Lars von Triers Riket Exodus: Et gjørmebrunt overflødighetshorn av slapstick, satire og snodige vendinger
ANMELDELSE: Vi lever i en fucked up verden, og Lars von Trier har herved kokt en kraftig buljong på våre skandinaviske liv.
10 / 10
Riket Exodus (Regi: Lars von Trier)
Fritt oversatt til norsk: […] Kanskje har det blitt for mye med hovmodet og den konsekvente fornektelsen av det åndelige, for det er som om kulden og fukten er vendt tilbake, små tegn på tretthet har begynt å vise seg i de ellers så solide og moderne bygninger, ingen levende vet det enda, men porten til Riket har begynt å åpne seg på ny.
Første sesong av mesterregissør Lars von Triers kultserie Riket (på dansk: Riget) skal etter sigende ha gjort gatene folketomme da den ble sendt på linjær-TV i de tusen danske hjem på 90-tallet.
Serien var von Triers folkelige gjennombrudd. I Norge har ikke serien fått like beinhardt fotfeste som i opphavslandet, men det er fortsatt en serie mange har god kjennskap til, og som har fått mange gjensyn på DVD.
Det er nettopp denne gamle DVD’en Riket Exodus åpner med. En kvinne ved navn Karen (Bodil Jørgensen), skal etter Trier-fans å dømme være den samme Karen-karakteren som finnes i en annen av Triers filmer, nemlig Idiotene (1988). Det hintes altså til at dette blir et LvTCU – et Lars von Trier Cinematic Univers.
Karen sitter hjemme i sitt lille karrige hus og holder DVD-coveret skuffet og oppgitt i hånden. «Den hadde jo ingen slutning!» jamrer hun fortvilet for seg selv. Hun vil så gjerne finne ut av hva som skjer videre med både de levende og ikke-levende på Rikshospitalet i København.
Utenfor det vesle huset hennes står en sort taxi. Hun forstår ikke hvorfor: Hun har da ikke bestilt noen taxi, men blir fortalt at det hele er ordnet. Deretter blir hun kjørt gjennom nattens mulm og mørke til Rikshospitalet.
Karen kan sees som en forlengelse av hypokonderen og stadig tilbakevendende Rikshospitalet-pasienten fru Drusse (Kirsten Rolffes) fra tidligere sesonger. Ved hjelp av portør Balder (Nicolas Bro), som her virker å erstatte Bulder Harly Drusse fra de forrige sesongene (fru Drusses sønn), og en falsk legehenvisning, får hun plass på nevrokirurgisk avdeling hvor store deler av serien utspiller seg.
Von Trier leder oss med stødig hånd inn i universet, på en måte som funker overraksende godt. Trådene fra de foregående sesongene plukkes opp, og med Karen i førersetet som historiens observatør og en som skal hjelpe Riket, geleides vi gjennom Rikets x antall etasjer, dens kjeller, utside, og underverden.
Karen skal finne ut av hvordan Riket kan reddes, men også finne ut hvordan det går med den forvokste gutten Lillebror (Udo Kier). Lillebror lider av en mystisk sykdom som gjør at han vokser ualminnelig raskt, både før og etter fødselen. Hans klynkende og intense måte å rope «moooor!» på har bitt seg fast i meg (og vil trolig aldri slippe taket).
Ny svensk overlege sjekker inn
Den neste vi stifter et varig bekjentskap med på sykehuset er svenske Helmer Jr., også kalt Halmer (Mikael Persbrandt). Han tar jobb på Riket for å finne ut hvorfor faren hans ble sinnssyk – i Danmark.
Med et påklistret glis, og små krampaktige latterutbrudd forsøker han å være jovial på den nye arbeidsplassen hvor han har tatt jobb som ny overlege på nevrokirurgisk avdeling. Ja, du gjetta riktig: Han er sønn av Stig Helmer (Ernst-Hugo Järegård), den svenske overlegen fra første og andre sesong (han som stod på taket av Rikshospitalet og ropte «Danskjävlar!»).
