Magiske og merkelige øyeblikk fra Roskilde 2023 

Lite slår Roskilde på «orange feeling» og konsertopplevelser. Dette gikk du glipp av, på godt og vondt.

Ingen plasser er bedre på å levere varene eller å booke med hjertet. Men Roskilde er så mye mer. Her er en oppsummering:

🍊Lil Nas X’ forrykende show med hest og slange (Scene: Orange, torsdag) 

Har sagt dert før, sier det igjen: Lil Nas X er vår tids popdiva. Han kjører på med et forrykende og dansetungt show fra start, anført av hiten Montero (Call Me By Your Name). 

Med seg har han en imponerende sprek gjeng av dansere, og selv er han ikke akkurat på latsiden. For anledningen er han iført en blanding av minimalistisk gull-rustning på overkroppen, og hvite, digre «snowboard»-bukser med lange hår, som om det var en slags parodi på denne Yeti-snømannens bein (slik han er tegnet mye hvitt hår i Donald).

Men det er langt fra det eneste kryptozoologiske ved dette showet: På Old Time Road kommer han kjørende inn igjen på en gigantisk hvit, langhåra «hest» i samme stil. Da vi trodde de mange solo-dansenumrene var over, dro Lil Nas X ut en aldri så diger slange på flere meter. Et show som bare gir og gir. Selv er Mister X så glad, så glad, men samtidig bevarer han en viss kulhet, om ikke mystikk. På alle måter veldig in character.

🍊Da Aitch tok oss tilbake til Manchester iført rosa cowboyhatt (Scene: Eos, lørdag) 

Det var mye britisk gull på årets Roskildefestival (deriblant en oversprengt Arnea-gig for Central Cee), men den unge Manchester-rapperen stakk trolig av med prisen for årets storsjarmør med mengder stamina, og demonstrerte sin munnrapphet og stødige flow. På et tidspunkt stod han med en rosa cowboyhatt – nok en merkelig trend vi merka oss (i tillegg til mye fotballtrøyer som et slags moteplagg (!)), og der vi mistenker Lil Nas X som hovedmistenkt.

Han kjørte et nummer som var mer raptungt og mindre fest- og dansestemt enn sist han besøkte Oslo på Vulkan, med flest spor fra hans siste album, Close to home – noe som falt i smak hos de mange oppmøtte, som stemte i og kunne de fleste låtene på rams.

Aitch balanserte godt mellom kødden entertainer med sitt ertete flir, og å demonstrere hvorfor han var her. Også da 1989, hyllesten til Manchester og Stone Roses ble kutta da noen reiv ut en ledning – eller hvem veit – tok han det hele med største ro, og var proff helt til siste strofe. 

Når vi først er inne på disse britene og rap, må vi også legge til følgende kombo: 

@tbatba.no

#glastonbury #festival #stemning

♬ original sound – TBATBA.NO

🍊Vin & Rap

Konseptet høykulturell (og dyr) vin fra Le Jura – dette spennende vindistriktet mellom Burgund og Sveits – funka fletta på samtlige rap-konserter. Eller hva med en lille flaske Cremant fra den fine vinbaren ved Avalon? Disse smukke drikker spilte viktige, om ikke avgjørende roller i det å mane frem en slags ekstra «orange feeling»-effekt i møte med tung rap. 

Det å skulle forsøke å erstatte smuk 750-kroners vin med 85-kroners kartongvin fra Roskilde-bodene ble også en slags kontrastfylt, men likevel «smaksrik» «opplevelse». 

LES OGSÅ: Min Roskilde-kamp, eller: Jakten på den oransje kjensla

🍊Christine and the Queens med konspetkunst på et merkelig tidspunkt og enda merkeligere sceneplassering (Scene: Orange, fredag)

Ja, hva gjorde dette nummeret på Orange? De som kom for å oppleve Tilted eller andre hits, fikk i stedet en slags popopera-performance med Chris(tine) i rollen som flere engler, blant annet. Showet hadde åpenbare kvaliteter, og musikken ville et sted. Men som en blockbuster-konsert klokka 01.00 på natta der vi bukket over i festivalens nest siste dag, var dette et litt vel krevende opplegg for en stadig synkende publikumsmasse. 

Og når vi først snakker om merkelige scene-plasseringer, kan vi også gruble litt over hvordan både Rema og Rosalía ble skånet for hovedscenen, og havna på Arena, mens Busta Rhymes brukte tiden (og tilliten) han fikk til å fylle Orange på eget «karakoke»-show, noe som åpnet med Journeys Don’t Stop Believin‘. Dér snudde vi og gikk. 

🍊 Amapiano-spesial med TxC og Uncle Waffles (Scene: Apollo, lørdag)

Roskildefestivalen har aldri før hatt et så internasjonalt og globalt-spent program som i år. Det sier i hvert fall Arne Berg. Flere av årets navn representerer også – for europeere – forholdsvis nyere klubbsjangre, og med hjelp fra det ugandiske labelet Nyege Nyege, som presenterer artister, produsenter og dansere innen singeli og amapiano. I år fikk vi et dobbelt dj-sett med amapiano fra TxC og Uncle Waffles – som alle er kvinner, dessuten.

LES OGSÅ: Eklektisk klubb på Roskilde

🍊Rosalía (Scene: Arena, fredag) 

Å, Rosalía, du bedåre. Et fullstendig overfylt Arena viste at den moderne flamenco-pophybriden kanskje var det som sterkest samler unge publikummere på årets Roskilde. Hvem andre kan blande reggaeton med John Coltrane-jazz og få det til høres fett ut? Saoko papi saoko, sier bare vi.

Dog sneik lyden fra en konkurrende Blur-konsert seg inn midtveis for å «lave litt fis og ballade». Men lite beit på denne dama som vel allerede kan kalles en legende. 

🍊Da Blur lagde Blur-effekt (Scene: Orange, fredag)

Speaking of Blur: Britpopen er død – lenge leve britpopen. Hvorfor var de her? Det går en joke om at Damon Albarn har blitt årlig gjest på Roskilde, enten han kommer med seg selv, Gorillaz, et eller annet nytt samarbeidsprosjekt, eller bestillingsverk – eller Blur. 

Vel, vi tuslet innom og det viste seg etter hvert å være ganske så fint likevel. Ikke minst da The Universal kom sluttvis, og man kjente man hadde flere liter følelser nedi magen – for Blur. Blur var noe som skulle vise seg å sakte sette seg mer fast i kroppen etter fredagens konsert. Vi vet ikke hva som skjedde, men vi kan kalle det Blur-effekten. 

Blur kommer også til Øya, så vi får se om denne Blur-effekten står like sterkt da. 

🍊Spontant dansekunst på Platform, signert Marikiscrycrycry + Danshallerne (Scene: Platfrom, alle dager)

I år presenterte de verket Dark, Happy, to the Core, spesiallaget for den fortsatt forholdsvis  nye, foranderlige scenen Plartform. 

I det som er et luftig og behagelig rom, og avbrekk fra en trang konsert på Orange, utforskes manifesteringer av symboler, strukturer, og forestillinger om kjønn, rase, seksualitet og tilhørighet. 

Her servert som et instenst, spennende og utfordrende dansenummer, der man bare blir stående og filme og digge hardt, av den herlige energien og synergieffekten fra ensembelet – bestående av One Bailey, Jemima Brown, Yasmin Grant, Ciara Blankenship, Robin Dobler, Max Cookward og Paolo Gile. 

Marikiscrycrycry er den britisk-amerikanske, London-baserte Malik Nashad Sharpe, og som i 2022 ble nevnt som en av Forbes årlige kåring 30 under 30, for sitt bidrag til utvikling av dans i Europa. 

LES OGSÅ FRA ROSKILDE: Da de visuelle krigsbildene ble for sterk kost, skildret ukrainske Koloah brutalitetene gjennom musikken i stedet.

🍊Caroline Polacheks entré med ekstra mer (Scene: Arena, lørdag)

Hun holdt på å miste hele konserten på grunn av et kansellert fly, men da hun entret scenen litt forsinket var Caroline Polachek (alle hipster-gutters store crush) i fyr og flamme.

Hun beveget seg elegant og triumferende rundt i rommet, og det var nesten litt overraskende hvor populær Polachecks brede pop-palett – der alt fra Kate Bush, til anthem-aktig stadionrock og Madonna anno Ray of Light lurer i detaljene – var blant publikum (det var FULLT i Arena her også). Når hun avslutningsvis messet: «show me the banana na-na-na-na-na» på TikTok-hiten So Hot You´re Hurting My Feelings, og flere bananer svaiet under teltduken, var det bare for Polachek å takke av.

PS: Caroline Polachek spiller også fredagen på Øya. Ta med banan! 

🍊Queens of the Stone Age viste at de gamle står han a’ (Scene: Arena, onsdag)

Dronningene av ørkenrock tilbake på Roskilde tjue år etter at de først spilte på Orange i 2003, var muligens for gamle for å spille på hovedscenen, men leverte et sett som levde opp til navnet og ryktet.

Det ble riktig så hett under teltduken på Arena på Roskildes første dag, der samtlige godbiter fra katalogen resulterte i intense soloer eller allsang. Ikke minst gjaldt det gamle klassikere som Go With The Flow, I Appear Missing, og en veldig lang versjon av den allerede lange Era Vulgaris-låta Make It With Chu, med mye mellomspill, prat, piano og gitar. Josh Homme kom også med noen kraftsalver mot en vakt som ville utvise en crowdsurfer, noe som kanskje ble litt i det meste laget mot en som jo tross alt bare gjorde jobben sin. 

LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023

🍊Burna Boys sjarmøretappe (Scene: Orange, torsdag)

Hvem kan ikke like Burna Boy? Årets konsert fra den selverklærte African giant, som også er sin egen hypeman og ikke minst en verdensgigant, hadde et stort hjerte som også speilet seg i et storslagent show, med heftig og varmende flammer opp fra gulvet. Og et følge på minst tjue – 20 ! – personer, bestående av en kruttsterk blåserekke og dansere.

Den viltre og tilstedeværende hovedpersonen løp rundt i sorte lærbukser og poserte med det som må ha vært årets desidert bredeste smil. Hitparade ble det selvfølgelig også, og en av årets høydare, Last Last kom mot slutten.

Stemningen stod høyt under det endeløse taket, til tross for noen tunge dråper i issen på oss akkurat da. Men Burna Boy kunne melde at han så ganske annerledes på gaven fra oven: I Nigeria er nemlig regn «a blessing».  

🍊Da Kendrick Lamar tente publikumshavet på Orange på festivalens første dag (Scene: Orange, onsdag)

Etter en noe tammere konsert på en viss Telenor Arena tidligere i oktober i fjor, var det liksom ikke så mye forventninger til denne konserten – selv om det mest skyldtes Telenor Arena. Det er da det er interessant å oppleve fysisk hvor enormt stor forskjell scene og kontekst kan ha for en live opplevelse, men også kuratering av setliste. Her kom alle glansnumrene fra Good Kid, M.A.A.D City og Damn. virkelig til sin rett. Han kunne like gjerne bare kjørt begge albumene kronologisk etter hverandre. Et show som virkelig tente publikum. 

🍊TootArd med etterlengta vitamininnsprøytning av en finale siste dag (Scene: Gaia, lørdag)

Brødreparet Nakleh fra Golanhøydene kjørte på med et fyrtårn av et danse-haraball, med sin harmonerende og tilgjengelige miks av arabiske toner, elektronika og pop.

En perfekt avrunding på en spinnvill festival, der alle lemmer stod i været og scenen gynget til tross for at den heller ikke hadde gulv. De to måtte komme ut for trampeklapp etterpå og bukke dypt, som om vi skulle vært i Operaen. 

PS: TootArd kommer til Oslo under Øyanatt i august – ikke miss det! 

Av: Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka

@tbatba.no

Kunstneren Apolonia Sokol og regissør Lea Glob gir deg de tre mest stereotype kvinnerollene fra kunsthistorien. #apoloniasokol #leaglob

♬ original sound – TBATBA.NO