Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen

– For meg handlet det om minner, og en tid med politiske, sosiale og økonomiske omveltninger, forteller Sam Mendes. TBA snakket med regissøren og hovedrolleinnehaver Olivia Colman.

– Filmer er litt som dine barn: Noen gjør det kjempebra på skolen, andre gjør det ikke så bra. Men de fortsetter å leve sine liv. Det som er fint med filmer, er at de har et eget liv. Særlig nå om dagen lever mange filmer videre på strømmetjenestene etter at de er ferdig på kino. Plutselig er det mange som ser filmen din, selv om den fikk elendige kritikker. 

Han er kjent for prisvinnende filmer med mye drama og spenning, som Road to Perdition, Oscar-filmdebuten American Beauty, James Bond-filmene Spectre og Skyfall – og sist med krigsfilmen 1917. Nå er Sam Mendes, som befinner seg i andre enden av vår samtale, nærmere bestemt London, aktuell med en film som nettopp baseres på et familiemedlem: Empire of Light.

Det er riktignok en falmende kino som står i sentrum, nærmere bestemt i badebyen Margate i Kent på 1980-tallet. Her blir kinoen både en kulisse, men også et symbol på endring, på flere måter.

– Det handler først og fremst om mental helse, om Hillary som sliter med en indre kamp, forteller Mendes til TBA.

Karakteren er basert på hans egen mor, barnebokforfatter Valerie Helene Mendes.

Hilary møter på en ny ansatt på kinoen der hun jobber, Stephen, spilt av Top Boy-skuespilleren Micheal Ward. Det viser seg at de to har flere ting til felles, til tross for den store aldersforskjellen. 

LES OGSÅ: Top Boy-stjerneskuddet aktuell i Sam Mendes’ nye film Empire of Light: – Har vært nødt til å vokse opp fort

– Det var mye bekymring

– Filmen behandler ganske store spørsmål, som psykisk uhelse og rasisme, og tabuet knytta til disse temaene. Er det noe du forsøker å adressere også om vår samtid, en politisk subtekst? 

– Manuset ble skapt i en tid for refleksjon og da det var mye endringer i verden, under pandemien. Da det var mye moralsk oppvåkning i verden, med Black Lives Matter-bevegelsen. Og samtidig var det mye bekymring for at kinoen var død for alltid. At vi aldri mer skulle gå ut, og at vi ikke skulle sitte i et mørkt rom med fremmede mer, forteller Mendes.

– Og det var en stor oppsving av mental uhelse, så alle disse temaene fant sine veier inn i filmen på naturlig vis. Men det skjedde på en ubevisst måte. Jeg prøvde ikke å gjøre poenger ut av det, dette har ikke vært noe korstog der jeg forsøker å belære publikum et eller annet. For meg handlet det om minner, og en tid med politiske, sosiale og økonomiske omveltninger. Men det var også en tid med mye kreativtiet, og der min musikalske smak ble formet. Det var min tid som tenåring, og jeg ville besøke denne tiden igjen, med alle dets aspekter. 

Det er for øvrig to versjoner av ham selv som gjenbesøker denne perioden, sier han: 

– Det er meg selv som det barnet som observerer moren min, og hennes sammenbrudd. Og det er tenåringsversjonen av meg selv på tidlig 80-tallet som ser disse filmene og hører musikken. Og som opplever det politiske landskapet med mye rasisme, og problemer med tung arbeidsledighet.

– Akkurat nå kjennes det for nært, men det var noe som kom ut av meg, og det jeg kan si var at det var en stor opplevelse for meg å skape denne filmen med disse skuespillerne. 

LES OGSÅ: Mye vil ha mer: Grådighetens estetikk i Exit sesong 3

Om sin egen mor

Olivia Colman var tiltenkt hovedrollen som Mendes’ egen mor, Hilary, fra start. 

– Jeg tror at dersom jeg ikke hadde fått med Olivia Colman, så ville jeg kanskje ikke laget filmet. Jeg tror nøkkelpersonene for meg har vært avgjørende for at jeg gjorde denne filmen overhodet, mener Mendes bestemt.

