Kendrick Lamar surfer i medvind på albumet GNX
ESSAY: Kongen av vestkysten byr på deilig ukomplisert overraskelsespakke.
Kendrick Lamar er på et sted i karrieren der hvert musikalske trekk, valg og retning skaper nysgjerrighet hos lyttere som har fulgt ham en stund.
Slik det var med Kanye West frem til et visst punkt. Eller Bob Dylan, Michael Jackson, Madonna – store soloartister som har holdt seg tro til sitt opprinnelige uttrykk, men parallelt vært i en utvikling der musikk og privatliv speiler hverandre.
De første linjene på det nye albumet GNX er «Yesterday, somebody whacked out my mural», som setter tonen for en låt der Kendrick tidvis åpent, tidvis kryptisk, kommenterer flere hendelser fra den siste tiden.
Enkelte av disse er komisk navlebeskuende, ja, direkte sutrete, som furtingen over at Snoop Dogg delte en disselåt fra Drake.
Frem til det nye albumet brått ble sluppet 22. november, var 2024 et Kendrick-år som kretset rundt den bitre krangelen med Drake; en storm i vannglass som utartet til en serie stygge (men også morsomme) angrep i form av disselåter fra begge hold.
Både under og etter beefen har Kendrick holdt fast ved sin lave profil utover selve musikken, som imponerende nok har vært tilstrekkelig for å vinne publikums oppmerksomhet (med mindre Drake får medhold i sine anklager om manipulerte strømmetall).
Den som vil høre hva nytt verdens viktigste rap-artist nå har å melde, bør være lutter øre overfor GNX.
Rap-conquistador fra Compton
Mural’en, eller veggmaleriet Kendrick refererer til i det første sporet Wacced Out Murals, var et kunstverk dedikert til ham på hjemstedet Compton som senere ble vandalisert.
Taggingen «OVO» kunne tyde på at gjerningspersonen var Drake-fan – selv om det er vanskelig å si hvor gjennomtenkt pøbelstreken var.
Åpningslinjene er en anerkjennelse av beefen, men slike veggmalerier har også lange, kunstneriske tradisjoner i Los Angeles.
Det er en lokalhistorie Kendrick nå har skrevet seg inn i. Og er det noe rapperen er opptatt av på dette albumet, er det å markere sin tilhørighet til Los Angeles og California.
På et tidspunkt ble Kendrick i media kronet som den soleklare vinneren av feiden med Drake. Det skjedde ikke uten at han tydde til slag under beltestedet.
Henvendelsen direkte til Drakes syv år gamle sønn i et vers med nedlatende beskrivelser av pappa, og ryktespredningen om kanadieren som pedofil, føltes ærlig talt litt billig og uverdig fra selveste Kendrick Lamar – uansett om det er noe hold i det.
Likevel lå det noe mer bak det aggressive personangrepet – et fugleperspektiv basert på konservative verdier i tråd med «den gamle Kendrick».
Låta som tippet vannglasset i beefen var Not Like Us, der Lamars behov for å sementere Drakes kolonisering av og dårlige innflytelse på hiphop-kulturen kom til uttrykk.
Som del av retorikken rundt dette, i en kombinert splitt-og-hersk– og oss-mot-dem-form, gled Kendrick inn i en rolle som samlende frontfigur på vegne av hele California.
Not Like Us var en skikkelig vestkyst-rapbanger, der DJ Mustards sprettrumpe-beat ble et serveringsfat for Kendricks drepende Drake-analyser.
Fra tung bør til fjærlett gehør
Etter det overkokte bekjennelsesalbumet Mr. Morale & The Big Steppers, ble beefen og i særdeleshet Not Like Us en anledning for Kendrick til å fylle bensin på tanken igjen.
Takket være Drake fikk han reaktualisert seg selv, for uansett hva man mener om Mr. Morale, var ikke det et album der Kendrick «tok plass» i offentligheten og satte agenda.
Platene good kid, m.A.A.d city, To Pimp a Butterfly og DAMN., viser hvor mesterlig naturlig Kendrick balanserer det introspektive og musikalsk forlokkende.
Dette har bidratt til at han har blitt allemannseie og gjenstand for teoretisk analyse. Samtidig har han beholdt sin autentisitet innenfor både hiphop-sjangeren og hjembyen Los Angeles’ grenser – en vellykket blanding som formelt ble belønnet med Pulitzer-prisen.
