Longlegs: Denne filmen er antitesen til termen «show, don’t tell»

ANMELDELSE: Det uhyggelige blir redusert til uforklarlig og lite skummel djeveleskhet og kuler. 

*Se karakteren nederst i saken»

En kan fort få høye forhåpninger når en skrekkfilm får god buzz i forkant av en premiere. Det er dessverre langt mellom de virkelig gode skumle filmene.

Dermed blir presset også større på de få som får til å skape balansen mellom et troverdig, stemningsfullt univers, en spenningsoppbygging som får hjertet opp i halsen et par ganger, med momenter som samtidig utfordrer – men som ikke bryter for mye med sjangerkonvensjonene.

Men Oz Perkins’ Longlegs har skrudd forventingene noen hakk opp – ikke bare over gode skrekkfilm-skuespillernavn som Maika Monroe (som fikk gjennombrudd med It Follows, og som snart blir aktuell igjen med en sårt etterlengtet oppfølger (!)), og Nicolas Cage, som mildt sagt har fått en skikkelig oppsving i karrieren med eksentriske og litt snodige filmroller så som Pig, Mandy og Kristoffer Borglis Dream Scenario.

Longlegs har fått mye forventinger etter høy forhåndsscore på Rotten tomatoes.

I jakten på en seriemorder, avdekker FBI-agenten Agent Lee Harker (Monroe) en rekke okkulte ledetråder som hun må løse for å forhåpentligvis få en slutt på det morbide opplegget til drapspersonen Longlegs.

Dette kan kan høres ut som plotet til David Finchers Seven (1995) møter Silence of the Lambs / Nattsvermeren (1991).

Men denne filmen er i beste fall et svært slapt forsøk på en dårlig kopi med dukkeoppheng.

LES OGSÅ: Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden

LES OGSÅ: Dette vet vi om The Penguin

Dabber av

Det er mye som funker.

Set designet og fargekoloritten er delikat og samtidig morderisk. Eksempelvis et knallrødt teppegulv, bruk av dyp brune nyanser og tretoner, blendes med gyllengul sparsommelig belysning. Krem-nyanser som matcher det blodrøde.

En mørk, smått absurd humor gir seg til kjenne gjennom replikker og detaljer som smiley på satan-trekant, har en god  komisk timing, og er gøy. Cage sin tolkning av den morderglade Longlegs er tidvis skikkelig urovekkende. Sminken er god og ikke for overdreven. Kanskje ser vi ham litt for mye litt for tidlig?

Noen jump scares setter en liten støkk fra start.

Men noe av uhyggen som sakte etableres i første akt, dabber stadig mer av i akt 2 og 3, noe som jo er snodig å oppleve i en skrekkfilm. Det er nok ikke intendert.

Filmen tar seg ikke nok tid til å etablere og holde på en stemning som oppleves unheimlich, eksempelvis gjennom et forseggjort tempo og ladd bildekomposisjon.

Bildene må kunne kommunisere en mer anspent og urovekkende atmosfære, enn reine symmetriske tablåer som er kule nok isolert for seg. Det er nesten så man har tenkt litt for mye på kule utsnitt, enn hva bildene sier i samspill.

Det bygges ikke godt nok opp til de spennende scenene når det skal dra seg mer til. Det er godt mulig det er overbevisende i manuset, men det skjer ikke i det audiovisuelle sluttresultatet.

Vi skånes for den delen der gåten sakte nøstes opp, slik at man også kan se litt mellom fingrene på et svært hullete manus, noe som også forteller meg at man ikke har tatt seg tid til det som er det som ligger i kjernen: En god historie. 

Ting skjer for fort der man i stedet burde ta seg tid. Det uhyggelige blir redusert til uforklarlig og lite skummel djeveleskhet og kuler. 

Jeg opplever ikke akkurat at satan er nær, for å si det slik. Jeg opplever ikke at jeg lenger er i filmen, men sitter utenfor og ser inn. 