– Jeg elsket å jobbe med Olivia, og hennes fantastiske talent. Hun er enten helt på, eller så er hun av. Det er ikke noe imellom. Det er som en naturkraft, ler Mendes.

Colman selv har ikke akkurat tatt lett på rollen med å spille regissørens egen mor:

– Jeg følte et enormt ansvar i det å portrettere Sams mamma. Men han er en veldig emosjonelt intelligent person, så jeg kjente på at det var ingenting jeg kunne gjøre feil her. Jeg følte meg veldig fri sånn sett, forteller hun til TBA. 

– Og jeg hadde ham der hele tiden til å fortelle meg hvordan det var å se en kvinne i bane på vei opp, og nedover igjen. Han så dette hver dag i barndommen. Og han var min beste research, jeg følte meg i trygge hender. 

Å spille mot den mye yngre skuespilleren Micheal Ward, var heller ikke noe problem for Colman: 

– Vi fniste mye. Vi tok jo jobben seriøst, men vi har hatt det veldig gøy på settet samtidig. For meg var det en bonus å ha en affære med en mann som er halvparten så gammel som meg, ler Colman. 

LES OGSÅ: Serieversjonen av The Last of Us beriker universet med sterke skuespillerprestasjoner, samtidig som den inviterer inn nye potensielle gamere. Men kanskje det dristigste serien gjør, er å presentere kommunisme som et velfungerende alternativ

Traumatisert av Bambi 

Empire of Light er også Sam Mendes’ egen hyllest til kinoens magiske kraft, og adresserer diskusjonen om kinoens plass i lokalsamfunnet som i verden.

Mendes husker godt selv hvilken film som fikk fres i hans unge sinn: 

– Den viktigste filmen for meg var Steven Spielbergs Close Encounters of the Third Kind [Norsk tittel: Nærkontakt av tredje grad] som jeg så da jeg var rundt 12 år i Lester Square i London. Det startet med «darkness and a loud rumble», mimrer han.

– Hele gulvet på kinoen rumlet under meg og jeg kunne kjenne begeistringen i publikum. Jeg husker at det var en film jeg elsket der og da. 

Mens Mendes husker sitt forste store filmøyeblikk som noe storslått og utelukkende positivt, ble Colman traumatisert:  

– Den første filmen jeg husker jeg så som gjorde inntrykk, var da bestemor tok meg med for å se Bambi, og det var ikke en fin opplevelse. Vi måtte ut av filmen ganske tidlig, fordi moren døde. Det er jo en tegnefilm, og de hadde ikke trengt å tegne det akkurat på den måten! Det var veldig opprørende. Og jeg tror jeg var opprørt over kinoen lenge etterpå. Men det var på et tidspunkt da det virkelig påvirket meg, selv om det var på en frustrerende måte. Det var nok en viss fascinasjon som startet da. Jeg endre smak etter hvert og oppdaget kunstfilmer. 

– Speaking of ulike filmopplevelser, Mendes: Dette er en veldig annerledes film fra din forrige produksjon, 1917. Og nå holder du på med noe annet igjen, reint sjanger- og formmessig: satireserien Franchise for HBO. Hvordan er det å hoppe sånn mellom sjangre og prosjekter? 

– Jeg har alltid funnet det lett å hoppe mellom sjangre, jeg haralltid villet bryte med det jeg alt har gjort. Jeg liker ikke å bli fanget i samme mønstre. Den eneste gangen jeg gjorde det, var da jeg gjorde to [James] Bond-filmer etter hverandre, men da forsøkte jeg meg også på et teaterstykke imellom de to produksjonene. Jeg har alltid elsket det å gå av et tog som er et ferdig filmprosjekt, og hoppe rett på et annet tog som kommer kjørende andre veien i høyere hastighet. Jeg tiltrekkes det. Jeg liker følelsen av forstyrrelse og har alltid likt det.

Og trolig vil ikke regissøren gjøre noe liknende filmprosjekt igjen med det første.

– Jeg vet ikke om jeg vil gjøre det samme igjen. Det er mindre sannsynlig at jeg vil skrive og regissere noe liknende. Men jeg føler meg lettere til sinns av å ha laget denne filmen. 

Empire of Light er tilgjengelig på norsk kino.