Konsert: Setlista utviser Aitch’ ikke-eksisterende sperrer for hva han kan putte i sin musikalske blender 

ANMELDELSE: Den unge rapperen tok Oslo til Manchester.

7 / 10

Konsert: Aitch, Vulkan Arena, onsdag 8.februar 2023

«Run the place/ we don’t wait in line/ Give a fuck that I’m late/ Imma take my time», rapper han og avslutter: «That’s Manchester». 

På albumdebuten som kom i fjor sommer var det først og fremst hjembyen som stod i sentrum, men i kveld er det den karismatiske 23-åringen sjæl. «It’ raining, Oslo!», sier han plutselig køddent inni settet. Og se der, det er regn på det animerte lille huset bak ham som er tegnet opp med hvite streker, og som også har tatt turen fra albumcoveret og hit. 

Armer har stått i været fra start, og Aitch har til og med fått en bukett roser (!). Og det er lett å skjønne hvordan Aitch, aka Harrison Armstrong, har sånn appell: Med sin henslengte tounge ’n’ cheek-attitude og et ertende grin, som man sier på engelsk, eller også dansk (hvorfor betyr dette det motsatte på norsk?). 

Det er nok bortimot umulig å gjenskape tilsvarende energi og crowd i kveld som da han var her sist for tre år siden, på et legendarisk rusfritt Yngling-arrangement for kids i alle aldre på Parkteateret.

Hovedpersonen har da også tydelig vokst siden sist han var på Oslo-besøk, ikke bare i størrelse og fanskare. Han er også mer observant på crowden sin, som også får litt mer boltreplass i blackboxen på Vulkan Arena. Og som fungerer som en godt egna venue i kveld, med sin enkle, nedtonede atmosfære, og som fort kjennes som en trykkoker når Aitch når sine høydare. Det gjør han ganske ofte, forresten. 

Han er en svært teknisk begavet rapper og som trolig ikke hadde trengt så mye singback, som gjerne starter flere låter a capella, og har kontroll på det hele. Låtkurateringa og dramaturgien i settet er gjennomtenkt og bevisst – selv om det er stort sett er det samme som kjøres på resten av turneen. 

LES OGSÅ: Dave på Sentrum Scene får oss til å kjenne på det å være sammen, selv om vi er alene.

Fest med gjestevers

Det er mest fres når Aitch fyrer løs med flere av sine rå, på og tidligere bounce-triggende produksjoner, som åpningslåtene Taste (Make It Shake) og What’s Next, samt Buss Down, alle fra ep-en AitcH20.

Morsommere er det kanskje å notere seg at noe av det mest hypede i kveld er når han spiller gjesteversene sine på andres låter (eksempelvis remiksen av Russ og Tion Waynes Keisha & Becky), framfor mer pop-sentrerte låter som en kanskje kunne venta ville fått mye mer respons i mange settinger, som på festival, for eksempel. Eksempelvis den litt mer proto-britpop-homagen 1989, med sampling av Stone Roses’ Fools Gold, og det mer kommerse Ed Sheeran-samarbeidet My G. Men her er det lite av den typen publikummere.

Setlista utviser Aitch’ ikke-eksiterende sperrer for hva han kan putte i sin musikalske blender, men samtidig evne å skape mønster og sette begrensinger. 

Med en imponerende brei katalog allerede som 23-åring, er det enklere å tenke taktisk om setliste-dramaturgi, som å plassere flest bangere og raptunge spor først og i midten av settet, for så å tone det mer ned og skrelle av skallet. Som på det forseggjorte tittelsporet på sistealbumet: Close To Home, prydet av et barnekor – og mobil-lightere – for så å kline til med Learning Curve mot slutten igjen.

Det er kanskje ikke å finne på kruttet på nytt, men det handler mer om å kjenne sitt konsertpublikum, i et land som ikke er så close to home. Og dét er også en bragd.