Vitsingen om svensker vs. dansker er i gang igjen, men i denne sesongen er det virkelig skrudd på maks. Og grenseløsheten i hvor langt man kan dra det illustreres mesterlig i hvordan Helmer Jr. mer eller mindre ufrivillig blir med på et innvielsesrituale, der han konkurrerer mot den største av legene som kan tåle mest drikke, Balder, om hvilke nasjonale kunstnere som er de beste. Det er ikke lett å bli klok på reglene, men de må begge drikke avsidige mengder dansk og svensk akevitt.
LES OGSÅ: Snabba Cash S2: Sterke skuespillerprestasjoner veier opp for forutsigbar og overdramatisert story
Med dette uforklarlige innvielsesrituale er Halmers nye arbeidshverdag skutt i gang. Den skal vise seg å by på utfordringer servert som perler på en snor, og det involverer blant annet å samarbeide med den konfliktskye overlegen Pontopidan (Lars Mikkelsen) og den svært hissige og svært lite konfliktskye reservelegen Naver, spilt av Nikolaj Lie Kaas.
Hele denne presentasjonen av Helmer Jr. og hans nye kolleger er effektivt og fengslende fortalt. Fotoet gir en følelse av ustødighet, og er ofte tett på motivene. Fargetonen er sepia, og klippen hurtig. Sammen med svært gode skuespillerprestasjoner skapes det kraftfulle sekvenser som bugner over av dumme replikker som får latteren til å sitte løst. Herfra fortsetter serien å treffe pucken hva gjelder komisk timing.
LES OGSÅ: Don’t Worry Darling: Selv Shia LaBeouf kunne ikke ha reddet dette uinspirerte og hullete manuset
Harselering med aktuell identitetsdebatt
I tillegg til den åpenlyst banale humoren, er det samtidig mye plass til von Triers harselering med det evige byråkratiet, og stillinger som ikke utretter noe som helst. Også mer aktuell tematikk, som vår samtidige trang og søken etter å opptre politisk korrekt får viet mye plass, og det treffer godt.
Temaer som metoo, likestilling, kjønn og betente identitetspolitiske debatter adresseres på et vis som virkelig fungerer med sin komiske lekenhet. Og dét uten å ta vekk alvoret ved å latterliggjøre eller bagatellisere. Lars von Trier prøver ikke å styre oss i en retning av hva vi skal mene. Dette ikke-moraliserende grepet fungerer forbilledlig.
Likestillingspolitikk kommenteres blant annen ved at Helmer innfører en kjønnsløs policy på sykehuset, som innebærer at alle pasienter får fjernet sine kjønnspronomen, noe som skal vise seg å få fatale konsekvenser. Dessuten settes vaskepersonalet inn som leger, fordi de er de eneste melaninrike personene på sykehuset. De kan verken dansk (språket) eller medisin (faget), så det kan umulig ende godt.
Og selv om tiden har stått relativt stille på Rikshospitalet, har også sykehuset blitt infiltrert av de seneste årenes metoo-kampanjer. Når Hjelmer Jr. roter seg inn i flere uheldige sitasjoner med den vakre kollegaen Anna (Tuva Novotny), må de to flere runder til «husadvokaten». Og der det i 90-tallsversjonen var Stellan Skarsgård som spilte svensk advokat på dass, er det nå sønnen Alexander Skarsgård som har tatt over familiebedriften.
LES OGSÅ: Gaspar Noé til TBA: – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens
Som om tiden har stått stille
Riket Exodus er en herlig blanding av sitcom, melodrama, detektivserie og grøsser, og som fortoner seg som et gigantisk kammerspill.
Åndelige manifestasjoner og uhyggelige over- og underjordiske hendelser blandes med maktkamper og intriger på Danmarks – en gang ledende – sykehus.
En skulle kanskje tro at det var i Rikets underverden de mest absurde hendelsene oppstod, men ettersom de fem timeslange episodene rulles ut, blir det stadig tydligere hvor vekten av forviklinger, absurditet, og alle uforståelige klubber og sekter ligger; det er innenfor Rikets (en gang) moderne og solide bygning. Ikke i undergrunnen i myren, der blekemennene en gang bleket sine lakner, og det sykehusets grunnmur er bygget på.
