Dag Johan Haugeruds Kjærlighet: Mindre selvforelsket trilogifinale

ESSAY: Kjærligheten inntar mange former i Dag Johan Haugeruds siste del i sin finurlige filmtrilogi. 

Karakter nederst i saken

Marianne (Andrea Bræin Hovig) er lege og har rundet 40 uten å hengi seg til kjærlighetens mest tradisjonelle form, med ekteskap og avkom.

Hun jobber sammen med sykepleieren Tor (Tayo Cittadella Jacobsen), og de møtes tilfeldig en sen kveld på Nesoddfergen, hvor han avslører at han ofte tar den frem og tilbake for å sjekke opp tilfeldige menn. 

Kjærlighet er på mange måter en mer vellykket film enn de to forgjengerne Sex og Drømmer.

Dag Johan Haugerud bruker i høyere grad humor, mer troverdige rammer og et hakk mer naturlig dialog, og lykkes dermed i å skape en film som virker mindre konstruert og påtrengende. 

Kjærlighet virker ironisk nok mindre selvforelsket enn de to foregående filmene. En verdig og oppløftende finale på finurlighetenes ordtunge trilogi.

De store ords kunst 

Haugerud bruker heldigvis skuespillere som mestrer de store ords kunst.

Castingansvarlig Celine Engebrigtsen har trukket frem aktører som både kler og takler det tunge språkformatet som preger Haugeruds umiskjennelige filmstil. 

Andrea Bræin Hovig har en naturlig og underspilt mimikk og som gjør Marianne til en langt mer realistisk karakter enn de man føler man møter i mange av i Haugeruds tidligere filmer.

De fleste kjenner kanskje kvinner som Marianne, som helt uten store armslag unngår romantiske konformiteter og utforsker hvordan livet kan fortone seg på andre måter, hvordan kjærligheten kan innta andre former.

Venninnen, også svært velspilt av Marte Engebrigtsen, vil spleise henne med en nyskilt steinentusiast, for at hun kan bli lykkelig sånn som henne. 

Thomas Gullestad spiller geologen Ole Harald, den velskapte tobarnsfaren i et rikmannshus på Nesodden, som må sies å være en slags utpreget geofil.

«Jeg kan høre stein synge», utbryter han blant annet, og viser frem en topografisk modell av Oslo som en stolt fireåring med en vindskjev plastelinaskulptur.

Det er nok ikke bare det kompliserte nyskiltlivet, med ekskonen boende i nabohuset og to utilpasse barn, som gjør at Marianne ikke bare hopper velvillig inn i Nesodden-kulissene med begge beina. Når det er sagt så formidler Gullestad geologen med stor troverdighet og finstemt spill. 

Det største funnet i Haugeruds finale er allikevel Tayo Cittadella Jacobsen, som spiller sykepleieren Tor.

Han lever en bohemsk tilværelse i en hytte på Nesodden med fergen som bokstavelig crusing-destinasjon. Det er gjennom ham vi møter kjærlighet i form av omsorg, og får illustrert hvordan såkalt ekte nærhet kan oppstå selv i tilfeldige og tilsynelatende overfladiske møter. 

Tayo Cittadella Jacobsen har ikke bare et spennende og uhyre engasjerende filmansikt, men sørger for å gi Tor, selv når ordlaget blir litt vel svulstig og lommefilosofien noe påtrengende, både dybde og en følsom nerve som bærer filmen. 

Han står for flere av filmens mest vellykkede sekvenser. Et av filmens fremste øyeblikk, er eksempelvis innblikket vi får i hvordan homoseksuelle menn påvirkes i særlig grad av ettervirkningene av prostatakreft. Det er noe som både urologen Marianne og de fleste av oss i publikum ikke har tenkt over. 

Nesoddfergepoesi 

Haugeruds filmer er utvilsomt stemningsfulle, men det kan noen ganger bli for mye av de poetiske bildene av bygninger og konstruksjoner.

I Kjærlighet er det Nesoddfergen som får gjennomgå, og det kunne med fordel vært kuttet en del langsomme bilder av fergen som glir inn mot den lysende nattebyen og nærbilder av Rådhusets symboltunge utsmykning. 

I det hele tatt blir de mange dvelende bildene av by og odde-kontrasten noe av det som gjør at filmen føles langtekkelig.

