Lys og bunnløst mørke i Auschwitz

ANMELDELSE: Hvis dette er et menneske er en tekst som befaler oss om ikke å glemme, som insisterer på egen menneskelighet i møte med umenneskelig ondskap. Men hvor godt formidles disse grusomhetene som teatermonolog?

7 / 10

Hvis dette er et menneske, Torshovteatret (Regi: Alan Lucien Øyen)

Måten publikum omringer en firkantet scene i plank, får scenen til å se ut som en krysning av en boksering og en eksekusjonspelotong. Lørdag 11. mars blir publikum på Torshovteateret trukket gjennom det mørkeste avgrunnene i menneskets historie på premieren av Hvis dette er et menneske av Primo Levi. 

Levi var italiensk kjemiker, motstandsmann og jøde, som vinteren 1943 ble sendt for å slave på Bunaverket i Auschwitzkomplekset. Allerede i 1947 utga Levi memoaren Hvis dette er et menneske, om sine opplevelser i utrydningsleirene. 

Levis memoarer spilles på Torshovteateret ut som en monolog av Øystein Røger, regissert av Alan Lucien Øyen.

En firkantet platting midt i rommet, naken foruten om en enkel vannkran, symboliserer de golde konsentrasjonsleirene, og fra denne spiller Røger ut monologen, omringet av publikum.  

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

LES OGSÅ: Saint Omer: Å se mennesket i morderen

Lavmælt og harmdirrende

Da Primo Levi ble sendt til Auschwitz i desember 1943 var han i midten av tjueårene. Dette skaper en distanse mellom Levi som hovedperson, og den eldre Røder, som gjør at jeg oppfatter Røger heller som et vitne, en forteller, enn at han spiller Levi selv. 

Denne avstanden mellom skuespiller og tekst, er også klar fra starten av, når Røger gir en kort introduksjon av teksten, og tenner et lys for alle de virkelige menneskene og skjebnene som teksten forteller om. 

Levis tekst er regnet som et av storverkene i litteratur om holocaust. Røger formidler Levis opplevelser på en sterk og teksttro måte. På samme måte som teksten, formidler Røger den ytterste grusomhet på en lavmælt, men samtidig harmdirrende måte. Det er en tekst som aldri tilgir, og som befaler oss om ikke å glemme. 

Det er et par innkjøringsproblemer på premierefremførelsen. Røger ramler et par ganger ut av manus. Dette er jo ikke overraskende når han fremfører en to timer lang monolog, men som publikummer rykkes jeg ut av teksten.

Scenens utforming byr også på noen problemer. Siden publikum omgir scenen på alle sider, må Røger snu seg rundt hele tiden, og spille ut teksten til ulike deler av publikum.

På sitt beste gjør det at jeg til tider føler at Røger snakker direkte til meg, men det gjør også at det er vanskelig å høre teksten når han står med ryggen til, da Røger tilsynelatende ikke er mikket opp. 

LES OGSÅ: The Whale: Et rørende, tårevått comeback for Brendan Fraser

LES OGSÅ: Tár: Power dressing

Øyeblikk av håp

Som Marte Michelets Den største forbrytelsen, prøver stykket å gjøre det klart for oss at disse historiene ikke bare er historiske tall, de var mennesker med sine familier, sine historier og sine liv. De var mennesker som måtte gå gjennom de mest umenneskelige forholdene som er mulig å tenke seg. 

«Verre enn dette kan ikke noe menneske ha det, og det er umulig å forestille seg. Ingenting er vårt lenger»

Samtidig er det øyeblikk av håp og lys; det er en varm dusj, et øyeblikks varme i et solgløtt på vei til arbeidet. Det er øyeblikk av sort humor, som en stygg kommentar om en vokters utseende, eller bemerkning om tyskernes dumhet, som gir publikum et lettelsens flir i bekmørket. 

Tittelen på stykket viser både til hvordan leirkompleksene fratok de innsatte sin verdi som mennesker, og undringen over hva slags mennesker som får seg til å mishandle sine brødre på det mest bestialske vis.

Hvordan kan man drepe kvinner og barn uten å blunke, og mishandle unge menn til døde? 

Hvis dette er et menneske handler om hvordan holocaust og nazismens allestedsværende apokalyptiske vold forutsetter umenneskeliggjøringen av mennesker. Hvordan den krever at navnet Levi erstattes av tallene 174 517.  

Men det handler også om til motet til å ikke la seg redusere til et kryp og et tall, og å insistere på sin egen menneskelighet i møte med umenneskelig ondskap. 

Teksten, scenografien av Alex Eales, og særlig en meget sterk avslutning der stearinlyset blåses ut, gjør en sterk jobb med å vise oss styrken som bodde i de overlevende, og forbrytelsen i utryddelsen av jødene. 

Samtidig sitter jeg igjen med et inntrykk av at stykket, særlig på grunn av monologformen, sliter med et problem mye litteratur om holocaust har: at vi kun med ord og bokstaver aldri helt kan fatte grusomhetene Levi, og millioner av andre jøder ble utsatt for. 

Hvis dette er et menneske spiller på Torshovteatret frem til 25. mai 2023