Katastrofe på NRK: Undergang som underholdning
ANMELDELSE: Med løs snipp og lua på snei makter den vandrende katastrofeformidleren Andreas Wahl å tilgjengeliggjøre kronglete kjensgjerninger om beredskap.
*Karakter nederst i saken*
«Hva ville du gjort om strømmen plutselig ble borte?
Hva ville skjedd hvis maten ble borte fra butikkhyllene?
Eller internett sluttet å virke?»
Mye av prosjektet til Andreas Wahl har vært å holde enveisdialog med seerne, snakke direkte til oss, engasjere oss ved selv å være engasjert og nysgjerrig – ja, til og med litt følsom.
Den ubeskjedent titulerte programserien Folkeopplysningen gikk i rette med folketro og visvas over syv sesonger: På ganske så tilgjengelig vis tok Wahl og teamet for seg stridsemner som selvhjelp, healing, cannabis, konspirasjonsteori, kosthold, kjernekraft og akupunktur – bevæpnet med kjendisgjester, vitenskap og selvsikker formidlingsevne.
Nå er Wahl og produksjonsselskapet Teddy TV klare med et prosjekt som har alle forutsetninger for å både bli seersuksess og snakkis.
For katastrofe og elendighet har en beviselig evne til å selge kinobilletter – titler som Bølgen, Skjelvet, Tunellen, Nordsjøen og La Palma har gjort scandisaster til en hjemlig industri.
Og minner ikke media oss daglig på at vi lever i seriøse krisetider?
Ja, og er ikke beredskaps-infotainment noe av det mest allmennkringkastelige en statskanal kan gjøre – advare, informere og forberede befolkningen, på nesten like deler underholdende og myndig vis?
Fra Mini Jakobsen til apokalypse
Vignetten til premiereklare Katastrofe åpner med en sammenstilling av alskens ulykksaligheter, heftig stryker-akkompagnert av crescendoet i Vivaldis stormende Sommer.
«Jeg vokste opp i en verden preget av håp og optimisme», betror Wahl oss, illustrert av nittitallsfotballspillerne Gøran Sørloth og Mini Jakobsen på et eller annet sommer-ubekymret fesjå der de shower rundt med solbriller, hockeysveiser og festhumør.
Men nå snakker han – Wahl altså – med lav og fortrolig og bekymret røst, han har akkurat lagt barna sine.
«Verdenen de vokser opp i føles skumlere», blir vi fortalt, idet Wahl lukker døra til barnerommet, med nedpå genser og litt mindre nedpå sveis.
Ser vi antydning til et smil, før alvoret presenteres? Distanserer han seg fra en klein rolle som «seg selv», eller uttrykker smilet undertrykt, boblende forskerformidlingsglede?
Det gode gemyttet kommer godt med i den påfølgende montasjen over miserer som Los Angeles-branner, flom, korona-testing, Elon-armbevegelser og illevarslende godstemning mellom den russiske og den amerikanske statslederen.
Og snæpp: Plutselig befinner Wahl seg på et postapokalyptisk Egertorget, han varmer seg på flammene fra en oljetønne og skal liksom være andpusten, forfrossen og full av fæle inntrykk.
Før logoen KATASTROFE dominerer skjermen, i eksplosive ildbokstaver, ser Wahl oss inn i øynene og spør:
Hvor godt rusta er vi til å møte den neste katastrofen?
Seks landeplager
De seks episodene av Katastrofe balanserer mer eller mindre spektakulære dommedagsscenarioer med betraktinger fra stødige fagfolk.
Det gjennomgående spørsmålet er hvor god beredskapen i samfunnet er og det gjennomgående svaret er «ikke helt super, egentlig».
For det hjelper ikke mye med et par oppladete powerbanker i garderobeskuffen hvis strømtransformatorene ødelegges av solstormer (episode 1) – i verste fall må vi klare oss uten elektrisitet i tre-fire år. Internett-strukturen er enda mer følsom.
Og er ikke det offentlige Norge grusomt dårlig koordinert hvis det skulle oppstå tre svære skogbranner samtidig (episode 2)?
Hva om et islandsk vulkanutbrudd tar rotta på matproduksjonen (episode 3)?
Frister det like mye med skjønnhetskirurgi når du vet at det kan bidra til antibiotikaresistente morderbakterier (episode 4)?
Får Norges vassdrags- og energidirektorat så lite over statsbudsjettet at halllingdalselva Rukkedøla kommer til å lage Waterworld-apokalypse av Nesbyen (episode 5)?
Og ikke minst – og nå er vi tettere på medievirkeligheten: Hva om Russland saboterer bankløsninger, samfunnsdebatt og det som verre er, med hybrid krigføring (episode 6)?
Nesten litt herlig
Wahl er god, ingen tvil om den saken.
Når han doserer om nordlys, lever han seg liksom inn i hvor vakkert det er. Han bruker ordet «bananas» om følgene av Carrington-solstormen i 1859 og når serien rekonstruerer en norsk attenhundretallsbonde under nordlyset, befinner programlederes seg plutselig midt i nasjonalromantikken selv.