LES OGSÅ: Sjekk traileren til A Different Man med Renate Reinsve og Sebastian Stan

LES OGSÅ: Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

*Herfra kommer det små spoilere*

Juks på hjemmebane

Her hoppes det glatt over en rekke avgjørende detaljer i manus, samtidig som man undervurderer hvordan man atmosfærisk og estetisk forsterker urovekkende momenter, slik at vi opplever at noe står på spill. At det er liv eller død. 

Det går på de delene som skiller en skikkelig god film fra latskapsarbeid. Detaljene som sakte kommer frem og blir avgjørende, som er med på å bygge opp spenningen, og gjør at vi blir stadig mer nysgjerrige på mordmysteriene. 

For ikke å nevne tempoets avgjørende betydning, og hvor lang tid det skal gå før det må skje noe nytt som sørger for å holde på en konstant følelse av suspense.

Det som kanskje er det aller mest irriterende i filmen er at Lee forstår kodespråket til Longlegs ganske raskt. Det er ikke noe man må jobbe så mye med å forstå.

Tenk så mye mer spennende det kunne vært hvis man kunne fått noen små hint i forveien, eksempelvis etter å ha sett flere ulike forsøk på å tolke tegnene fra den kryptiske skriften om til bokstaver, at det skjer noe som gjør at Lee skjønner at hennes kunnskaper kan komme til nytte – og som vi også forstår.

Dessverre blir vi snytt for «gleden» av å føle oss deltakende i vår nye favorittdetektivs briljante oppdagelser.

I stedet er det enten noen som på uforklarlig vis bare plutselig har funnet ut av noe, eller at noen, ved hjelp av tilfeldige overnaturlige evner kan sanse noe, og som viser seg å stemme.

Vi hopper over at det som er spennende å finne ut av.

Det er ingenting i dette som gir hverken adrenalin eller dopamin av noe slag.

Det er like slapt som å bruke juksekoden for bil i Age of Empires. 

LES OGSÅ: Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

LES OGSÅ: Lager edderkopp-skrekk i sosial boligblokk i forstaden han selv vokste opp

Satan og detektiv

Det er mye som ikke henger på greip, og det å samblande satan-grøsser med detektivmysterie kan bli tricky. 

Fordi vi forventer noen svar når en film baserer seg på politietterforskning og mordgåter med symbolske rebuser, mens grøssere som involverer djevelen selv, gjerne ikke har noen logisk forklaring på ondskap og hvor den kommer fra.

På film har for det meste bønn, prest og kors hittil vært det eneste våpenet (eller at personen som er besatt av djevelen i seg tar sitt eget liv, som i Exorcisten).

Dette handler enkelt og greit om å forstå hva vi trenger å vite og ikke, hvordan og når vi skal vite. Dette er et helt grunnleggende dramaturgiske spilleregler for skrekkfilm som sjanger. 

Når jeg innser at Longlegs hverken er: 

1. Et mysterie der vi som tilskuere skal være delaktige i å nøste opp noen av svarene,

2. En mørk satirisk kommentar til våpenglade høyreradikale kristenkonservative, noe jeg nesten håpet underveis, 

3. En skikkelig forstyrrende forklaring på Longlegs’ forferdelige barndom som kan forklare satanismen (seksuelt misbrukt i katolsk barnehjem),

4. En mystisk sektfilm der hovedpersonen Lee viser seg å være utpekt til sektleder av satanisten Longlegs (derav disse ofringene), og må ta et umulig valg,

nei, da faller det helt igjennom til slutt. 

I stedet får vi en lang avsluttende overforklaring på ting vi ikke trenger så mye forklaring på, og som får den totalt punkterende og overforklarende morder-finalen i Scream 6 til å fremstå smart. 

Denne filmen er antitesen til termen «show, don’t tell».

Å vise at man forstår hva som ligger i dette, er det som eksempelvis gjør Seven og Nattsvermeren til solide filmklassikere, og hvorfor denne filmen er glemt om et år.  

Karakter:

5.6 / 10

Longlegs (Regi: Oz Perkins)

Longlegs har norsk kinopremiere 2. august.

LES OGSÅ: Har Emmy-favoritten The Bear gått på en seriesmell?

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka