Kampen om Narvik: Fungerer best når den skildrer vanlige sivile mennesker, uten å skryte på seg noe mer

ANMEDELSE: Kampen om Narvik skaper svært ambisiøse mål for seg selv når den både vil skildre spennende krigsscener og familiedrama i en og samme storfilm.

6 / 10

Kampen om Narvik (Regi: Erik Skjoldbjærg)

Både produksjonen og premieren har blitt utsatt gang på gang av pandemi, og så utsatt igjen grunnet en okkupasjon på vårt eget kontinent. Nå endelig kommer Kampen om Narvik, helt på tampen av året.

Natt til 9.april i 1940, står tyske soldater i Narvik med ladde våpen mot norske soldater. En norsk general overgir seg til den tyske generalen uten kamp, for å spare Narvik for mer lidelse og død. Men en norsk tropp med soldater, ledet av Major Omberg (Henrik Mestad) nekter å overgi sine våpen, og marsjerer vekk fra byen for å gjøre et farlig oppdrag: Å forhindre jernmalm-trafikkens fremkomst, og tyskernes fremmarsj. 

I troppen finner vi også familiemannen og koporal Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø), som er gift med servitøren og stuepiken Ingrid (Kristine Hartgen). Hun jobber ved byens hotell, der hun blant annet er tolk for den tyske konsulen Wussow (Christoph Bach). 

LES OGSÅ: Avatar: The Way of Water distraherer oss fra realitetene, uten nyansene som kunne skapt mer ubehag og tyggemotstand

Habile hovedrolleinnehavere

Kampen om Narvik tar utgangspunkt i historiene til ekte mennesker, gjennom den fiktive Tofte-familien som inkluderer deres sønn Ole (Christoph Gelfert Mathiesen) og far Aslak (Stig Henrik Hoff). 

Både Hartgen og Eggesbø leverer overbevisende i rollene sine. Kjemien dem imellom, og funksjonen til disse karakterene er i utgangspunktet god: Å få fram de menneskelige kostnadene og moralske dilemmaene gjennom karakterenes perspektiver, og de harde valgene de står ovenfor. 

Tidlig etableres et premiss om at dette er en viktig historie om hele sivilbefolkningen i Narvik, når de ikke får mulighet til å evakuere fra byen sin, men er fanget i kryssilden mellom briter og tyskere.

Den håpløse situasjonen kunne filmen med fordel spilt mer på, gjennom flere perspektiver fra de sivile og mer fokus på Ingrids situasjon. De vanskelige, men ikke minst livsfarlige situasjonene hun utsetter seg selv for, både med sin språkkompetanse, i sin jobbsituasjon og som mor, er mye spennings-mat, fremfor en insistering på lik fordeling av historiefortelling mellom Gunnar og Ingrid.

Fortellinger om sivile i okkuperte land er underkommunisert. Paradoksalt nok er det alltid en aktuell tematikk i seg selv, så lenge vi har konflikt og krig.

Det er også noen litt enkle, overfladiske grep som nekter å gå inn i noen av de problematiske diskusjonene som kunne gjort filmen mer nyansert og interessant.

Eksempelvis opplever jeg at barnet til Tofte-paret, Ole, er manipulativt lagt til for å lettere skape fred mellom de to, i stedet for å spille på at dette var en familie som havnet i en umulig situasjon ved å faktisk vise de vonde konsekvensene slikt kan føre til.    

LES OGSÅ: Pørni S3: Adventsserie med stort hjerte, uten moraliserende pekefingre

Kunstig fortalt

Det blir fort kunstig og overdramatisert med overdrevne heltemodige taler, og et billig utfall etter første akt – selv om akten i og for seg frem til dette er god.

Filmen klarer aldri å overgå seg selv. Valget med å gi denne filmen en 12 års-aldersgrense kan også forklare fraværet av nervepirrende spenningssekvenser. Dermed blir det vanskelig å la seg engasjere i de videre operasjonene som Gunnar og soldatene er med på.

Historien svekkes også ytterligere av slappe skuespillerinstrukser og regivalg, på den måten at det heller ikke alltid oppleves som om det er liv som står på spill. Som når en av de norske soldatene faller om utslitt (selv om det ikke akkurat oppleves slik), for bare sekunder senere smetter opp av snøen som om han fikk en adrenalinsprøyte.

Realismen og troverdigheten glipper rett og slett for mye. Og hvor mange granatangrep kan et vanlig menneske egentlig ikke bli slått ut av? 

LES OGSÅ: Lars von Trier til TBA om Riket Exodus: – Jeg tør ikke si hvor ideene kom fra

Det er også andre momenter filmen har utelatt å fortelle om slaget om Narvik som jeg stusser over. Det er eksempelvis ikke noe rom for å skildre hvordan lokale fiskere risikerte livene sine mens de hjalp soldater langs kysten, og det kan tolkes som at filmen underspiller polakkene og franskmennenes innsats i fjellene og kysten rundt Narvik for å hjelpe de norske styrkene.

Forhåpentligvis lager noen en film om General Carl Gustav Fleischers ledelse av de norske styrkene, for i filmen fremstår kampene mer som noe som er vunnet på rein flaks, med null strategi eller taktikk. 

Slaget om Narvik ender dessverre med å være altfor lite nyansert ved at den tar seg selv alt for selvhøytidelig: Den selger seg selv inn som om den handlet om noe avgjørende for verdenshistorien, først og fremst: «Hitlers første nederlag». Dette, uten å anerkjenne at slaget mer var et lite tilbakeslag for tyskernes okkupasjon av Norge, som vi jo alle vet var vellykket.

Det fremstilles som om de norske soldatene i Narvik spilte en avgjørende rolle historisk, for bare dét er godt nok. I denne trangsynte konteksten virker det som at det ikke er nok å være et menneske som gjorde sin innsats – med mindre det hadde noen form for synlig uttelling.

Ironisk nok fungerer Kampen om Narvik best når den fokuserer på vanlige, sivile mennesker, uten å prøve å skryte på seg noe mer. 

Kampen om Narvik har kinopremiere 25. Desember.

For flere lange intervjuer og skriverier, følg oss på Insta, Twitter og Fjesboka.