reflektere rundt hvorfor hen lager musikk i utgangspunktet, og hva det betydde.

– Og jeg bestemte at det som betyr noe for meg ikke bare handlet om å skape lyd. Politikk er veldig viktig for meg. Jeg arrangerer protester, jeg blir arrestert. Jeg gjør mye gratisarbeid for organisasjoner. Sånne ting betyr noe for meg. Det er det livet jeg vil ha. Jeg hadde ikke kunnet leve på den måten jeg ville om jeg fortsatte i bandet og bodde i Libanon. 

–  Hvordan er det å gå med palestinaskjerf og arrangere politiske protester som araber i New York akkurat nå da? 

– Ja, det er intenst. Og jeg kan ikke si dette nok ganger: Ja, det ble veldig tøft mot slutten for meg og bandet i den arabiske verden, og vi ble utestengt og bannet fra konsertsteder. Samtidig, har jeg i over ti år hoppet rundt på scener og ristet på rumpa og skreket om å være en «faggot» i den arabiske verden. Og jeg slapp unna med det, jeg ble aldri arrestert.  

– Det at jeg nå på under ett år har blitt arrestert to ganger i USA bare for å si «slutt å drepe folk», er galskap. Og dette er et land som liksom later til å være det mest liberale stedet i verden under det demokratiske partiets styre, som også later til å være et mer liberalt parti – noe det ikke er. Så det er egentlig akkurat som… det er et veldig merkelig sted å være der. 

– Men samtidig er det så mye arbeid å gjøre der, fordi det er som hjertet av imperiet, og spesielt New York –  det er så mye rom for optimisme der fordi alle rundt meg organiserer seg. I løpet av 11 måneder har protestene holdt på. Det er bare non-stop. Det er som et veldig sterkt, levende politisk fellesskap, og som vokser på en måte som er veldig vakkert, forteller Sinno.

Det er så optimismen i stemmen smitter over.

– Det er åpenbart forferdelig og hjerteskjærende det som nå skjer. Men det er ingen andre steder jeg heller vil være akkurat nå, enn New York. 

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Sex og kjærlighet, Israel og Palestina: Filmfestivalen i Venezia 2024 oppsummert

Palestinsk kunstprosjekt: – Virker som om verden har blitt frakoblet følelsene sine

Droppet fra ny Scream-film etter Palestina-støtte

Arcas spektrale kraft