Det hadde i likhet med trilogiforgjengerne Sex og Drømmer vært en bedre film i et vesentlig kortere format. To timer føles irriterende lenge, til tross for mange gode elementer. Det ligger en utmerket film og gjemmer seg et sted inni Kjærlighet, man får bare lyst til å pakke den ut ved å skrelle av overflødige lag.  

Karakterene er langt bedre utviklet og føles mer naturlige, humoren letter den konstruerte lommefilosofien og spennende skuespillere løfter den tunge dialogen.

Allikevel blir det en langstrakt ferd mot natt når vi hele tiden skal dvele. 

En tillit til at publikum faktisk forstår og oppfatter subtilitet uten poetisk overtydelighet, at stemningen kan bli til i det subtile og ikke alltid må understrekes i kursiv, ville gjøre en film som Kjærlighet til en vesentlig bedre og mer helstøpt publikumsopplevelse. Så ville de faktisk rørende og velformulerte øyeblikkene – og de er der – stå vesentlig tydeligere frem.  

Humoristisk tilsnitt

Det har dog virkelig kledd Haugeruds tunge manus å få et slags humoristisk tilsnitt.

Under åpningsvisningen på Bergens Internasjonale Filmfestival lo publikum en hel del, spesielt av Marte Engebrigtsens venninnekarakter.

Hun jobber for kommunen og har fått i oppgave å jubileumshylle Rådhuset gjennom pretensiøse kunsthistoriske fortellinger om seksuelt ladede fresker og performancekunst. 

Gjennomgangen av Rådhuset med de kommunalt styreansatte, som Engebrigtsen gjennomfører med den dypeste innlevelse, er en svært humoristisk tilgang til hvordan det offentliges kreative tiltak ofte kan fremstå påtatt og noenlunde ubrukelige. 

En simulert verden 

Etter åpningsvisningen på Bergen Internasjonale Filmfestival, nevnte en kollega at det er påfallende at så mye av handlingen i Haugeruds filmer som er sentrert omkring et så gudløst samlingspunkt som Rådhusplassen. Undertegnede, som er vokst opp i Oslo sentrum, har nesten kun tenåringsobligatoriske møter med Rådhusplassen i form av VG lista topp 20. 

I Kjærlighet er det selvfølgelig nærme avgangspunktet for Nesoddfergen, men det er allikevel en plass som er mer et symbol enn et møtested. Kanskje er intensjonen nettopp å skape en unaturlig kulisse som ramme for det på mange måter konstruerte manuset?

Det skulle nesten ikke overraske meg hvis vi får en film der handlingen er lagt til Holmenkollbakken som påstått obligatorisk knutepunkt.  

Det er også mye som skurrer med hvordan karakterene stadig løper inn i hverandre. Det er jo en het debatt om dagen, etter at Elon Musk fortalte at han er tilhenger av teorien om vi lever i en simulert verden. Det er faktisk ikke så konspiratorisk som man kanskje skulle tro, men en teori som den seriøse vitenskapen har underholdt som hypotese i årtier. 

Den franske 1600-talls filosofen René Descartes såkalte drømmeargument, peker også på at menneskets sanser er kronisk upålitelige når det kommer til å skille drøm og virkelighet, og at vi dermed ikke kan vite om hele verden er en drøm.  

Haugeruds filmer, og Kjærlighet i særdeleshet, virker nesten som en eneste stor simulasjon. Et bildeskarpt Thorbjørn Egner-univers, der karakterenes tilfeldige sti legges beleilig ut mot hverandre og hvor alle formulerer seg i en slags oral løkkeskrift. Helst på Rådhusplassen. 

Kjærligheten utspiller seg som både lidenskap, forelskelse og omsorg i Haugeruds følsomme film.

Skuespillet er formidabelt, og særlig Tayo Cittadella Jacobsen er en stor oppdagelse som man forhåpentlig får se mer av hos andre filmskapere. Kjærlighet er en verdig trilogifinale, til tross for at den trekker i langdrag med litt for tom bildepoesi og tidvis formulerer seg med altfor store ord. 

Karakter:

6 / 10

Kjærlighet (Regi: Dag Johan Haugerud)

Kjærlighet kommer på kino 25.desember

LES OGSÅ:

Armand: Ingen voksne hjemme

Eksplosjoner i hjertet: De bånd som (ikke) binder oss 

Elskling: Kanskje årets sterkeste norske regidebut  

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer