Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst
ANMELDELSE: Regissør Kenneth Karlstad suger oss tilbake til Sarpsborg i 2001, med en gjennomført og forseggjort seriedebut på helt egne premisser.
*Karakter nederst i saken*
Temperaturen er allerede over kokepunktet. Vi kutter rett inn i opptakten til en fight: Tommy (Kristian Repshus) kommer humpende på krykker inn i skolegården i et ampert tempo.
Den trykkende stemningen eser ut av skjermen, akkopagnert av synther på speed fra 666’ Supadupafly. Det er så jeg formelig kjenner adrenalinet som pumpes opp i blodårene så de står ut av tinningen under pannebåndet på Tommy.
Vi er i Sarpsborg, i et mørkt kapittel kalt 2000-tallet. Nærmere bestemt 2001. Tommy skulle satse på fotball, men en skade har ødelagt den drømmen. Det betyr maks krise og frustrasjon, for i Særp er det kun to ting å velge mellom: idrett eller kriminalitet.
2001 er også året da Norges mest solgte sovemedisin fra 80- og 90-tallet kommer til byen: Rohypnol. Nå heter det «hyppære», er maks ulovlig, og retta mot et litt annet marked.
Det er også noe den eventyrlystne 17-årige Tommy som klør etter stimuli kan utforske. Kjedsomhet og knuste drømmer drar ham i retning den lokale dealeren med «interessant» interiør og priceless veggpryd, nemlig Freddy Hælvette (Jakob Oftebro).
Her blir det fart på sakene for å si det mildt. Tommy teamer opp med kompisen Pål «Pot» (Martin Øvrevik) for å selge noen saker.
Snart begynner også Freddys kjæreste, Monica «Tatærn» (Lea Myren), å slutte seg til guttene. Det må selvsagt bli mer trøbbel.
«Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo
Sport og machokultur
Den etter hvert så grenseutskridende tilværelsen står i herlig kontrast til det ellers trauste livet hjemme hos familien til Tommy med dåp-planlegging og Berthas rullekake.
Serieskaper Kenneth Karlstad hadde selv heller ingen dårlig oppvekst å skylde på, da han skulle havne i et miljø prega av rus og kriminalitet. Serien er inspirert av egne erfaringer, og er Karlstads første tv-fiksjonsserie, etter å ha vunnet priser og hederlige omtaler for både kortfilmprosjekter og musikkvideoer.
Her videreføres Sarpsborg-regissørens særegne og gritty estetikk, som man kan kjenne igjen fra eksempelvis kortfilmen Gutten er sulten fra 2017.
Jeg får tidvise stikk til Lucas Moodyssons Fucking Åmål fra 1998, ikke bare for den kornete filmteksturen med dogmatisk preg, men også tematisk, med ishockey og moped høyt på maskulinitetshierarkiet.
Følelsen av å ha få valg og trange kjønnsroller står sentralt i Karlstads univers. Konteksten er et samfunn som er krampaktig opptatt av sport og machokultur, og der idrett er det eneste godkjente stedet der du kan prestere – hvis ikke er du ingenting.
Dermed vil det å havne utafor lett føre til at man virkelig havner utpå. Der er det et annet maskulinitetshierarki som gjelder, og der du får kred av å være gærnest.
Mye av alvoret skildres med humor og glimt i øyet, eksempelvis i måten karakteren Pål «Pot» introduseres på som «problembarn» med såkalt «MBD». Av en lærer blir dette forklart som at han har en liten hjerneskade.
Samtidig ser vi hvordan voksenpersoner lokalt, men også i media og i politiet, handler utifra forutinntatte ideer og egen moralsk fordømming av unge voksne, i stedet for å prøve å forstå dem.
Vemmelig og herlig
Tidskoloritten er vemmelig og herlig på samme tid – hvilket betyr at man har truffet alle knappene på kneppebuksene. Ikke minst skyldes det fotoarbeidet – gjennom Alvilde Naterstads intense, håndholdte kameralinse, i vekslinger med vhs-hjemmevideo-kamera, som sørger for at vi umiddelbart hopper to tiår tilbake i tid.
Tidsånden speiles også i en stilsikker garderobe, prega av alt som er megaharry: forferdelige hårbånd, No fear-capser, Fila og Fubu-trøyer, tommelringer (!), tribal tatoveringer, hjemmebleika gulaktig hår, smykker med nagler, og Lillehammer-OL-t-skjorter (i en tid da sportsarrangementer ikke ble assosiert med sportsvasking).
Det hele støttes opp med et forseggjort lydbilde krydret av dance og trance-«perler» som Infinity, Reset, 666, Dr. Erik og Hypetraxx.
Musikken fremkaller den samme ambivalensen som interiøret, med primærfarger på veggene, lavalamper, tjukke tv-er, og generelt mye ubehandla tremøbler, fra veggpaneler, til tykke, tunge bord, til sengegavler, hyller og reoler.
Universet og karakterene er overbevisende menneskelige og komplekse, takket være en steinsolid cast med troverdige og godt skrevne karakterer, og unge, lovende talenter.
The White Lotus S2: En ting har jeg lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen
Den humoristiske og eksperimentelle stilen og absurditeten gjør seg godt når vi inntar perspektivet fra en rusa Tommy eller Pål «Pot», og balanserer noen av de mest håpløse, mørkeste sekvensene. Men det sårbare og alvorstunge får også en del rom, eksempelvis i en sterk sekvens mellom Oftebro og stefaren Jimmy Terning, spilt av Dennis Storhøi, på en lite trivelig kjøkkenfest.
Kids in Crime er forseggjort inntil beinet, og der mye fortelles gjennom de mange detaljene, i estetikken i seg selv.
Med det blotte øyet kan dette se ut som en overfladisk og actionfylt småbygangster-historie, men mellom linjene er dette også en kommentar til hvor trangsynt blikket på maskulinitet og ungdomskultur var i «Det norske hjem» på 00-tallet.
Det var på tide at det endelig kom en serie der det kun prates på Norges mest rødlistede dialekt, og som dessuten er lagt til et arbeiderklasse-miljø i en gammel industriby som Sarpsborg.
Det var på tide at vi fikk en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst.
Jeg venter spent på fortsettelsen.
Karakter:
8 / 10
Kids in Crime (Serieskaper: Kenneth Karlstad)
Kids in Crime kommer på TV 2 Play og TV 2 fredag 25.november.
LES OGSÅ:
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
5 thoughts on “Kids in Crime: Endelig en rå og rett frem oppvekstskildring fra 00-tallet som ikke skjønnmaler noe som helst”