Det er som om tiden har stått stille, og både kjenningsmelodien og anslaget er like «schtøgt» og grelt om det var da de to første sesongene kom ut.
Her er det ingen catchy og trendy «90-tallet ala 2022»-estetikk i sikte. Der TV-serien som sjanger har utviklet seg enormt de siste tretti årene, har Riget Exodus nærmest ikke rikket seg av flekken. Det gjør at gjeninntredelsen i Rikshospitalet og Lars von Trier Cinematic Univers i 2022 er en befriende rå og forfriskende TV-serieopplevelse.
Ikke minst skyldes dette den organiske flyten i klippearbeidet som gjør at det er ren glede å få være i dette universet i fem timer uten å tenke på at tiden går: Det er så mye som skjer, på samme tid, og hvert sideplott er engasjerende.
LES OGSÅ: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo
Nye bekjentskaper i tråd med de gamle
Måten serien har erstattet og byttet ut gamle karakterer er elegant. Både Ernst-Hugo Järegård og Kirsten Rolffes (Drusse) døde for flere år siden, og det kan virke som om skuespiller og karakter er såpass sammenfiltrerte i von Triers univers at det å bruke en ny skuespiller i rollene ville være helt utenkelig. Han har derfor i stedet laget karakterer som kan følge i Drusses og Helmers fotspor, men også Jens Okking (Bulder) som døde i 2018.
I første og andre sesong står det en navnløs gutt (Morten Rotne Leffers) og jente (Vita Jensen) som begge har Down Syndrom ved oppvasken i sykehuskjøkkenet. De diskuterer jevnlig de merkelige hendelsene som finner sted på Riket, som om de ser noe ikke de andre ser, og fungerer dermed som et effektivt, og merkelig sjarmerende fortellergrep i serien. I Exodus er de to byttet ut med en snakkende oppvaskrobot, og en karakter som spilles av 25 år gamle Jesper Sørensen.
Sørensen har diagnosen progeria, en sykdom som gjør at kroppen eldes åtte ganger raskere enn hos folk flest, og selv om Sørensen er lav av vekst, slår det meg at sykdommen progeria kanskje kan ha vært en inspirasjon for Trier til å skape Lillebror i sin tid? Roboten og Sørensens karakter overtar den samme kommenterende og observerende posisjonen som de to oppvaskerne med Downs Syndrom hadde.
Det kan virke som von Trier vil si noe med å spille på karakterenes diagnoser, i tråd med at også Karen lider av somnambulisme, altså det å gå i søvne: Sykdommen virker å gir henne en særlig evne til å koble seg på det overmenneskelige, og gir henne en unik kontakt med det åndelige. Karakterene som i dette universet som sees på som avvikere fra det normale, har evner de normale ikke har. Her snus diagnosene om til å bli en fordel, eller overjordisk kraft.
LES OGSÅ: Den mest jordnære Star Wars-fortellingen til nå: Fem grunner til å se Andor
Frigjort og kompromissløst
Da undertegnede så serien i sin helhet under filmfestivalen i Venezia i sommer startet visningen med en videointroduksjon av Lars von Trier selv. «Dere er modige!» sa han, men det er regissøren for det hele som er den modige og ærlige her.
Gjennom sitt skråblikk og sin skape humor gir han alle som vil se eksponeringsterapi av første rang, med et satirisk blikk som grenser til det absurde, over det kaotiske livet vi lever.
Vi lever i en fucked up verden, og von Trier har herved kokt en kraftig buljong på våre skandinaviske liv. Miniuniverset Riket speiler vår verden – både det konkret håndgripelige og absurd uforståelige.
Det er en befrielse å få le med, og et lettelsens sukk at von Trier fortsatt kødder med alt som er politisk korrekt. Det gode skal tas med det onde, og porten til Riget skal åpnes på ny.
Riket Exodus er tilgjengelig på Viaplay søndag 9.oktober, sammen med sesong 1 og 2 i restaurerte utgaver.
Liker du det du leser? Støtt oss gjerne på Patreon.
For flere lange anmeldelser og skriverier, følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka
3 thoughts on “Lars von Triers Riket Exodus: Et gjørmebrunt overflødighetshorn av slapstick, satire og snodige vendinger”