I fare for å bagatellisere et komplekst album, er min hovedinnsigelse mot Mr. Morale at pendelen svingte mer mot babbel på terapidivanen, enn mot skikkelig gode låter jeg hadde lyst til å høre på.
Kanskje kommer en dag hvor jeg vil sette mer pris på den Kendrick-utgaven – men i mellomtiden: Her er GNX, den rake motsetning!
Den duggfriske utgivelsen er fylt med en rekke sterke enkeltlåter, hovedsakelig med Kendricks faste partner Sounwave bak produksjonen, i oppsiktsvekkende samarbeid med Jack Antonoff (Taylor Swift, Lorde, m.fl.). Mustard dukker også opp igjen, med sin vellykkede, bouncy touch.
Kendricks bein er selvsikkert plantet på Compton-asfalten med en agenda «rett på sak» – selv om også GNX er ispedd koder og gåter, slik som de forrige albumene.
På sett og vis er det en perfekt utgivelse for Lamar på nåværende stadium, der han i stedet for å måtte strebe mot et nytt, banebrytende og «viktig» album, bare surfer videre på energien fra Drake-konflikten og Not Like Us.
Flow og stemme sentralt
GNX er ikke for lyttere som først og fremst elsker Kendrick Lamar som kompleks lyriker.
Her er det flowen og stemmebruken som står sentralt, over minimalistiske, men til fingerspissene detaljorienterte beats.
Alt med forgreininger ut i det musikalske California-rapkartet – det starter allerede på nevnte Wacced Out Murals, med en basslinje nesten identisk med Luniz’ klassiker I Got 5 On It.
Låtene Squabble Up, Hey Now og Peekaboo står i direkte relasjon til hyphy-musikken fra Bay Area, med rumlende bass og suggererende energi.
Kendrick flyter lekent og presist over beaten. Man blir humørfylt fiskende i sin egen hukommelse etter hvilke rap-legender han minner om – er det E40 her? Keak da Sneak der? Drakeo the Ruler? Eller rett og slett den slicke vokalen til Suga Free?
På Reincarnated får vi en poetisk nytolkning av 2Pacs Made Niggaz, og inkarnasjonen av den avdøde legenden er farlig nær karikatur.
Men det er vanskelig å motstå dramaturgien i det organiske skiftet i melodi og stemning et stykke ut i låta, og inderligheten i Kendricks lesning av seg selv opp mot avdøde, afrikansk-amerikanske musikk-ikoner.
Hvorfor er han så spesielt opptatt av å markere sin tilhørighet til Californias hiphop-kultur akkurat nå?
At Kendrick Lamar er vår tids fanebærer for vestkyst-rap er ikke noe nytt.
Kanskje føles det trygt å vende tilbake til nabolaget etter noen år som global verdensstjerne. Kanskje er det befriende å kanalisere sin umiddelbare, nostalgiske kjærlighet for vestkyst-rap, etter «den trange fødselen» av Mr. Morale.
Og det skader ikke at det bankende hjertet for «det regionale» blir et samlende sjakktrekk, mot Drake og alle andre han mener parasitterer på stedsspesifikk hiphop-kultur.
Ensomt på toppen
«I deserve it all», gjentar han på Man at the Garden, en låt som trekker klare veksler på Nas’ One Mic i perioden under sistnevntes New York-beef med Jay-Z i 2001.
Stemmeleiet er lavt på både denne og flere låter – det bare understreker Kendrick Lamars autoritet.
Teksten reflekterer en klassisk «ensom på toppen»-holdning. Det myke hos Compton-rapperen har hardnet en smule.
Men lar vi oss lure?
GNX er en vinnertale, men Kendrick føler fremdeles at han må forklare oss at han faktisk har fortjent alt dette.
Hans velkjente selvransakelse pipler frem bak all selvtilliten. Mens vi nyter denne versjonen av Kendrick – kanskje den mest selvsikre og fengende til nå – venter vi i spenning på neste.
LES OGSÅ:
Moonchild Sanelly til TBA: – Disse poptekstene handler om samtykke
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
1 thought on “Kendrick Lamar surfer i medvind på albumet GNX”