Plutselig rives de digitale kulissene ned, og det «avsløres» at Wahl egentlig står foran en grønnskjerm – nok en gang med bekymret mine.
For – du gjettet det – hva ville skjedd om vi ble rammet av en slik solstorm i dag? Svar: Studioet blir mørklagt. Ganske fikst!
Programlederen bjudar på. I resistent antibiotika-episoden blir vi med ham inn i dusjen på en «saneringsprosess», og at den strevsomme rutinen må gjentas hver dag i en uke, poengteres i en Guy Ritchie-aktig fortfilmsekvens.
Han er på treningstime med Love Island -deltakeren Madelen Magnussen og får lov til å kalle et tenkt ekstremvær for Roy, etter en «utrolig irriterende fyr» som kastet viskelær på ham hele barneskolen.
Klippingen er heftig, bruken av arkivsnutter og infografikk grenser til det imponerende, og vi tilgir at CGI-katastrofene ikke holder La Palma-nivå.
Produksjonen kommer pent i mål med prosjektet: Å gi tørre evalueringer og enda tørrere NOU-rapporter en spenstig innpakning, det reklamebyråer kanskje fortsatt kaller «sexy».
Det terpes på et Haisommer-aktig poeng: Hvis – nei, NÅR – katastrofehelvete lammer strøm, mat, vann, politikk og behandling av syke, er det ikke fordi fagfolk ikke har advart.
Det er nesten litt herlig å se formidler-Wahl møte andre formidlere, her er han blant likesinnede, folk som er på samme verbale og kroppsspråklige frekvens.
Det forklares med armbevegelser og begeistret-bekymret mimikk. Vendinger som «kataklysmisk», «selvforsyningsgrad», «kompetansemiljø» og «teknisk infrastruktur» uttales på pedagogisk vis.
Vi bærer lett over med at mange av disse dialogene er i kunstigste laget og lar oss heller imponere av iderikdommen:
De seks forseggjorte episodene gir oss blant annet Independence Day-aktig infografikk om en skur av ondsinnede protoner på vei mot jorda, Wagner-akkompagnerte brannhelikoptre og en 80-talls-dataspill-inspirert visualisering av antibiotikaenes bryderi med resistente basselusker.
Infotainment-overflødighetshorn
Soundtracket er artig gjennomtenkte folkeligheter, skikkelig on the nose:
The Verves The Drugs Don’t Work og Travis’ Why Does It Always Rain On Me brukes til å stemningssette scenarioer med medisiner som ikke virker og plagsom nedbør.
Blue Öyster Cults «døden er uunngåelig»-hymne Don’t Fear the Reaper fungerer som rulletekstmusikk – er det gjort med en form for iskald ironi?
Og når Norge presenteres som landet i verden med lavest grad av selvforsyning, er det til tonene av KEiiNO-versjonen av Mellom bakkar og berg – fra en opptreden på God morgen Norge.
Igjen: Ganske fikst!
Og som ikke all dette utgjorde et infotainment-overflødighetshorn i seg selv:
De seks episodene inneholder også like mange kapitler i romanse der foodora-gladlaksen Steinar (Kristoffer Olsen) og nyskilte Kathrine (Maria Austgulen) går gjennom ulike faser av et forhold – en affære som havner i episentrene til alle Wahls landeplager.
Vi skal gjennom avstandsforelskelse, storslåtte gester, tvil, samboerskap, familieplanlegging og … politisk radikalisering.
Her prøver produksjonen i hardeste laget: Selv med San Andreas-budsjett er romantisk komedie-apokalypsethriller en krevende fortellerform.
Når kjærlighetsforviklinger fortelles med replikker som «Jeg sendte meldingen rett før vi ble bedt om å evakuere», blir det i overkant keitete.
Men joa – romansen har en viss skranglete sjarm og Katastrofe skal virkelig ha for forsøket.
Et tryggere samfunn?
For Wahl & Co lykkes virkelig med å tilgjengeliggjøre et materiale som egentlig handler om snusfornuft og administrasjon; reorganisering av kommunale ressurser, brannfolk i deltidsstillinger, forsikringsselskapenes naturskadeordninger – alt sammen blir nesten festlig i den raffinerte formidlingen.
Det er vanskelig å la være å heie på denne behandlingen av alvorlige problemstillinger – at snippen er løs og lua er på snei undergraver ikke risikoene serien påpeker at vi lever med.
Kanskje det til og med går an å håpe at Katastrofe skaper et tryggere samfunn?
Og at seerne tar den avsluttende oppfordringen på alvor:
Stem på ansvarlige politikere. Kanskje ikke de som ønsker å legge ned Rikskringkasteren?
Karakter:
7 / 10
Katastrofe (Regi: Anders Haavie / Produsent: Lasse Nederhoed, Teddy TV)
Katastrofe blir tilgengelig på nrk.no fra 2.mars 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: