Norsk MILF setter standarden

ANMELDELSE: MILF of Norway gynger mellom alvor og komikk.

8 / 10 

MILF of Norway (Regi: Rune Denstad Langlo)

Konfirmasjon er undervurdert. I hvert fall som bakgrunnskulisse i en serie. Mye kan skje i en alt for trangs stue med alt for mange folk, med krampaktig allsang og vonde taler, og det er printa ut stygt bilde av konfirmanten på kaka («kan ikke jeg og mamma spise ansiktet ditt?»).

I tillegg har konfirmantens mamma en liten krise, og ser ut til å ha en slags personlig vendetta mot sin sjef, Jon (Odd Magnus Williamson), som forresten er konfirmantens fadder – og er selvfølgelig tilstede. 

LES OGSÅ: Challengers: Tennisdrama på sitt mest intense

LES OGSÅ: Med debutspillefilmen har Frøydis Fossli Moe skildret en ganske utradisjonell kvinne fra bygda

Hverdagsdrama og enda litt mer

«Du er null!» kan hun informere ham, lettere bedugga. Lene (Mariann Hole), som konfirmantens mor heter, har nemlig blitt kicka ut av reklamebyrået hun har jobbet i.

Ekstra ydmykende er det at byrået er bygget opp på hennes kompetanse, men det er de yngre «hipster»-kollegene som har fått beholde jobben, mens henne selv som har lengst fartstid og kompetanse, er ute.

Men Lene skal snart ane råd, når hun «snubler inn» på siden InsideFans (en slags alternativ versjon av OnlyFans), og slenger ut et en pupp på en nyopprettet konto.

Det som starter som noe køddent prosjekt, kan nemlig genere inntekt. Men noiaen for at noen skal vite hvem hun er, begynner snart å forplante seg i takt med økt oppmerksomhet.

Men det er ikke bare Lene som står ovenfor større veivalg i familien. 

Trond Fausa Aurvåg er som formsydd i rollen som Lenes ektemann, tørrpinnen Lars. Vanlige, streite Lars. Han kler seg akkurat sånn navnet hans lyder: Skjorter under pregløse beige og blå gensere som bare skriker at han kunne trengt å leve litt mer.

Han har vært i utakt med tida i litt for mange år. Fordi han heller ikke trenger å følge med. Han sitter jo fint i det, bokstavelig talt, i et stort hus litt utafor Oslo, og jobber som advokat. Han forstår ikke at når han tror han sier noe tøft, eller skryter om gamle dager i møte med «søte, yngre kolleger», så er det mest vondt.

Kanskje er Lars en videreføring, eller slektning av Fausa Aurvågs jevnaldrende rolle, Kenneth, i Evig Singel? Og som ikke forstår emojis, men prøver være kul mot sønnen, Mons (Fridtjof Beer Roland), ved å bruke de feil. 

Men også Lars skal settes på prøve i sin jobb når han tar en sak litt utenom det vanlige, og ting baller litt på seg.

LES OGSÅ: Gaspar Noé til TBA:  – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens

Treffende og morsomt

Lene blir innviet til den seksuelle bildetjeneste-økonomiens verden, og serien går inn i fenomenet på en artig og åpen måte som oppleves genuin. Dét takket være situasjoner og karakterer som oppleves reelle. Ikke minst hovedrollen selv.

Hole takler bunnene og toppene på en solid måte, til tross for at det er noen store stemningsskifter hun går igjennom på forholdsvis kort tid. Ikke minst de tragikomiske. Uten at jeg skal spoile for mye, er det en kostelig scene som inkluderer live cam og ansiktsmykker.

Den gode humoristiske timingen skyldes også en stødig klipp. Hver episode er bare 20 minutter lang, men det føles som om vi er med på mye mer i løpet av en episode. 

Med andre ord: Det er mer informasjon i hvert bilde enn man kanskje tenker over, og det er stor jobb å få til og samtidig bevare den gode flyten, tonalt og fortellermessig. 

Den gjennomgående smått stusslige og komiske tonen utspiller seg i settinger som er litt off i det daglige. Det er kanskje også det som er relaterbart?

Som når Fausa helt casual sjekker sluket på badet, på alle fire, med den nakne rumpa stikkende ut.

Eller hva med en annen scene, der han ser på seg selv i speilet på badet, med sin übergrønne tannbørste, totalt flådd for humoristisk sans, og rappesynger «Hvor mange venner har jeg?!».

LES OGSÅ: Grim Pil: – Å gå inn i frykten var det naturlige neste steget etter å ha krangla med verden og vært i ekstremt mange konflikter

Tydelige typer

I kombo med velskrevne replikker lander dette på flere gode bein, takket være en steinbra regi og casting.

Det speiles i et herlig komplekst birolle-galleri som stikker seg ut – ikke fordi det består av ultra-eksentriske personligheter, men fordi det består av gjenkjennelige personlighetstyper som tas på kornet. Som vi tror på og kjenner igjen, uten at det blir parodisk. Karakterer vi kan tenke oss faktisk eksisterer. Jeg tror jeg har møtt versjoner av de alle.

Henriette Faye-Schjøll er venninna Kikki med ektemanns-problemer som bjudar på «kortreiste pupper». Trine-Lise Olsen er «utrolig inspirerende» som «Trudebabe», injisert med replikker som ville gjort superlativene indignerte på overdrivelsens vegne.  

Den gamle, blodsugne Oslo-rapperen PM, som mener å være plagiert av nykommeren Aiman, er herlig velspilt av André Eriksen aka Tech Rock (Warlocks). Mens Dennis Storhøi er igjen i storform som nok en alkoholisert harrytass av en pappa og bestefar (dog i stor kontrast til, og flere hakk mildere enn i Kids in Crime). 

De mange er alle med på å bygge ut universet ved å sette sitt preg på fortellingen.

LES OGSÅ: Jonis Josefs Kasko: Den kjedelige A4-jobben har blitt TV-serie og den er faktisk ikke så verst

Setter standarden

Også spillet på det «nasjonalromantiske» (eller nasjonalerotiske), er komisk, med harry løkkefont i tittelen, bunadfetish, og Edvard Griegs Peer Gynt-komposisjoner til å bygge opp det hele så corny som det tidvis føles (og et musikalsk nikk til en annen genial Fausa Aurvåg-film, Den brysomme mannen). 

Temaene er ikke overtydelige, men sentrerer rundt det å bli utnytta av andre for noe man selv har ervervet seg gjennom hardt arbeid, eller på grunn av sin egen særegenhet. Vil man gjøre som andre, eller gå sin egen vei? Og vil man egentlig ha noe å gjøre med folk som tar æren for dine ideer?

Vil man gå på kompromiss med egne prinsipper og verdier fordi noen litt yngre «hipstere» mener noe annet? 

Det er også fint å se hvordan serien uten å være overtydelig, viser hvordan uredelige, kyniske mennesker og kjipe gruppedynamikker ser ut til å befinne seg i alle deler av samfunnet, uavhengig av alder og miljø. Det pekes også til samfunnets umettelighet på og opphøyelse av «de unge», som om de skulle sittet på en egen kompetanse i kraft av å være unge.

Balansen mellom de ganske allmenne og aktuelle som gynger mellom alvor og komikk, vitner om en tilstedeværende selvbevissthet.

MILF of Norway setter en høy standard for norsk innhold på den nå «nye» strømmeplattformen Max – som har gått gjennom enda et navnebytte på kort tid (for å markere HBO Max’ sammenslåing med Discovery+). 

Så lenge innholdet skapes i god HBO-ånd – «It’s not TV. It’s HBO» – er det det viktigste. Og det er akkurat det MILF of Norway gjør. 

Serien går inn i små konflikter med glimt øya, men med et alvor.

Det gjelder også enkelte saker noen ville viftet bort som bagateller. Hvilke kamper er det verdt å ta?  

Når står man opp for seg selv, når er man en eksemplarisk voksen – og når er man bare smålig? 

Serien stiller flere gode spørsmål, men lar det være opp til oss å gruble over de.  

Milf of Norway er tilgjengelig på Max fra 21.mai.

Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka