Høy X-faktor med X, Pearl og MaXXXine
Mia Goth i MaXXXine. Foto: A24
ANALYSE: I sin X-trilogi gir regissør Ti West en kritikk av medieskapt begjær og den ustanselige lysten etter mer.
*Se karakter nederst i saken*
«I’m a fucking star! The whole world’s gonna know my name», er noe vi hører flere ganger I filmene X og MaXXXine. Her vender en ung kvinne ryggen til sin religiøse oppvekst og sin konservative far, for å bli en filmstjerne, nemlig den unge Maxine (Mia Goth).
Det er hun vi i hovedsak følger i X-trilogien, og mer enn noe annet ønsker hun seg berømmelse og anerkjennelse.
Premisset er ikke helt ukjent (se Ingrid Goes West, Boogienights, m.m.), men måten det hele er fortalt på, som en reise igjennom ulike B-filmsjangre (slasher, exploitation, grindehouse, revenge), tilfører noe nytt til den klassiske «rags to riches»-fortellingen.
X-filmene er imidlertid ikke rendyrkede sjangerfilmer. West bruker snarere konvensjonene til å lede publikum i tilsynelatende kjent terreng, før han gjør endringer som får stor plottmessig betydning.
Triggere og farlig seksuelt begjær
Det som gjør at X-trilogien skiller seg fra mylderet av horror-filmer som lages, er en kreativ skaperglede som er gjennomgående, særlig i bruken av periodedefinerende estetikk, som markerer de ulike fasene i filmhistorien.
Dette er ikke bare visuelt bravado, men understreker også karakterenes mentale tilstand eller motiver.
I likhet med filmskapere som Quentin Tarantino, er regissør Ti West å regne som en filmnerd.
Samtidig er han bevisst filmmediets mindre flatterende sider, blant annet hvordan glamouren og Hollywoods dyrking av stjerner kan vekke et begjær hos sitt publikum.
Den ambisiøse X-trilogien innledes med filmen X (2022), som har spor av slasher.
Slasherfilmer kan ofte kjennetegnes i måten det unge og utforskende kommer i konflikt med det aldrende og sementerte.
Det er en sjanger som ofte antyder ungdommelighet i seg selv som noe forbudt.
Begjær, rastløshet, seksuell nysgjerrighet og mangel på diskresjon er triggere som påkaller noens vrede (ofte en maskert antagonist).
De unge utfører en serie handlinger (sex før ekteskap, bruker rusmidler, har lite respekt for autoriteter), som etter kristenmoralske verdier regnes som forbudt.
De forbudte handlingene påkaller en nærmest gudommelig inngripen, hvor en nært sagt uovervinnelig antagonist sørger for at syndene gjengjeldes.
I X følger vi et ungt filmcrew som leier en gammel låve på gården til et eldre ektepar (Howard og Pearl).
Formålet er å spille inn en pornofilm som de håper blir det første steget på veien mot en filmkarriere. I all hemmelighet rigger de opp sitt eget voksenfilm-studio i låven.
Rent visuelt har X et utseende som minner om 70-tallets grainy 16mm kamera, brukt for å spille in nettopp pornofilmer og B-filmer.
Filmcrewet drømmer om en Hollywood-karriere, samtidig som de selv befinner seg i en film som har alle markørene til en typisk lavbudsjett-film laget uavhengig av de store studioene.
Når den ene av vertskapet, Pearl, oppdager den amorøse aktiviteten i låven, vekkes det et gammelt begjær.
Som ung drømte hun selv om en karriere i Hollywood, men alderdommen har etterlatt henne ensom i ufrivillig sølibat.
Så når det unge filmcrewet ankommer gården for å spille inn en sex-film, setter det i gang en serie begjærsmotiverte handlinger som også involverer skarpe gjenstander og rikelig med blod.
Arketyper og exploitation
I likhet med spøkelsesfilmen The Innkeepers (2011) demonstrerer West sin evne til å skape overbevisende relasjoner og gnissende dynamikk mellom personligheter som utfyller, og tidvis kommer i konflikt med hverandre.
Her møter vi flere arketyper som er kjent fra slasher-sjangeren, fra den promiskuøse divaen Bobby-Lynn som fullt ut eier sin seksualitet, til den tilsynelatende dydige og introverte Lorraine (spilt av Jenna Ortega).
Her blir vi også først introdusert for Maxine, den ubestridte x-faktoren i denne trilogien. Hun er en fornøyelig karakter å følge, kanskje særlig i kraft av at hun alltid er klar for øyeblikket og slik unngår å havne i en typisk offerrolle.
Utgangspunktet kan høres noe banalt ut, men i dynamikken mellom det unge filmcrewet og det eldre paret, klarer West å si noe vesentlig om begjær på tvers av generasjoner uten at det blir moraliserende.
Både Maxine og Pearl drømmer om, eller har drømt om Hollywood. Denne drømmen om stjernestatus har også drevet dem til en umettelig søken etter sensasjon og eksponering.
West fremhever disse karaktertrekkene ved å gi X elementer fra exploitation-filmer, hvor substans må vike til fordel for sensasjon.
Nakenhet, sjalusi og etter hvert grafisk vold blir bærende elementene i filmens andre og tredje akt.
Oppgjøret mellom Pearl og Maxine blir en konkurranse mellom to sensasjonsdrevne personligheter.
Det blir en egen form for audition, men som vi vet, har underholdningsindustrien en tendens til å favorisere den yngre.
Alternativ «final girl»
Både Pearl og Maxine spilles av Mia Goth (i rollen som Pearl er hun nærmest sminket til det ugjenkjennelige), noe som reiser en doppeltgangertematikk, og et spørsmål om Maxine sin fremtid allerede er bestemt.
I en dialog mot filmens avslutning sier Pearl til Maxine: «I saw what you did in the barn. You’re a deviant little whore. We’re the same. You’ll end up just like me».
I en tid hvor selvrealisering er et bærende ideal, sies det ofte at det største hinderet for å nå sine mål er en selv.
West gjør et poeng ut av dette, ved å la filmens antagonist være en eldre variant av henne selv, som ikke lykkes i sine mål.
Maxine skiller seg fra andre filmhelter, ved at hun ikke har noen skrupler med å gå over andres, eller sitt eget lik, for å komme seg dit hun vil.
X utfordrer slasher-filmens mest kjente troper: «The final girl» er ikke lenger den rettskafne og uskyldige heltinnen, men den som i størst grad er villig til å strekke seg lengst for å nå sine mål.
Den typiske «final girl» er ofte den av karakterene som skiller seg ut ved å ta avstand fra de provokative aktivitetene som påkaller antagonistens vrede.
Men personen som blir igjen til slutt, er ikke det uskyldige idealet som ofte dyrkes i denne typen filmer.
Innledningsvis er «final girl»-kandidaten Lorraine, som lenge holder seg utenfor filmproduksjonen. Når Lorraine imidlertid velger å delta, er det ikke lenger noen åpenbare «final girls»-kandidater.
Slik endrer West premissene for hvem som er den «utvalgte» (etter kristne moralprinsipper), fra den dydige, til den som i størst grad er villig til å eksponere seg .
Når det er sagt, er det gjerne de eldre kirkefedrene som forvalter makten, ikke minst i denne filmen i form av tv-pastoren Ernest Miller (som også viser seg å være Maxine sin far).
Og dersom valget står mellom en kar som tviholder på konservative, patriarkalske idealer og Maxine, er det vanskelig å ikke holde med sistnevnte.
Dorothy blir aldri den samme igjen
Trilogiens andre segment, Pearl (2022) tar for seg drøye 50 år før X.
Det er noe kjent med huset som introduseres innledningsvis, og det blir ganske fort klart at dette er det samme huset som utgjør kulissen i X. Her blir vi kjent med Pearl, en ung kvinne på terskelen til voksenlivet.
Av de tre filmene er Pearl den som i størst grad skaper en gjennomført uhyggelig atmosfære.
Filmen er satt til første verdenskrig, under den kommersielle filmens barndom. I sin isolerte tilværelse finner Pearl en form for trøst i å se dansefilmer på kino.
Pearl drømmer selv om å ta del i den glamorøse tilværelsen.
Dette medieskapte begjæret etter å bli sett og beundret, i en tid preget av isolasjon og sosial avstand, gjenspeiler vår egen tid, hvor unge finner sine skjønnhetsidealer fra Instagram og TikTok.
I en trilogi som til en viss grad setter den bibelske ideèn om synd opp mot egoets begjær etter suksess, kan Pearl sies å være et slags Genesis.
Pearl introduseres som en variant av Dorothy fra klassikeren The Wizard of Oz, som i en verden av mettede farger, formidler sin ensomme tilværelse i drømmende monologer.
Også her spilles Pearl av Mia Goth, som fanger både det oppriktige toneleiet og det drømmende blikket til Dorothy.
Når Pearl uten forvarsel gjennomborer en gås med en høygaffel, skaper dette en umiddelbar opplevelse av illusjonsbrudd.
Igjen gjør Ti West bruk av en eldre filmteknikk, for å si noe om hovedpersonen.
Technicolor-filteret reflekterer det naive perspektivet til Pearl, og hennes overbevisning om at veien til lykke går via Hollywood. De mettede fargene og de teatralske monologene, tilsier at Pearl, i likhet med Dorothy, lever i en drøm.
Med denne innledende sekvensen fortsetter West sin alternative filmhistorie, hvor gamle teknikker påkalles for å justere konvensjoner og sprekke illusjoner.
Når verden rundt Pearl etter hvert får mer realistiske fargetoner, forstår vi også bedre hvorfor Pearl drømmer.
Vi møter en matt og isolert tilværelse. Isolasjon, som vi oppdaget under pandemien, kan forsterke ønsket om å være et annet sted, og leve et annet liv.
Tidvis grotesk
Pearl er en tidvis grotesk fortelling om møtet mellom underholdningsindustrien og konsument.
Den viser også hvordan selve film-premisset forutsetter en viss naivitet fra seeren. For å leve deg inn i den må du også gi slipp på noe av virkeligheten. Pearl gir slipp på sin virkelighet, og derifra glipper det helt.
Skuespiller Mia Goth skal ha mye av æren for hvordan filmen lykkes i å formidle medieskapte idealer, som en katalysator for usikkerhet og narsissisme.
Måten hun spiller ut den uskyldige heltinnen fra Hollywoods gullalder og samtidig avslører denne arketypen som et umulig ideal, gir filmen et tragisk premiss. Pearl kan ikke vinne.
Som vi skal se er hennes dobbeltgjenger Maxine langt bedre rustet for å klare seg i Wests filmunivers.
Ekstra dimensjon
MaXXXine er det tredje og avsluttende segmentet i X trilogien, og utgjør absolutt et klimaks.
Vi er i Hollywood på 80-tallet og seriemorderen kjent som the Night Stalker skaper frykt i filmbyen Los Angeles.
MaXXXine skiller seg fra både Pearl og X, i at den har et raskere tempo, og en mer munter og fandenivoldsk tone.
Musikken er funky og 80-tallets Hollywood er gjenskapt i pastell og neon. Protagonisten Maxine (fremdeles spilt av Mia Goth) ter seg nå med en stjernes selvtillit.
MaXXXine er den eneste filmen i trilogien som er spilt in i Hollywood, noe som tydeliggjøres i vekslingen mellom auditions, filmsett, sminkerom og tv-studioer.
Filmen utgjør en slående kontrast til Pearl, hvor alt virker å bevege seg i sneglefart.
Dette er en ren underholdningsfilm som oser av selvtillit.
I likhet med hovedpersonen er den full av seg selv, noe regissør West sørger for at er tydelig allerede i filmens tittel.
«I’m a fucking star» – replikken som den yngre Maxine gjentar for seg selv som et mantra, har nå blitt en catchphrase som hun hjertelig deler med publikum.
Tidlig i filmen følger vi Maxine inn en blindgate, etterfulgt av en mørk silhuett.
Idet forfølgeren trekker frem en kniv, trekker Maxine frem en pistol og i løpet av det neste minuttet blir forfølgeren selv et offer for ydmykelser og lemlestelse.
Crowdpleaser
Der Pearl følger en ung kvinnes mentale forfall som avdekkes i pinlig intime sekvenser, er MaXXXine en crowdpleaser hvor nærmest hver scene frir til et tenkt publikums behov for noe sensasjonelt.
Med «et tenkt publikum» mener jeg det sensasjonsdrevne mediesubjektet som skapes i det moderne mediebildet, i clickbait-æraen og via feedene i sosiale medier.
I MaXXXine utforskes denne sensasjons-mentaliteten, ved at nærmest hver scene skaper en form for reaksjon som latter, humring, sjokk og frykt.
Filmen utgjør en slående kontrast til Pearl, hvor mye tid brukes på å bygge en ekkel atmosfære.
Pearl følger i den psykologiske skrekkfilmens spor ved å skape en opplevelse av vemmelse og virkelighetsbrist som utfordrer publikum til å kjenne etter ved sine egne følelser underveis.
MaXXXine på side antyder gjennom den kontinuerlige bevegelsen mellom plottråder og setpieces at tiden for stille refleksjon er over.
MaXXXine handler mindre om det som foregår på innsiden og mer om det sensasjonelle – eller som det antydes i tittelen: MaXXXine handler om den øyeblikkelige tilfredsstillelsen i å nå kliMaXXX.
Moralens begravelse
Dette blir også tydelig igjennom filmens sidekarakterer, blant annet politietterforskeren Torres (Bobby Cannavale), som undersøker hvorvidt mordene til The Nightstalker har en forbindelse med Maxines fortid.
Han er imidlertid mer opptatt av å levere kjekkas-replikker, fremfor å grave i fortidens hendelser.
Vi er kommet til det punktet i trilogien hvor fortiden skal begraves, kveles.
Eller som Elizabeth Bender sier under en «peptalk» med Maxine: «This is the defining role in your career. Whatever’s going on in your life that’s interfering with this picture… Squash it».
Men det er ikke bare fortidens hendelser som skal begraves.
Maxine er i ferd med å bli den protagonisten hun drømmer om å være – en stjerne som alltid er klar for å mette et sultent publikum.
Hun eksisterer i kraft av sin evne til å imøtekommeandres forventninger – regissøren av horrorfilmen hun har fått en rolle i, sin agent og omsider publikum.
Dog er det ikke rollen som skuespiller i seg selv som løfter MaXXXine til stjernestatus, men spetakkelet rundt hennes fortid og narrativet rundt hennes bakgrunn.
Men ved å unngå å svare på spørsmål fra etterforskere som undersøker hendelsene fra X tar hun kontrollen over sin egen fortelling.
Samtidig som de inngrodde moralske prinsippene som ligger til grunn for den klassiske slasherfilmen er begravet har Ti West med sin X-trikogi introdusert en heltinne som legemliggjør moderne mediekultur:
En karakter drevet av en ustanselig begjær etter mer.
Karakterer:
7 / 10
X (Regi: Ti West)
7.5 / 10
Pearl (Regi: Ti West)
6.5 / 10
MaXXXine (Regi: Ti West)
LES OGSÅ:
Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se
Alien: Romulus: Antikapitalisme på film blir neppe mer actionfylt
Emily In Paris: The basic bitch is back!
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
2 thoughts on “Høy X-faktor med X, Pearl og MaXXXine”